Sosialpolitikk

Fattige tiggere trenger livbøyer

Fattige tiggere trenger livbøyer

Jeg misliker aggressiv og pågående tigging. Jeg møter dem på Stortinget T-banestasjon og på Karl Johansgate. De er svært så aggressive. Strømleverandørene, alarmselskapene og Omega3-leverandørene. De kommersielle tiggerne.

Som forfatteren Bjarte Breiteig sa forleden: Snarere enn å forby å vise fram fattigdom, bør vi forby å demonstrere rikdom. Det er rikdommen som er i ferd med å ødelegge oss nordmenn. Dyre biler, meningsløst dyre klær, groteskt store hus. Det opptar større plass, bråker mer, irriterer mer, er farligere, mer miljø-ødeleggende og koster hver og en av oss uendelig mye mer enn et framstukket pappbeger med småmynt eller lyden av en saksofon i enden av T-banetunnelen.

Dette har jo også dette har et klasseperspektiv over seg. Som den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, formulerte seg en gang: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød."

Det er vondt å se mennesker lide. Det er ubehagelig å bli stoppet av en hånd som strekker seg mot deg og ber om en krone eller to, i det du traver i vei en fredags ettermiddag til lønningspils og lommeboka er full.

Det var vel Knut Nærum som først formulerte det: På norske brygger setter vi ikke opp store skilt med “Forbudt å drukne her.” Vi setter opp livbøyer. Fattige trenger livbøyer. De trenger medmenneskelighet og nestekjærlighet, og at vi selvsagt ikke skal straffe den som ber om hjelp når man er i den ytterste nød, sa jeg blant annet i siste bystyremøte da Høyre igjen fremmet forslag om forbud mot tigging. Les hele mitt innlegg under "les mer."

Skaper sine egne hjem i Dælenenggata

Skaper sine egne hjem i Dælenenggata

Fremtidshuset i Dælenenggata hjelper ungdom med å bygge et hjem og strukturere en hverdag. I en leilighet kommer og går 15 ungdommer som de vil. Noen ganger for å spise middag, andre dager for å gå gjennom planer eller få hjelp til å få oversikt over uka.

Fremtidshuset er et oppfølgingstiltak for ungdom startet opp av NAV Grünerløkka i 2012. Tiltaket har to ansatte, og samarbeider med flere aktører for å hjelpe ungdommene med å mestre hverdagen. Fremtidshuset leier ti leiligheter i to bygg av Boligbygg, og leier disse videre til 15 ungdommer som får tett individuell oppfølging.

Etter oppholdet på Fremtidshuset er målet at ungdommene skal:

- lære å ta vare på boligen

- følge normer og regler

- få oversikt over egen økonomi og papirer

- mestre renhold og rydding

- få gode rutiner for kosthold og helse

- gjøre og holde avtaler

Les artikkelen i Boligbyggs blad. Dette er et flott tiltak. Sånt heier jeg på.

Klær, vold og sexsalg

Klær, vold og sexsalg

Julebordsesongen står for døra og kvinner og menn er på jakt etter årets julebordantrekk; kjoler, sko, og accessoirer tilpasset sesongen pryder butikkhyller, magasiner og moteblogger. De fleste av oss planlegger antrekket på forhånd kun med det for øye at det skal se fint og moteriktig ut. Slik er imidlertid ikke virkeligheten for alle.

Mens noen er på fest på kvelden er andre på jobb, en jobb som foregår hele natten, ute på gaten,  i en leilighet, eller i en fremmed bil. Klærne de har valgt å ha på seg har en helt annen funksjon. En bevissthet rundt hvordan en kler seg har lenge inngått som en strategi blant personer som selger sex for å redusere risikoen for å bli utsatt for vold. Pro Senteret har lansert holdnings-kampanjen Gatemoteguiden.

Jeg legger ut en en appell fra de ansatte på Prosenteret:

"Vi på Pro Sentret vil at personer som selger sex skal oppleve å ha det samme rettsvernet som alle andre. Når vi spør våre brukere om deres erfaringer med vold, svarer flertallet at dette utgjør en stor del av deres liv – å leve med vold har blitt en normal og forventet del av hverdagen.

Volden de opplever er grov. Ofte svært grov. Vi fotograferer bloduttredelser på halsen etter kvelningsforsøk, vi renser og stripser kuttskader og vi legger is på hevelser etter slag og spark. Vi tar i mot beretninger om drapsforsøk, gruppevoldtekter, kidnapping og flukt fra overgriper som innebærer å hoppe ut av vinduer og balkonger. Vi kjenner personer som er kastet ut av bil i fart, blitt brent på armene med sigaretter eller har blitt slått i ansiktet med en flaske mens hun gir oralsex.

Kvinner som selger seksuelle tjenester er svært utsatt for vold. Denne volden er grov, brutal, grusom og gjentagende. De foretar et stort personlig offer for å forsørge familie eller for å overleve selv. Ikke la klær være det eneste personer som selger sex har som beskyttelse. Krev at personer som selger sex får et likeverdig rettsvern i Norge!" Skriv under.

Les mer appellen fra Pro Senteret under "les mer."

Fattigfolk må møtes med respekt og verdighet

Fattigfolk må møtes med respekt og verdighet

Bymiljøetaten har sendt fram en rapport om tilreisende bostedsløse i 2016, ut fra et ryddeperspektiv.

I en sak Byrådet i den sammenheng har sendt fram til bystyret oppsummeres rapporten slik: «I 2016 har det vært en økning i antall tilreisende bostedsløse som benytter byens parkeringsplasser, portrom, gater, parker, grøntområder, skoger og øvrige byrom til overnatting. Dette har medført ulike utfordringer bl.a. for sanitære forhold. Videre har det medført økte utgifter for Bymiljøetaten, som har forvaltningsansvar for kommunale byrom, herunder fellesarealer som torg, gater, møteplasser, parker, friområder og kommunens skogseiendommer i Marka."

Dette er en side av konsekvensen av fattigdom i Europa, og som først og fremst må møtes ved å bedre levekårene folk fattigfolk der de kommer fra. Men vi vil nok måtte leve med at EØS-borgere fra fattige distrikter søker en bedre livssituasjon for seg og sin familie ved å reise til Norge og EU-landene for å skaffe seg inntekter. Helst ved å utføre lønnet arbeid, men i den utstrekning de ikke får arbeid: ved å strekke ut en hånd eller et kaffekrus med anmodning om hjelp.

I den akuttsituasjon de er i må vi være opptatt av noe annet, og mer, enn jage fattigfolk som overnatter under bruer eller i skogsområder. Vi må utnytte den ressurs de representerer ved sin kompetanse og arbeidskraft, men vi må også bistå dem i et verdig overnattingstilbud. Den rødgrønne byrådsplattformen peker i riktig retning når den sier nei til tiggeforbud, og under delkapittelet «Veien ut av fattigdom» skriver at Oslo må «øke antall overnattingsplasser og sanitærmuligheter for mennesker som ikke har et sted å bo.»

Hvordan ser andre på dette?

Johanna Engen: Vanskeligstilte mennesker trenger billige og trygge boliger

Johanna Engen: Vanskeligstilte mennesker trenger billige og trygge boliger

"Fattigdom, elendige boforhold og bostedsløshet henger nøye sammen og er en utfordring men ikke en umulighet. Det kommer an på viljen til å være kreativ og tenke nytt av de politiske myndighetene både sentralt og kommunalt. Vi trenger en nasjonal minstestandard for boligkvalitet og den skal gjelde alle. Nå har man i årevis stuet sammen alle typer mennesker og det har vist seg at ikke går så bra, da er det på tide at noen våkner opp og prøver andre metoder.Bygge ned den kommunale boligmassen er ikke veien å gå.

Jeg ber alle partiene i vår kommune om å sette i gang med tiltak som skal hjelpe kommunale beboere til et varig og trygt liv i hjemmene sine.

I forskrift om tildeling av kommunal bolig står det at søkere med varig behov for kommunal bolig skal som hovedregel etter konkrete vurderinger gis positive vedtak som angir en ubestemt leiekontrakt av lenger varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke ansees for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig," sier Johanna Engen blant annet.

Lers mer under "les mer."

Kommunal utleiebolig: Sikres spesielt sårbare grupper anstendig behandling?

Kommunal utleiebolig: Sikres spesielt sårbare grupper?

En eldre beboer, som nærmer seg 70 år, fikk forleden dag varsel om tvangsfravikelse fra Boligbygg. Folkelig sagt: Flytter du ikke du ut av boligen din frivillig kommer namsmannen og kaster deg på gata.

Det foranlediget at jeg har sendt fram følgende spørsmål byrådet skal besvare overfor bystyret:

"I forskrift om tildeling av kommunale boliger står det å lese at «søkere med varig behov for kommunal bolig skal som hovedregel, etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig».

Nylig rapporterte Leieboerforeningen om et eldre medlem med lang botid i kommunal bolig, som fikk varsel om tvangsfravikelse fra Boligbygg. Det viste seg at kontrakten hadde utløpt uten at beboeren hadde oppfattet dette. Beboeren oppga at han ikke hadde blitt kontaktet av bydel eller Boligbygg før varselet kom, mens bydel opplyser at de har sendt et brev til leietaker for å opplyse om at kontrakten var i ferd med å utløpe.

Eldre vanskeligstilte på boligmarkedet kan ansees som en spesielt sårbar gruppe, med varige behov for stabilitet i boforholdet sitt.

I fellesskap med Leieboerforeningen ønsker jeg å stille følgende spørsmål:

-  Hvilke rutiner har bydelene på å følge opp eldre beboere når kontrakten er i ferd med å gå ut? Anses brev som godt nok varsel, og finnes det rutiner på å følge opp beboer dersom brev fra bydel ikke blir besvart?

- Har bydelene lik rutine på å tilby langtidskontrakt med varighet på mer enn fem år, jfr. forskriftens §12 om leietid, til beboere over 60 år og andre sårbare grupper? Hva ansees av byråden som langtidskontrakt mer enn fem år?"

Har andre erfaringer eller synspunkter?

Sosiale utleieboliger i Oslo: Behov for 1.729 nye

Sosiale utleieboliger: Behov for 1.729 nye

Byrådet legger nå fram en oppdatert boligbehovsplan for bystyret.

Planen er en rullering av Boligbehovsplan 2013-2016, og bygger på en kartlegging bydelene har gjennomført av boligbehovet hos innbyggere som er vanskelig stilt på boligmarkedet.

Hovedmålet som er førende for boligbehovsplanen er at den sosiale boligpolitikken reduserer de sosiale ulikhetene i byen. Strategier som skal sørge for at målene nås er å øke antall utleieboliger, jobbe for gode bomiljøer som folk trives i, vri innsatsen fra midlertidige botilbud til trygge, permanente boliger med oppfølging, gi behovsprøvd støtte til boutgifter, samt å tilby startlån til personer som kan kjøpe sin egen bolig

Bydelene foretar hvert år en boligbehovskartlegging ved hjelp av saksbehandlingsverktøyet Gobo. I kartleggingen for 2016 meldte bydelene behov for totalt 1 729 nye kommunalt disponerte boliger. Det vil si kommunalt eide eller innleide boliger som kommer i tillegg til eksisterende kommunal boligmasse. Alle bydelene har meldt behov for flere boliger. Det er meldt behov for boliger av alle størrelser, men med en klar overvekt av små boliger med ett og to rom. I underkant av 400 av boligene er karakterisert som samlokaliserte boliger med eller uten bemanning. Det er innmeldt behov for slike boliger for husstander med alle typer kjennetegn, men med overvekt av rusproblematikk, psykiatri, rus og psykiatri og for personer med nedsatt funksjonsevne.

Av de i alt 1 729 husstandene med behov for kommunalt disponerte boliger i 2016, har 270 rusrelaterte problemer, 220 har psykiske lidelser og 148 har sammensatt rus og psykiatri-problematikk. Det er kartlagt at rundt 35 prosent av de 638 husstandene med rus- og/eller psykiske problemer har behov for samlokaliserte boliger, de fleste med en form for bemanning tilknyttet boligen. Det er kartlagt behov for kommunalt disponert bolig til 427 flyktninger. Av disse kan 92 prosent bo i ordinær bolig. Bydelene angir videre at 148 av de kartlagte husstandene har behov for tilrettelagt bolig, 86 på grunn av nedsatt fysisk funksjonsevne og 62 på grunn av utviklingshemming. Om lag halvparten kan bo i ordinære boliger, resten i samlokaliserte boliger med eller uten bemanning. De resterende 516 husstandene med behov for kommunalt disponert bolig er registrert med andre eller ukjente problemer, og disse har hovedsak i behov for ordinære boliger.

For å få til dette er det i kommunens budsjett for de kommende 4 år budsjettert med en investering på 3,1 milliarder kroner.

Vil du påvirke bystyrets behandling kan du legge inn synspunkter i kommentarfeltet her, eller skrive til medlemmene av bystyrets helse- og sosialkomite.

Det strammes inn for arbeidsavklaringspenger (AAP)

Det strammes inn for arbeidsavklaringspenger (AAP)

Arbeidsløse må stramme inn livremma ytterligere.

KS sitt hovedstyre behandlet forleden regjeringens forslag om innstramminger i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP). Jeg ble stående alene om å mene at det ikke er nødvendig med innstramminger.

To av de forslagene jeg fremmet, og som jeg også ble stående alene om, var:

Finansdepartementet sier følgende på spørsmål fra SV: «Tall for første tertial 2016 viste at det i gjennomsnitt går 395 dager fra en person med nedsatt arbeidsevne fikk et oppfølgingsvedtak til personen startet på et arbeidsmarkedstiltak. Dette er fem dager færre enn i samme periode året før. Median ventetid var 210 dager i samme periode. Det var åtte dager mer enn i 1. tertial 2015. Endringene kan skyldes tilfeldige variasjoner.»

Jeg foreslo derfor:

«KS mener det er nødvendig at ungdom som mottar arbeidsavklaringspenger, også har rett til de tiltak som er nødvendig. I dag er ventetiden fra vedtak om tiltak til faktisk gjennomføring av tiltak svært lang. Ungdom som trenger tiltak, må få det raskt.

KS ber regjeringen innføre en ungdomsgaranti som sikrer rett til tiltak innen en bestemt tid, f.eks. tre måneder.»

Regjeringen foreslår: «Presisere at AAP ikke bare skal reduseres mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid.»

Poenget med dette forslaget fra regjeringen er jo at en saksbehandler, som kanskje ikke engang har møtt mennesket det er snakk om, fastsetter en teoretisk prosentsats for hvor mye et sykt menneske kunne jobbet. Det gjør at man sier «du kunne jo jobbet ti prosent i en eller annen jobb» og så kutter man ytelsen med ti prosent og påfører fattigdom, helt uavhengig av om en slik ti prosent jobb faktisk eksisterer.

Jeg foreslo derfor at KS skulle mene at «KS er bekymret for virkningen av at regjeringen ønsker å gjøre teoretisk mulig arbeid som målestokk når utmåling av AAP skal gjøres. Dette gjør at syke mennesker, i en økonomisk vanskelig situasjon, skal straffes økonomisk for det en saksbehandler mener de teoretisk sett kunne jobbet, uten en realvurdering av om denne restarbeidsevnen faktisk kan omsettes i en jobb. KS er bekymret for virkningen av dette på langsiktig sysselsetting og på den økonomiske sosialhjelpen.»

Også her ble jeg stående alene.

Stopp forslaget om nedleggelse av 11 av 15 NAV-brukerutvalg i Oslo

Stopp forslaget om nedleggelse av 11 av 15 NAV-brukerutvalg i Oslo

Dette er et spørsmål brukerorganisasjonene mener forskjellig om.

"I dag har NAV 15 brukerutvalg i Oslo i samsvar med NAV-lovens intensjon om at hvert NAV-kontor skal ha sitt brukerutvalg.  Utvalgene består av kommunal og statlig leder ved NAV-kontorene i alle 15 bydelene og representanter fra brukerorganisasjoner som arbeider for brukere av NAV.  Etter flere års oppbygging og innkjøring viser evalueringen som ble gjennomført i Oslo i 2013 at det er et godt stykke igjen før utvalgene fungerer etter lovens intensjoner og er representative for alle brukergruppene.  Store organisasjoner som FFO, Mental Helse, Eldrerådene dominerer og uorganiserte brukere, ungdom og innvandrerorganisasjoner er sjeldent tilstedeværende.  Utvalgsmøtene preges av informasjon ovenfra og detaljinnspill nedenfra og utvalgene har i liten grad tilfredsstilt målsettingen om å bidra til bedre NAV-tjenester.

Det er foreslått en ny modell med 4 brukerutvalg i Oslo, Regionene Vest, Sentrum, Nord og Sør.  Brukerrepresentanter skal utnevnes på samme måte som før, men det blir bare en fjerdedel så mange brukerrepresentanter når 11 av femten utvalg legges ned.

Brukermedvirkning har vært et flaggskip under etableringen av NAV i Norge.  For tiden har en tredjedel av kommunene i Norge godt fungerende brukerutvalg, en tredjedel har brukerutvalg som ikke fungerer optimalt og en tredjedel har ikke fungerende brukerutvalg.  Mange av disse kommunene er små, men i Oslo er det ingen bydeler som er så små at de ikke skal ha eget brukerutvalg.  Forslaget om å legge ned 11 av 15 NAV-brukerutvalg i Oslo må stoppes i de folkevalgte organer.  Forslaget undergraver NAV-brukernes demokratiske rettigheter og innebærer en nedbygging av deltakelse og medvirkning.  Dette er i strid med Oslos mål om å være en åpen kommune som lytter til sine innbyggere," skriver Rolf Solvang, brukerrepresentant for Fattignettverket Norge i NAV-Stovner sitt brukerutvalg.

Jeg vet ikke hva som er klokest, men hva mener andre om dette? Skriv gjerne i kommentarfeltet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

Åpent brev til mannegruppa Ottar fra en dame utsatt for seksuelle overgrep og incest

Åpent brev til mannegruppa Ottar fra en dame utsatt for seksuelle overgrep og incest

Janne Flittig med et åpent brev til mannegruppen Ottar. Hun skriver blant annet:

"Min kjære søster Linda , og jeg - ble utsatt for grove seksuelle overgrep/incest i henholdsvis 11 og 13 år, - av en bestefar. Jeg har dessverre ingen mulighet til her, å beskrive for dere hva dette innebærer av håpløshet, krenkelse og skam. Men, jeg skal prøve å gi dere et lite innblikk.

Jeg ble i en alder av 38 år, stående i min kjære mamma sin begravelse. Hun ble 62 år. 2 år etter - i 2013 - fant jeg meg selv ved siden av min søster sin kiste, i hennes begravelse. Hun ble 42 år. Den direkte årsaken til at min mamma og min søster ikke er med oss lenger, handler om seksuelle overgrep - begått av en bestefar.

For mamma sin del, handlet det om en forferdelig skyld. For at hun - som mamma, ikke skjønte, ikke fattet, ikke forsto - hva døtrene hennes ble utsatt for. Hun følte skyld og skam i ettertid. I hennes forstand burde hun ha forstått, og sett hva jentene hennes ble utsatt for. Og det er dette sakens kjerne handler om. For hadde det bare vært så enkelt.

For min søster Linda sin del, handlet det om at hun følte skyld og skam fordi hun hadde påført sin mamma denne belastningen. Hadde hun bare ikke fortalt så hadde mamma hatt det bra. Derfor fant hun trøst noe som kunne dempe smerten og sorgen - alkoholen, noe hun også døde av etter å ha tryglet om hjelp siden hun var 16 år. Hun ville ikke dø, men hun visste ikke hvordan leve.

Alle disse barna rundt oss, som i dag blir utsatt for overgrep og incest. De er tause. Ikke fordi de vil, men fordi de må! Om ikke, har de blitt fortalt at noe fryktelig vil skje! Om de forteller dette til noen, får de fortalt at noen får svi. Og det gjelder gjerne de personene barna elsker mest. Det er utallige variasjoner av slike trusler, - den vanligste er gjerne at "Om du forteller dette - denne hemmeligheten - vi to har, så vil ikke mamma ha deg mer da vil hun synes at du er ekkel og stygg!"

Dette er barna bak disse vitsene dere synes er morsomme. Jeg vil at dere skal være klar over at mange av de barna som utsettes for overgrep i skrivende stund, tar slike vitser som en bekreftelse på at de er skitne og ekle. Og - at alle kan håne dem ettersom det passer dem.

Til alle medlemmer av Mannegruppen Ottar. En bønn fra Janne i lille Bø. Ikke post disse statusene! Ikke trykk "liker" på noe du ikke liker. Vær en MANN! Ta avstand fra slike uttalelser, selv om du har kost deg med 3 pils. Se for deg at det er DIN baby. DITT barn!" skriver Janne Flittig blant annet.

Les hele det åpne brevet nedenfor, under "les mer."

Hull i CV-en

Den siste tida har det blitt «inn» å si at arbeidslivet må sørge for å slippe til flere med såkalt «hull i CV-en.» At de må få prøve seg. Som på den store ijobbdagen på Gardermoen i begynnelsen av dette året, med blant andre statsminister Erna Solberg, NAV-sjef Sigrun Vågeng og NHO-sjef  Kristin Skogen Lund på deltakerlisten.

Attføringsbedriftene utfordret til en ordentlig jobbdugnad fra regjeringen. – Utfordringen knyttet til arbeidsinkludering har aldri vært større i kongeriket, sa direktør Johan-Martin Leikvoll i Attføringsbedriftene i NHO. – Det har aldri vært viktigere å inkludere flere med psykiske problemer, for dem som kommer som flyktninger og de som ikke bare har ett hull i CV-en, men mange.

Fontenehusene i Oslo arbeider nettopp med akkurat dette: hjelpe mennesker som har hatt psykiske problemer, inn i eller tilbake til arbeid. Resultatene er svært gode.

Stortinget og flere departementer har inngått toårige avtaler der mennesker med «hull» i sin CV gis anledning til å prøve seg som arbeidstaker. Avtalene innebærer at Fontenehuset følger opp den enkelte og garanterer for å stille med vikar dersom det er nødvendig. Fontenehusene samarbeider nært med NAV.

Fontenehuset i Oslo og Fontenehuset Øst har over en lengre periode forsøkt å få til en avtale med Oslo kommune om arbeidstrening for sine medlemmer etter samme vilkår som i Stortinget og departementene. Men når kommunen utfordres blir det så vanskelig. De møter den byråkratiske, ikke den smidige, kommunen.

Nå er ballen hos finansbyråd Robert Steen. Han bør skjære igjennom. Dette MÅ vi bare få til.