Sosialpolitikk

Fredensborg Eiendom: Boligspekulant uten sosial instinkt?

Fredensborg Eiendom: Boligspekulant uten sosial instinkt?

Fredensborg Eiendom er Norges – og Oslos - største privateide boligeiendomsselskap med mer enn 4. 000 leiligheter for utleie.

Fredensborg Norge er en del av konsernet Fredensborg, som er et av Skandinavias største eiendomsselskaper med over 20.000 leiligheter for utleie i Norge, Sverige og Danmark. Konsernet har eiendommer for rundt 22 milliarder kroner, omsetter for 1,7 milliarder og sysselsetter 250 årsverk, ifølge Fredensborgs hjemmeside.

Dette er en boligspekulant i særklasse, og der i gården er det kommers til tusen. Som Oslos største utleier burde kanskje Fredensborg ta et visst samfunnsansvar også for den gruppen som har problemer med å komme inn på det ordinære utleiemarkedet.

På nettsidene deres skriver de:

"Vi ønsker alle leietagere velkomne hos oss, men har noen krav du må tilfredsstille. Vi gjennomfører kredittvurdering av alle nye leietagere, og ved anmerkning vil vi gå i nærmere dialog med deg. Videre krever vi at du er myndig, kan bekrefte at du er i arbeid eller kan bekrefte at du er student. Videre må du være norsk statsborger, eller ha fått utdelt D-nummer for å kunne være motpart ved leiekontrakt samt depositumsavtale eller leiegaranti. Videre er det fint om du kan legge ved eventuelle attester på tidligere problemfrie leieforhold."

Smak på dette: «Videre krever vi at du er myndig, kan bekrefte at du er i arbeid eller kan bekrefte at du er student.» Dette er med andre ord en beskjed til omverdenen: er du ikke i jobb (eller student) har du ikke sjans hos oss. Da hjelper det ikke at du f.eks. har varig inntekt som uføretrygdet eller mottar bostøtte. Og slett ikke sosialhjelpsmottaker.

Er det folks erfaring at Fredensborg er så kommersielle profitører som nettsidene deres indikerer?

Bolig: Ingen valgfrihet for fattigfolk

Bolig: Ingen valgfrihet for fattigfolk

Fattigfolk er de eneste som ikke selv kan få bestemme hvor de skal bo. De har ingen valgfrihet, og må ta til takke med det de blir tildelt.

Johanna Engen ber meg reise følgende tema i bystyret: «Det finnes en uskreven/skreven regel i Boligbygg om at kommunale beboere ikke kan flytte til en annen leilighet i en annen bydel. Ønsker man en annen leilighet kan man kun flytte innenfor den bydelen man bor. Det mener jeg er diskriminering av kommunale beboere. Jeg tok opp dette med Anikken Hauglie da hun var sosialbyråd og hun sa at en sånn regel ikke eksisterte, men det gjør det altså. Jeg henvendte meg til Reza om dette og han sa at den eneste måten man kan flytte til en annen bydel er å bytte leilighet med noen. Jeg vet ikke på hvilket grunnlag denne regelen eksisterer.»

I 2001 ble det innført bydelsvis tildelingsrett til kommunal bolig. Ordningen hadde fram til da vært en byomfattende tildeling, med sentral venteliste. Konsekvensen av dette var lite forutsigbarhet og begrenset mulighet til å påvirke for de boligsøkende. Man kunne bli tildelt bolig hvor som helst i byen.

Omleggingen skulle ha noen gode sider:

- Bydelsansvar for bosetting av bydelens egne

- Mulighet for spredning av boliger i hele byen

- Lokalkunnskap kan føre til bedre sammensetning for å få bomiljøer som fungerer

- Boligsøkere slipper å flytte ut av sitt lokalmiljø

Men samtidig var man opptatt av at beboere i kommunale boliger skulle ha mulighet til å flytte til annen bydel, og for dette formål skulle det opprettes en boligbyttepool. Så langt jeg kan se kom aldri denne reelt i gang.

Med rette har bydelsvis tildeling vært kritisert. I interne diskusjoner har jeg ofte sagt: Fattigfolk er de eneste som ikke selv kan få bestemme hvor de skal bo. De har ingen valgfrihet, og må ta til takke med det de blir tildelt.

Flere av målene fra 2001 er ikke nådd. Men jeg ser også at dagens ordning har noen fordeler:

- Bydeler kan ikke eksportere bostedsløse til andre bydeler, og dermed bidra til en opphopning

- Bydelene har mulighet til kontinuitet og stabilitet i forhold til innbyggere som de har fulgt opp over mange år

Det eksisterer noen formelle muligheter i dagens system for å flytte:  Boligsøker som ønsker å flytte til en annen bydel, kan få bistand fra sin bostedsbydel for å henvende seg til de bydelene som søker ønsker seg til. Da vil bydelen ta kontakt med den eller de andre bydelene for å undersøke muligheten for å få det til. Det hender dette går bra, men jeg tror nok dessverre boligsøkeren som ønsker å flytte som oftest får nei. Årsaken er naturligvis at kommunale utleieboliger for alle bydeler er en knapphet.

Det er et viktig spørsmål Johanna reiser, og jeg vil gjerne høre andres synspunkter. Er dette en ordning som bør endres? Hva mener fagfolk i bydelene? Hva mener de boligsøkende selv?

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

«Kontraktenes varigheit ein stor usikkerheit for bebuarane. Sjølv om det framleis er ein del bebuarar i kommunale gårdar med tidsubestemte kontrakter, blir alle nye kontrakter inngått med varigheit på tre til fem år – ned mot lovens minstetid. Dette gjer kommuna for å sikre gjennomstrømming i bustadmassa, noko som kan virke logisk når tildeling er sterkt behovsprøvd og køane er lange, men denne praksisen bidreg også til at bebuarar opplever stor grad av utryggleik.

I Leieboerforeningen høyrer vi mange slike historier, der bebuarane fortel om angsten dei føler på når butida nærmar seg tre år. Blir kontrakta fornya, eller må leigetakaren ut på den private marknaden? Mange leigetakarar veit at dei stiller bakerst i køen, utan depositumspengar, og kanskje også med ein etnisk bakgrunn som beviseleg fører til diskriminerin på leigemarknaden. Løysinga blir kanskje å måtte flytte til ein annan bydel, og dermed også miste skuleplass, barnehageplass og nettverk, noko som er ekstra viktig for mange vanskelegstilte,» skriver Leieboerforeningens Anne-Rita Andal, som en – av flere -  utfordringer i Oslo kommunes boligpolitikk.

Les hele hennes innspill under "les mer."

Middelklassen trenger ikke barnetrygd

Middelklassen trenger ikke barnetrygd

Tuva Ørbeck Sørheim er tydelig i sitt syn på barnetrygden.

«Barnetrygden har ikke vært justert siden. Den virker som en trygd ingen egentlig bryr seg om, men som ingen heller (frem til nå) tør å avskaffe. Vi har et godt, universelt prinsipp i vår velferdsstat, der alle får fri skole, fri helsehjelp osv. Det samme prinsippet ligger til grunn for lik barnetrygd til alle. Likevel opplever jeg den ordningen som ganske ulik skole, helse osv fordi det dreier seg om kontantutbetaling, altså midler vi kan bruke hvordan vi vil. Skole er skole, helse er helse, men trygden kan settes inn på høyrentekonto i bemidlede familier. Det må da være flere enn meg i AP som tenker at dette skurrer? Eller er det noe jeg ikke forstår?

Det blir argumentert med at barnetrygden er viktig for å bekjempe barnefattigdom. Dersom man skulle tatt det argumentet på alvor, burde man jo økt trygden og ikke latt den stå på stedet hvil i 20 år. Martin Henriksen argumenterte også på Dagsnytt 18 forleden for at universell barnetrygd er viktig for oppslutningen om velferdsstaten. Really? Jeg har sett folk fra langt ute på venstresiden til langt ute på høyre fortelle om den norske velferdsstaten med tårer i øynene, de hyller gratis skole og helsehjelp, men det er da ingen som nevner barnetrygden. Det skyldes sikkert at jeg bare omgås folk som har så mye spenn at de ikke trenger 970 kr ekstra i måneden. Men det er nettopp poenget. Det er så himla mange i middelklassen og opp som ikke har behov for de pengene. De kunne vært brukt mer målrettet, ved å gi høyere barnetrygd til dem som har behov for det, men kuttet det ut for folk med høy inntekt," skriver Tuva Ørbeck Sørheim blant annet som gjesteblogger.

Les hele hennes tekst under «les mer.» Hilde Bojer har et annet syn (se link). Hva mener du?

Tøffe forhold for arbeidsmigranter i Oslo

Tøffe forhold for arbeidsmigranter i Oslo

En ny gruppe mennesker har de siste 10-15 årene dukket opp i Kirkens Bymisjons gatenære tiltak. Noen er kommet til landet som asylsøkere, andre har kommet for å søke arbeid, livnære seg på gateaktiviteter/tigging eller selge sex.

Felles for menneskene i denne mangeartede gruppen, som Kirkens Bymisjon har valgt å kalle «utsatte migranter», er at de brødfør seg i arbeid som utsetter dem for store belastninger og lever med få eller ingen rettigheter til bistand.

Paradoksalt nok er det disse menneskene, som faller utenfor arbeidsmiljølovgivningen og offentlige kontrollsystemer, som trenger lovens og myndighetenes beskyttelse mest.

I en rapport fra Kirkens Bymisjon kan vi lese om

- utnyttende arbeidsforhold som i noen tilfeller grenser til slaveri og menneskehandel.

- helseskadelige boforhold som både er trange, hygienisk elendige og hvor beboere blir utnyttet eller må finne seg i å oppbevare tyvegods under sengene.

- mennesker som lever med alvorlige helseproblemer, og med få muligheter til å få behandling.

Rapporten gir også en rekke autentiske skildringer av utsatte migranters vanskelige livssituasjoner.

Bymisjonen: Savner lavterskelbotilbud uten rus

Bymisjonen: Savner lavterskelbotilbud uten rus

Jeg tok opp følgende spørsmål med Byrådet: «Jeg forutsetter at kommunen har akuttovernattingsplasser som hindrer at noen mot sin vilje må sove ute denne vinteren. Kan byrådet forsikre at kommunen har sikret at kommunen, i samarbeid med ideelle organisasjoner, har tilstrekkelig kapasitet og beredskap for vinteren?» Byrådet svarte slik.

Kirkens Bymisjons Sporet, som driver oppsøkende arbeid på Oslo Sentralbanestasjon, gir sitt innspill:

«Vi savner et lavterskel botilbud hvor mennesker som trenger det kan få en seng, hvor det er trygt og hvor det jobbes sosialfaglig , med tanke på mer varig bolig. Vi vet at det jobbes slik på mange av byens hybelhus, men flere av gruppen bostedsløse Sporet møter ønsker ikke bo på hybelhus hvor det er rus, eller makter ikke å kontakte NAV/Sosial og ambulant akutt-tjeneste/Legevakten.»

«Sporet møter mennesker som mangler bolig, men som av ulike årsaker ikke makter å kontakte NAV. Det kan være psykisk syke, mennesker som ikke makter eller klarer forholde seg til byråkrati eller som er så angstpregede at det å møte på et kontor virker umulig. Sporet driver utstrakt motivasjonsarbeid overfor denne gruppen. Enkelte har det tatt flere år før vi har oppnådd tilstrekkelig tillit til at de møter på NAV, da som regel sammen med ansatte på Sporet. Noen har vi hatt kontakt med over flere år. Andre er på Oslo S i dager, uker eller måneder i en overgangsperiode. Disse forteller om lange dager hvor mangel på søvn er prekært, bena hovner opp ved at de aldri får lagt seg ned og har en konstant angst for å bli ranet eller overfalt.»

Les mer om innspillet under «les mer.»

Bydel Alna: For et samarbeid!

Bydel Alna: For et samarbeid!

Søppel, fluer, rot og mangel på varmtvann og strøm. Slik var situasjonen hjemme hos en mann i bydel Alna før han fikk besøk av bydel Alnas innsatsteam. Godt samarbeid fra flere parter endret situasjonen helt.

Det startet med at bydel Alna fikk en bekymringsmelding fra en fastlege, etter at en pasient hadde vært innom og forklart legen sin hvordan han hadde det hjemme. Bydelens innsatsteam ble satt på saken, som forstod raskt ut fra bekymringsmeldingen at boforholdene ikke var akseptable

Innsatsteamet dro på hjemmebesøk for å vurdere situasjonen til mannen. Det som møtte dem der var store mengder søppel i flere rom, en del fluer som hadde kommet som følge av alt søppelet, og en trist mann som var flau og trist over hvordan han hadde det. Han hadde heller ikke varmt vann og nesten ingen tilgang på strøm.

Les Kristin Kvalheim Olsen, sykepleiekonsulent i enheten Egenmestring og rehabilitering, sin beskrivelse av hvordan bydelen mobliserte gode ressurser. Godt samarbeid fra flere parter endret situasjonen helt, og uten bruk av sosialhjelp.

Les under "les mer."

Alkoholpolitikk, restaurant og uteliv

Alkoholpolitikk, restaurant og uteliv

I løpet av få uker skal det rødgrønne byrådet i Oslo fremme forslag for bystyret til alkoholpolitisk handlingsplan.

Da saken ble sendt på høring av det blågrå byrådet skrev de blant annet:

»Med utgangspunkt i siste alkoholpolitiske handlingsplan har kommunen iverksatt flere tiltak og satt fokus på flere forhold i forbindelse med forvaltningen av alkoholloven. Eksempelvis har økt fokus på veiledning og dialog medvirket til at bevillingshaverne i større grad oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven, og dermed oppfylles lovens formål i større grad og useriøse aktører lukes ut fra Oslos uteliv.

Forebygging og bekjemping av økonomisk kriminalitet har lenge stått på agendaen og fokuset har økt de siste årene. Flere løpende vandelskontroller, styrket tverretatlig samarbeid og økt bruk av vilkår medfører at folk opplever byens uteliv som tryggere, og det er rapportert om mindre vold, mindre overskjenking og færre ordensforstyrrelser.

Oslo kommune er svært fornøyd med denne utviklingen, og ser gevinstene av en realistisk, tydelig og gjennomførbar alkoholpolitikk. Dette vil vi ta med oss i det videre arbeidet med ny alkoholpolitisk handlingsplan, der vi ser at vi fortsatt har mange utfordringer. Dette kan det selvsagt være forskjellige meninger om.

Hva tenker du byrådet/bystyret bør legge vekt på ved behandlingen av alkoholpolitisk handlingsplan?

Fattigfolk: Faller fra sosialt

Fattigfolk: Faller fra sosialt

Fattige har mindre sosialt nettverk, er mindre delaktig i samfunnslivet og barna deres er mer utsatt for mobbing.

Ny rapport fra Statistisk Sentralbyrå gir oss nyttig kunnskap: Det er en klar sammenheng mellom sosioøkonomiske ressurser og ulikhet i sosiale relasjoner. Høyere utdanning, inntekt og yrkesaktivitet øker sjansen for større sosiale nettverk, mens personer med lavere husholdningsinntekt oftere opplever barrierer for sosial deltakelse.

En av fire opplever at de blir hindret i å delta sosialt. Kvinner opplever oftere barrierer for deltakelse, mens barrierene generelt øker med alderen. Helse er den fremste årsaken til at man blir hindret i å delta, og personer med lav inntekt og lavt utdanningsnivå blir oftere hindret på grunn av helsen enn andre med høyere sosioøkonomiske ressurser.

Det samme mønsteret går igjen i både deltakelse, sosiale nettverk og ensomhet. Høyere utdanning innebærer mer deltaking i ulike sosiale grupper. Tilgangen til et stort nettverk øker også med størrelsen på de sosioøkonomiske ressursene, i tillegg synker forekomsten av ensomhet med stigende husholdningsinntekt.

Lav husholdningsinntekt er forbundet med mindre deltaking, enten det er i form av å være uten partner, ha liten familie- eller vennskapskontakt, være sosialt isolert, ikke delta i organisasjoner, eller gjøre frivillig arbeid. Arbeidsledige og uføre har mindre sosiale nettverk sammenlignet med heltids yrkesaktive. Når det kommer til sosial støtte og nettverksressurser viser rapporten også at innvandrere har mindre tilgang til dette enn norskfødte, mens enslige uten barn har færre nettverksressurser enn gifte eller samboende.

Ikke ny kunnskap, men allikevel en nyttig påminnelse.

Bydelenes boligbehovskartlegging: Stort behov for kommunalt disponerte boliger

Bydelenes boligbehovskartlegging: Stort behov for kommunalt disponerte boliger

Retten til bolig er helt grunnleggende, men mange i denne byen er ikke i stand til å konkurrere på det ordinære, kommersielle, boligmarkedet. Dette kan være pga manglende betalingsevne, personer som pga f.eks. rus eller psykiske lidelser ikke er attraktive på det ordinære boligmarkedet eller personer som trenger særskilte tilrettelagte boliger pga utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse.

Og dessverre: behovet er større enn det kommunen til nå har vært i stand til å innfri, ikke minst fordi det forrige – borgerlige - byråd over solgte unna kommunale utleieboliger.

Bydelene har nå foretatt en boligbehovskartlegging for årene 2015 og 2016, og denne viser at bydelene for disse to årene trenger hele 1.989 kommunalt disponerte boliger. Og jeg er sikkert på at kommunen vil ha et betydelig etterslep inn i 2016, samt at bydelene ennå ikke har full oversikt for 2016 og at det derfor her vil være en betydelig underrapportering.

Av de innrapporterte behov er det:

90 tilrettelagte boliger pga. funksjonsnedsettelse, 43 tilrettelagte boliger pga. utviklingshemming, 245 flyktninger, 161 psykisk lidelse, 149 rus og psykiatri, 278 rus, 241 andre problemer

Og dette er tall fra før økningen i antallet flyktninger. Tallene underbygger bare en eneste ting: Byens politiske ledelse må ha høyt fokus på boliganskaffelser. Jeg kommer selvsagt til å holde i dette framover.

Mange sover ute i Oslo om vinteren

Mange sover ute i Oslo om vinteren

Nicolai Dragnes utfordrer det sittende byråd:  

"Det har i mange år vært vedvarende problem at det ikke finnes nok akuttovernattingsplasser i Oslo. Antallet som må sove ute er vanskelig å anslå, men at det dreier seg om flere hundre personer hver natt er ikke et urealistisk tall.  

Marginaliserte grupper som rusavhengige, fattige og psykisk syke har langt i fra et tilstrekkelig tilbud i Oslo etter lovens forstand. Det er betimelig å minne på at dette er lovbrudd fra Oslo Kommunes sin side.  

Det har tidligere vært foreslått å ta i bruk akutt-tiltak slik som hærens kapasitet og å ta i bruk haller og kommunale eiendommer, dvs. rom som brukes til aktivitet som kan utsettes eller omdisponeres for å løse den akutte krisen raskt, altså slik som nå flyktninger mottas.  

Dette ble avvist av forrige byråd, som ikke anså det som akutt at mennesker må sove ute før det var svært mange kuldegrader. Det er en stor skuffelse for hele byen, og et lovbrudd, om også det nye byrådet og bystyret har et like dårlig menneskesyn, er så kyniske, og er så lite lovlydige i forhold til kommunale oppgaver."  

Selv om det er grunn til må tro at  antallet som sover ute er noe lavere, så er det uansett alt for høyt. Ingen skal - mot sin vilje - måtte sove ute. Jeg forutsetter at det nye byrådet takler dette bedre enn det borgerlige byrådet gjorde.

Jeg tar spørsmålet opp med byrådet, som skriftlig bes besvare spørsmål ovetrfor bystyret.