Sosialpolitikk

Mange sover ute i Oslo om vinteren

Mange sover ute i Oslo om vinteren

Nicolai Dragnes utfordrer det sittende byråd:  

"Det har i mange år vært vedvarende problem at det ikke finnes nok akuttovernattingsplasser i Oslo. Antallet som må sove ute er vanskelig å anslå, men at det dreier seg om flere hundre personer hver natt er ikke et urealistisk tall.  

Marginaliserte grupper som rusavhengige, fattige og psykisk syke har langt i fra et tilstrekkelig tilbud i Oslo etter lovens forstand. Det er betimelig å minne på at dette er lovbrudd fra Oslo Kommunes sin side.  

Det har tidligere vært foreslått å ta i bruk akutt-tiltak slik som hærens kapasitet og å ta i bruk haller og kommunale eiendommer, dvs. rom som brukes til aktivitet som kan utsettes eller omdisponeres for å løse den akutte krisen raskt, altså slik som nå flyktninger mottas.  

Dette ble avvist av forrige byråd, som ikke anså det som akutt at mennesker må sove ute før det var svært mange kuldegrader. Det er en stor skuffelse for hele byen, og et lovbrudd, om også det nye byrådet og bystyret har et like dårlig menneskesyn, er så kyniske, og er så lite lovlydige i forhold til kommunale oppgaver."  

Selv om det er grunn til må tro at  antallet som sover ute er noe lavere, så er det uansett alt for høyt. Ingen skal - mot sin vilje - måtte sove ute. Jeg forutsetter at det nye byrådet takler dette bedre enn det borgerlige byrådet gjorde.

Jeg tar spørsmålet opp med byrådet, som skriftlig bes besvare spørsmål ovetrfor bystyret.

Leieboerforeningen: Særs kritisk til Oslo kommunes utleiebolig-politikk

Leieboerforeningen: Særs kritisk til Oslo kommunes utleiebolig-politikk

Leieboerforeningen har selvsagt helt rett: Boforholdene ved de kommunale utleieboligene er uverdige for en velferdskommune.

Her er det politiske skillelinjer i Oslo bystyre, hvor høyresiden nok reelt sett mener at det ikke er noen kommunal oppgave å eie sosiale utleieboliger. Sånt bør markedet kunne løse, eventuelt med offentlige støtteordninger, mener de nok. Fram til 2013 solgte det borgerlige bystyreflertallet årlig unna betydelig antall utleieboliger. Jeg er glad for at vi fra SVs side ved den såkalte Tøyen-avtalen fikk satt en stopp i denne politikken, og avtale om at kommunen igjen skulle kjøpe sosiale utleieboliger, i første omgang ved en netto økning på 600 utleieboliger innen utgangen av neste år. Dette er en avtale jeg er stolt over og er et viktig løft for byens fattigste. Kjøp av OBOS sin utleieportefølje er et godt bidrag til å nå dette målet.

Vi får nå flere utleieboliger, men Leieboerforeningen har så rett: de kommunale utleieboliger er svært dårlig vedlikeholdt. Bomiljøet er uverdig, og ikke et sted hvor barn bør vokse opp. Jeg skjønner ikke at en relativt sett så høy leie for disse leilighetene må da være en betydelig overpris. OBOS-kjøpet vil innebære et løft, ved at man kan sanere noen av de dårligste kommunale gårdene.

Jeg mener, og vil sloss for, en betydelig opprustning av den kommunale boligmassen, både bygningsmassen og uteområdene. Og da starter vi selvsagt ved at vi gradvis reduserer utbyttet til bykassa, med mål ned mot null. For hver krone som går fra Boligbygg til bykassa er det en krone mindre til vedlikehold.

Det trengs et støtteapparat for å følge opp bomiljøet, og den gamle tanken om bomiljøvaktmestere er utmerket. Noen bydeler jobber jo svært godt med dette, og deres erfaringer kan vi bygge videre på, og vi må få en betydelig styrking.

Hør Leieboerforeningens synspunkter, og mine kommentarer.

Velferd for dem som trenger det mest?

Velferd for dem som trenger det mest?

Hvordan kan vi la syke medmennesker gå i minus hver måned og måtte velge mellom mat og medisiner? spør Marianne Grøtte.

"Vi har et fantastisk velferdssystem sies det, mye bedre enn i USA. i Norge kan du ikke gå til grunne. Vi tar vare på hverandre. Er det riktig? For majoriteten stemmer det, men for dem som virkelig trenger velferden er virkeligheten en annen.

Når du blir så syk at du er sykemeldt lenger enn et år og får redusert inntekten din til 66% er ikke utgiftene dine mindre enn de var før sykdommen inntraff. Så hvis du har alvorlig kreft eller psykisk sykdom straffes du for det ved å få dårlig økonomi i tillegg. Når du har blitt syk og du ikke har krav på sykepenger fordi du ikke har opptjent rettigheter i yrket ditt, da henvises du til sosialhjelp.

Det er mennesker i min bydel som har blitt fattige av å bli syke, og det skjer over hele byen. Når inntekten din blir drastisk redusert og du ikke har oppsparte midler eller familie som kan bidra, da skal vi som samfunn trå til. Hvorfor skjer det ikke i altfor mange tilfeller? Hvordan kan vi la syke medmennesker gå i minus hver måned og måtte velge mellom mat og medisiner?" skriver Marianne Grøtte blant annet som gjesteblogger.

=Oslo utfordrer: Kan vi stole på kommunen?

=Oslo utfordrer: Kan vi stole på kommunen?

Redaktør Lars Aarønes i =Oslo utfordrer meg på hvorvidt frivillige organisasjoner på helse- og sosialsektoren kan stole på kommunen. Jeg svarer på denne videoen.

=Oslo er sosialt entreprenørskap på sitt beste. Og vi har mange slike i denne byen. Gode, ideelle, frivillige hjelpetiltak startet av driftige ildsjeler eller frivillige organisasjoner som ser behovene og tar initiativene gjennom nybrottsarbeid helse- og omsorgsfeltet trenger. Selvsagt skal Oslo kommune sette pris på, og støtte opp under slike tiltak.

Verbalt snakkes det ofte om betydningen av frivillig sektor. Men som Lars Aarønes så riktig stiller spørsmål ved: Kan frivillig sektor stole på kommunen? Gir kommunen disse gode hjelpetiltakene tilstrekkelig forutsigbarhet? Og han gir jo egentlig svaret: det gjør Oslo kommune ikke.

Hver eneste høst må gode rettshjelpsstiltak som Juss-Buss, Gatejuristen og Juridisk rådgivning for kvinner sloss mot helt urimelig budsjettkutt. Bymisjonens Natthjemmet og Robust og ikke minst: Fransiskushjelpens lavterskeltilbud Pleietjenesten og Sykepleie på hjul. Bare for å nevne noen. Tiltak som på en kostnadseffektiv og imponerende måte yter en god førstelinjehjelp til sårbare og sterkt hjelpetrengende.

Det er helt urimelig at de hele tida skal leve med usikkerheten: slår kommunen handa av oss neste år? Må vi da stenge? Vi kan ikke ha det sånn!

Se hele videoen, og bedøm selv.

Bostedsløse-forbud: Bystyreflertallet vil ikke ha strakstiltak

Bostedsløse-forbud: Bystyreflertallet fortsetter som før

Bystyrets vedtak og gjennomføringen av soveforbudet i Oslo kan utgjøre et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon og andre internasjonale menneskerettstraktater innarbeidet i norsk lovgivning.

For 2 år siden vedtok bystyret at forbudet mot utendørs overnatting i praksis omfattet overnatting på alle offentlige steder i byen. I går la den statlige Nasjonal institusjon for menneskerettigheter fram en alvorlig rapport, basert bl.a. på intervjuer med 81 personer som bor på gata i Oslo. Rapporten antyder mulige brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjon og andre internasjonale menneskerettighetstraktater innarbeidet i norsk lovgivning.

Den statlige Nasjonal institusjon for menneskerettigheter la fram forslag til strakstiltak fra Oslo kommune, og på vegne av SV fremmet jeg disse forslagene i bystyret:

1. Bystyret opphever den nåværende bestemmelsen i politivedtektenes p.grf. 2-1, siste avsnitt, mens virkningene av den blir undersøkt

2. Bystyret ber om at bortvisningen av hjemløse foretas i henhold til menneskerettighetsstandarder

3. Bystyret ber om at utvikles klare retningslinjer i samsvar med menneskerettighetslovgivning for beslagleggelse av eiendom

Bystyreflertallet tar relativt lett på at vi i denne byen kanskje bryter helt grunnleggende internasjonale menneskerettigheter. Partiene Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet begrenset seg til å oversende forslaget til byrådet. Rødt, SV og MDG støttet forslaget.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor.

Bolig er en del av hjelpen

Bolig er en del av hjelpen

Alle må bo, og med riktig hjelp kan alle bo.

"Alvorlig psykisk lidelse og ruslidelse fører til at 2,9 per 1000 innbyggere i Oslo har kontakt med hjelpeapparatet. Mange av dem mangler bolig. Men et samarbeidsprosjekt mellom spesialisthelsetjenesten og bydeler i Oslo ga bedring av bosituasjonen med gevinst for helse og liv.

«Alle må bo, og med riktig hjelp kan alle bo». Sitatet er fra nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2014, s.16).

God boligsosial samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene vil bidra til at av også de dårligste pasientene med alvorlig psykisk lidelse og samtidig ruslidelse skal få oppfylt en av sine grunnleggende menneskerettigheter. Et godt og trygt sted å bo.

For disse pasientene henger bolig, behandling og oppfølging uløselig sammen. Spesialisthelsetjenestens oppgave er å støtte opp under de kommunale tjenestene. Men det er fortsatt behov for en tydeligere spesifisering av hva som er spesialisthelsetjenestens bidrag i den boligsosiale samhandlingen."

Slik oppsummerer klinisk sosionom Eli Margrete Nielsen Karagøz i siste nummer av tidsskriftet Fontene. Sånt som dette heier jeg på. Hva er andres synspunkter og erfaringer?

Modernisering av velferdsstaten: Noen vink til Høyres programkomite

Modernisering av velferdsstaten: Noen vink til Høyres programkomite

Offentlig sosialforsikring er mest effektiv og universelle ordninger er de mest treffsikre.

"Det gir ikke god mening å betrakte velferdsstaten som et system for å ta vare på såkalte svake grupper. Offentlig drevet sosialforsikring er ordninger som dekker normale behov i normale livsløp. Det er normalt å bli syk og det er normalt å bli gammel. Det er noe mer uvanlig å bli varig ufør, men det er en risiko vi alle kan være utsatt for.

Flertallet av vanlige mennesker har ikke noe økonomisk å vinne på skattelette som blir finansiert ved å bygge ned sosialforsikring. Det vi tjener på lavere skatt blir mer enn oppveid av høyere utgifter til forsikring," skriver Hilde Bojer blant annet.

Les hennes artikkel nedenfor.

Utfordring: Den delte byen

Den delte byen

Hva skal vi gjøre med den delte byen, spør Per Østvold, leder av bydelsutvalget på Grünerløkka.

Oslo er en delt by, mellom øst og vest. Nesten som for 100 år siden. Mange familier er fattige, vi har økende arbeidsledighet og ganske mange på sosialhjelp.

Hele 35 % av ungdommene på østkanten klarer ikke å fullføre videregående skole. Mange av dem faller over på sosialhjelp allerede når de er 18 år.

Hvordan skal vi klare å utjevne forskjellene mellom østkanten og vestkanten? Hva skal vi gjøre med den delte byen?

Dette spør leder av bydelsutvalget på Grünerløkka, Per Østvold.

Hør hans utfordring og mine svar på dem.

På utbyggarens premisser

På utbyggarens premisser

I dag har kommunen for lite å si i byplanlegginga. Det kan eit kommunalt utbyggingsselskap endre på.

"Så lenge nesten all utbygging av bustadar skjer i privat regi, har utbyggarane i mange tilfelle makt til å pressa kommunane til å godta nokså dårlege løysingar.

Maktforholda mellom marknadsaktørane og styresmaktene er etter mitt syn for ubalanserte. Det skapar for mykje pengemakt, og for lite makt til folkevalde og lokalsamfunn. Når marknadskrefter og marknadsaktørar ikkje greier å løysa samfunnsutfordringar på ein god nok måte, er det sosialistiske svaret at fellesskapet tek eit større ansvar. Det er ingen naturlov at det er private selskap som skal ha eineansvaret for å regulera og bygga ut bustadtomter.

Mange kommunar, blant dei Oslo, kunne ha trengt eit tomte- og utbyggingsselskap.

Eit offensivt tomte- og utbyggingsselskap hadde endra maktbalansen i byutviklinga. Viss planstyresmaktene og utbyggarane ikkje greier å bli einige om ei løysing som er god nok for lokalsamfunnet, kunne kommunen trygt ha regulert tomta i tråd med sine ynskje. Viss den private grunneigaren ikkje ville bygga i tråd med planen, kunne dei selja til utbyggingsselskapet. I verste fall gjev Plan- og bygningsloven ekspropriasjonsheimel der grunneigaren over tid ikkje vil medverka til å realisera planen. Poenget er på ingen måte at tomte- og utbyggingsselskapet skal stå for all bustadutbygging. I nokre tilfelle skal det faktisk stå for gjennomføringa, i andre tilfelle skal det berre vera «riset bak speilet»."

Offensivt innspill fra Tore Syvert Haga, utdanna byplanleggar, SVs 1. kandidat til Alna bydelsutval.

Oslo trenger en boligpolitikk

Oslo trenger en boligpolitikk

Det borgerlige bystyreflertallet mener markedet løser dette, uten nevneverdig kommunal innsats.

Alle skal ha råd til å ha et sted å bo, og det må være av de høyest prioriterte oppgaver at Oslo kommune har en offensiv boligpolitikk. Realiteten i dag er jo at kommunen ikke har en boligpolitikk. Det borgerlige bystyreflertallet har en klokketro på at dette løser det kommersielle markedet selv. Men vi ser jo at markedet ikke virker.

Det bygges nå årlig 2.000 nye boliger i Oslo, men dette er 4.000 for lite. Konsekvensen av dette er en boligprisvekst som er helt hinsides, og i praksis gjør det umulig for en med vanlig lønnsinntekt å komme seg inn i boligmarkedet, om man da ikke har rike foreldre som trår til.

Dette er et politisk ansvar.  De private boligprodusentene har vært helt tydelig nå i sommer: Vi trenger politikere som legger til rette for en kraftig vekst i boligbyggingen.  På tross av at behovet er 6.000 nye boliger pr. år har Høyrebyrådet, som har hatt makten i 18 år, bare en målsetting om å bygge 4.500 boliger. Men heller ikke det får man til: det blir bare bygd om lag 2.500.

Jeg mener det opplagt er slik at dem som i dag styrer i Oslo Rådhus ikke har en handlingsevne som står i forhold til disse utfordringene. De er altfor sidrompa. Dette skrev jeg om i en artikkel i Dagsavisen i går.

Les hele artikkelen nedenfor.

Fast parkett under beina

Fast parkett under beina

Bolighaier er grumsete farvann. Her trengs hushaier med sosial teft.

– Det er vanskelig å fokusere på å skrive jobbsøknad når du ikke vet hvor du skal sove neste natt, sier sosionom Liz Pettersen i bydel Bjerke til Fontene. Det gjør at mange mister motivasjonen. Noe av det viktigste vi gjør er å vise at vi bryr oss om dem.

Liz er bindeleddet. Kontoret hennes er egentlig ikke her i femte etasje over Økernkrysset, det er der ute i virkeligheten. Hun har siden sist høst jobbet som boligframskaffer. Hun oppsøker folk som tilbringer nettene på steder for midlertidig overnatting som bydelen benytter, som Blå Kors og Evangeliesenteret. Hun holder tett kontakt med saksbehandlerne på Nav og de forskjellige private utleierne.

I fjor skaffet Boligsosialt utviklingsprogram (BOSO) i Bjerke bydel bolig til 138 husstander. Dette heier jeg på.

Les mer i tidsskriftet Fontene.