Sosialpolitikk

NAVs fylkesdirektør: Tilgjengelighet er kvalitet på tjenestene

NAVs fylkesdirektør: Tilgjengelighet er kvalitet på tjenestene

NAVs fylkesdirektør for Oslo, Hege Farnes Hildrum, svarer på mitt bloggoppslag forleden vedrørende sviktende tilgjengelighet:

"Jeg kjenner meg ikke igjen i at vi er særskilt rigide, slik det hevdes fra de ansattes organisasjon, NTL. I hele endringsprosessen har vi lagt vekt på å henvise til selvbetjente løsninger, uten å avvise brukere. NAV-kontorene i Oslo har åpent hver dag, og flere timer daglig enn i noe annet fylke.

Tilgjengelighet er mer og noe annet enn en åpen dør. Tilgjengelighet er kvalitet på tjenester. Det er planlagte møter der den NAV-ansatte har rukket å forberede seg. Det er at du snakker med en ansatt med god regelverkskompetanse når du har spørsmål om ytelser. Når det gjelder mottak av dokumenter er det et fåtall av våre brukere som ønsker å levere dette over disk. Sender du dokumenter digitalt er det både tryggere og raskere – og de digitale løsningene har åpent hele døgnet."

Les hele hennes kommentar under "les mer."

Enn om det verkjeleg var nissen?

Enn om det verkjeleg var nissen?

Oddny Miljeteig: "Enn om det var sjølve nissen som tigga utanfor Bryn kyrkje i Bærum julaftan?"

"Eg forargar meg meir over biletet av nissen som verdas rikaste mann enn den tiggande nissen. Verdas rikaste mann – ein velferdsprofitør, gjerne, med formua henta frå dunkle skatteparadis – skulle det vera nissen?

Nei takk! Då heller ein tiggar med frynsete omdøme, lik så mange av dei Han omgav seg med, han som skulle bli fødd seinare på julaftan, etter at alle vi kyrkjegjestane hadde gått heim, kvar til vårt.... Og St. Niklas er både bornas, dei fattiges, tjuvar og fangar sin helgen. Mildt sagt ei salig blanding. Niklas gav avkall på å vera ein rik mann.

Det er krevjande at «vi» ikkje berre kan teikna nissen i vårt bilete. Men nissen står altså nærare tiggaren enn den rike. Lik det eller ikkje. Det er både julaftans og romjulas bodskap.

Eg håpar du har ei gild romjul – og at du kanhende sender bornas, dei fattiges, tjuvar og fangar sin helgen ein tanke i det 2017 glader," skriver Oddny Miljeteig blant annet.

Les mer under "les mer."

NAV-beskjed: Vi har en felles dør - men bruk helst post

NAV-beskjed: Vi har en felles dør - men ikke bruk den

Kjernen i NAV-reformen var bl.a. et partnerskap mellom stat og kommune:

Tanken var samordning – å gi NAV-brukere én dør, hvor brukeren skal møte en NAV-veileder som er generalist, en som kan hjelpe de fleste med det aller meste, om det er sosialhjelp, økonomisk rådgivning, sykepenger, arbeidsledighet eller trygdeordninger.

NAV-veilederen skulle være deres kontaktperson i NAV. Slik kunne man få en organisasjon med klart eierskap til problemene, som kunne gå på tvers av sosial-, trygd- og arbeidsetaten, av statlig og kommunalt ansvarsområde, og hjelpe folk med deres sammensatte problemer.

Men mange føler det stikk motsatte: At NAV-døra er stengt, ikke  minst pga reduserte åpningstider.

Og det blir sannelig ikke bedre med NAV Stats siste endring:

NAV-kontorene i en rekke fylker har satt opp plakater i mottakene, hvor de opplyser at man ikke tar i mot dokumenter som vedrører den statlige delen av tjenesteområdet til NAV. Brukerne henvises til internett og ordinær post. Dette på tross av at en rekke skjemaer ikke er tilgjengelig for elektronisk innsending og at det er til dels svært kompliserte rutiner for innsending. Tillitsvalgt for de ansatte i NTL, Yanni Vikan, opplyser til medlemsbladet deres - Gaiden - at hans medlemmer opplever ordningen som belastende, fordi håndhevingen av regelen har vært spesielt rigid i Oslo. Dette har ført til irritasjon hos brukerne, som igjen oppfattes som et arbeidsmiljøproblem.

Les mer om dette under "les mer", slik medlemsbladet til de fagorganiserte i NAV Stat ser på saken; fra bladet Gaiden. NAV Kommune (Oslo kommunes del av NAV-kontorene) har ikke innført tilsvarende begrensninger.

Sosialtjenesten: Familiene skal oppleve større respekt

Sosialtjenesten: Familiene skal oppleve større respekt

En tydelig byråd Inga Marte Thorkildsen:

"Nylig møtte jeg en kvinne med fire barn, hun var alene og gikk på sosialhjelp. Det hadde hun gjort i årevis. To av barna hennes var sterkt hjelpetrengende. Denne kvinnens kropp var bare 48 år, men hun virket som hun var 70. Hun var en eneste stor bunt av spenninger. Jeg spurte henne hva som var viktig for henne. Hun svarte: respekt. Hva er respekt for deg, undret jeg. Å ikke måtte fortelle det samme igjen og igjen til folk som ikke gjør noe med det, svarte hun. At ingen gir meg følelsen av egentlig å være uønsket her.

En av dem som jobber for meg, heter Karin Gustavsen, hun er egentlig levekårsforsker. Hun pleier å si at levekårsperspektivet de siste års er blitt litt borte fra kommunenes arbeid, og fra politikken. I barnevernet er det for eksempel vanlig å se på foreldrekompetansen, men hennes erfaring er at mange glemmer å undersøke hvordan familiene egentlig har det, økonomisk, helsemessig og sosialt. Hva de sliter med. Men også hvilke ressurser de har. Familiene opplever også at ingen egentlig har ordentlig hjelp å gi. De sendes rundt fra kontor til kontor. De fyller ut skjemaer, møter stadig nye saksbehandlere.

Karin har besøkt massevis av familier over hele Norge, og sett det samme: offentlige systemer er utrolig oppsplitta. Vi leter etter en ting av gangen, hjelper med en ting av gangen. Men det mangler et helhetlig ansvar. Dessuten er det ofte sånn at familiene ikke blir spurt hva som er viktig for dem eller blir bedt om å foreslå løsninger.

Det skal vi gjøre noe med nå! I 2018-19 starter vi et arbeid for å finne nye måter å hjelpe barnefamilier på sosialhjelp i Oslo på. Vi skal hjelpe NAV til å bli bedre til å ivareta barn, og trekke på gode erfaringer som er gjort ulike steder, også i Oslo. Målet er å unngå at barnefamilier blir gående på sosialhjelp over tid. Målet er også at familiene skal oppleve større respekt, akkurat som den kvinnen jeg møtte ba om.

I bunnen ligger et menneskesyn: Folk flest vil aller helst klare seg selv. Alle har ressurser. Folk ønsker ikke å leve sine liv i tett symbiose med kommunen. Verdt å tenke på når vi nærmer oss jul, og forskjellene mellom oss blir ekstra tydelige," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen.

Bra at denne byråden er ansvarlig for barnevern, barnefeltet og barns oppvekst.

Store Sandaker gård: Tiltak ga bedre bomiljø

Store Sandaker gård: Tiltak ga bedre bomiljø

Den kommunale gården Store Sandaker gård på Torshov slet med bomiljøproblemer og mye rus og bråk i uterommet.

– Jeg har sett mange ting med mine egne øyne som er veldig skummelt, og som jeg ikke burde ha sett. Khawla (12 år) forteller om da hun så en mann som hadde blitt knivstukket. Slagsmål, alkohol, rus, knivstikking, hyppige politibesøk og bråk er ord som går igjen. – Vi barn burde egentlig ikke oppleve sånt. Barn burde ikke ha det sånn, sier Khawla.

I august 2016 satte beboere, Boligbygg og Bydel Sagenes bo- og nærmiljøteam i gang et felles arbeid for å bedre bomiljøet i gården. Boligbygg satte av midler til fysiske tiltak for et triveligere uteområde, og bystyret vedtok i mai 2017 å sette av midler til en bomiljøsatsing. Oppgradering av sandkasse og trappeoppganger, bygging av sykkel- og barnevognparkering. barnevognparkering, innkjøp av ny sklie, vippedyr og ballbinge, installering av nye søppelbrønner og LED-belysning i uterommet er blant tiltakene som er gjort.

Som et resultat har uterommet gått fra å være et sted beboerne hastet forbi, til å bli en bakgård for sosiale sammenkomster og aktiviteter for barna. – Vi pleier å ha grillfester og sånn her. Det har blitt mye finere, forteller Khawla. 

I gården har beboerne dannet en gårdskomite med flere undergrupper. Mange beboere bidrar og skaper trivsel i gården, blant annet gjennom sosiale arrangementer, planter i uteområdene og felles turer i skogen.

Dette er bra, og noe jeg heier på.

Les mer i beboermagasinet fra Boligbygg.

Boligbygg: Stat og kommune skaper sosialklienter

Boligbygg: Stat og kommune skaper sosialklienter

"SV-politiker Ivar Johansen mener byens vanskeligstilte blir brukt i et økonomisk spill som skaper sosialklienter," het det i et helsides oppslag i Dagens Næringsliv i går. Sånn har det dessverre vært i mange år, og ble innført da borgerligheta styrte denne byen.

Kommunen disponerer rundt 11 000 boliger kommunale utleieboliger, hvor det bor mer enn 25 000 mennesker. Slik bolig tildeles personer som trenger en tilpasset bolig, er i en vanskelig livssituasjon eller ikke har økonomisk evne til å skaffe seg bolig i det ordinære boligmarkedet.

Det er særlig fire problemer med de kommunale utleieboligene:

- Vi har alt for få, og de vi har er svært dårlig vedlikeholdt. Terskelen for å få leie bolig er svært høyt. Kommunen øker nå både antallet boliger og jobber med å ta igjen vedlikeholdsetterslepet.

- Kommunen tar ut et betydelig utbytte fra Boligbygg, penger som Boligbygg kunne beholdt til sårt trengt vedlikehold. Eller som Heikki Holmås har sagt mange ganger: "Det er forferdelig at Oslo kommune oppfører seg som en rå hushai overfor den delen av befolkningen som har dårligst råd og stiller svakest når det gjelder å finne et sted å bo."

- De færreste som bor i kommunale utleieboliger er i stand til å betale den såkalte gjengs leie (som er tilnærmet markedsleie). Dermed sier stat og kommune: Du kan få støtte fra oss til å betale, ved f.eks. bostøtte eller sosialhjelp. Dette blir jo helt bakvendt; kommunen tar en rådyr husleie som gjør at folk må gå til det kommunale sosialkontoret for å få bistand til å betale husleie til den samme kommunen. Folk som ellers kunne vært sjølhjulpne tvinges til å bli sosialklienter.

- Og parallelt: Ved omlegging av statlige trygdeordninger som gjorde disse skattbare, og dermed en del av bruttoinntekten, har mange mistet bostøtten, da denne beregnes ut fra bruttoinntekt. På papiret fikk noen «bedre» inntekt, men resultatet er det motsatte.

Jeg tror nok det første, og viktigste, tiltaket ville være å redusere husleiene, slik at folk har råd til å betale denne uten å få hjelp av stat eller kommune. Legger man statlig og kommunal bostøtte, sosialhjelpskostnader og utbyttet i potten burde dette være oppnåelig. Det er uverdig at kommunen i dag skaper sosialklienter.

Ett av ti barn i Oslo hadde foreldre som mottok sosialhjelp i fjor

Ett av ti barn i Oslo hadde foreldre som mottok sosialhjelp i fjor

Nær ett av ti barn i Oslo hadde foreldre som fikk sosialhjelp minst én gang i løpet av 2016. Hos ni av ti av disse barna var minst en av foreldrene innvandrer. Andelen barn med foreldre som får sosialhjelp, er høyere i Oslo enn i Norge som helhet, og varierer mellom bydelene. Bydel Gamle Oslo står i særstilling, hvor mer enn en femtedel av barna har foreldre som mottar økonomisk sosialhjelp, går det fram av en artikkel i siste Oslo-speilet.

I 2016 hadde 8,8 prosent av alle barn under 18 år i Oslo foreldre som mottok økonomisk sosialhjelp. For landet som helhet var tallet 5,9 prosent. Blant voksne i alderen 18–66 år i Oslo, var det 4,1 prosent som mottok økonomisk sosialhjelp. Det er store variasjoner mellom bydelene. Bydel Gamle Oslo peker seg ut, der nesten 21 prosent av barna har foreldre som mottar økonomisk sosialhjelp.

Nesten 90 prosent av barna som er berørt av sosialhjelp i Oslo, har foreldre som er innvandrere. Her er det store forskjeller mellom bydelene i andelen barn med innvandrerbakgrunn som er berørt. De aller fleste sosialhjelpsmottakere i Oslo er barnløse eller har ikke forsørgeransvar for barn, drøyt en fjerdedel har barn, og av disse er majoriteten enslige forsørgere. De store barnefamiliene, med tre eller flere barn, er overrepresentert. Sosialhjelpsmottakere med barn mottar økonomisk sosialhjelp over noe lengre tid enn de uten barn.

Les hele artikkelen av Velferdsetatens Sille Cathrine Ohrem under «les mer.»

Kommunale utleieboliger: Mer forutsigbarhet og stabilitet

Kommunale utleieboliger: Mer forutsigbarhet og stabilitet

En av de ting jeg særskilt husker fra jeg jobbet med autistiske barn var at enkelte av oss er svært avhengig av forutsigbarhet og langsiktighet. Og ikke minst gjelder det for boligen, som skal være den trygge og faste basen her i livet. Kommunale utleieboliger er en kanpphetsgode, men jeg mener vi må sikre noe mer langsiktig leieforhold for noen særlig sårbare grupper. Jeg har derfor jobbet for at kommunen skal endre regelverket og praksisen for kommunale utleieboliger. I dag vedtar byrådet den nye instruksen på området, og byrådet selv skriver dette i saken:

"Undersøkelser har vist at  bydelene i liten grad bruker muligheten til å fatte vedtak om leietid på mer enn fem år for søkere med varig behov  for kommunal bolig. Den nye instruksen har derfor et punkt som gir  bydelen føringer om saksbehandling av vedtak til søkere med varig behov for kommunal bolig.

Forskriften peker ut noen grupper med varig behov for kommunal bolig som skal få leieavtaler med lengre varighet. Her er det særlig viktig at  bydelene bruker skjønn og finner frem til gode løsninger sammen med søker, eller den som representerer søkeren. I disse sakene bør  boplan brukes for å gi forutsigbarhet om leietid og tydeliggjøre hva kommunen kan bidra med. For personer over 60  år, personer med   psykisk utviklingshemming eller andre varige funksjonsnedsettelser og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe  egnet bolig som søker om ny leieperiode, skal bydelen legge særskilt vekt på stabilitet, og når helsemessige årsaker og sosiale forhold  tilsier  at en flytting vil være til vesentlig ulempe for beboer, skal en leieperiode på mellom 5 og 10 år være det vanlige."

Dette er opplagt til det bedre, og noe jeg heier på.

Tiggeregulering: Kan bli mye trekkspill-musikk

Tiggeregulering: Kan bli mye trekkspill-musikk

Politidirektoratet har hatt ute på høring forslag til nye normalpolitivedtekter. Et av temaene som der drøftes er en mulig tekst dersom kommunene ønsker å regulere tigging i sin lokale politivedtekt.

Politidirektoratet foreslår tre mulige alternative formuleringer: 1) Tigging på offentlig sted eller fra hus til hus er forbudt eller 2) Tigging på offentlig sted eller fra hus til hus, kan kun skje etter forutgående melding til politiet som kan fastsette vilkår, herunder tid og sted for tiggingen, eller 3) Tigging på offentlig sted eller fra hus til hus, kan kun skje etter forutgående melding til politiet.

Men som byrådet i Oslo viser til i sin høringsuttalelse: «Oslo kommune viser til forarbeidene til endringen av politiloven i 2014, der det er uttalt følgende: «Med begrepet “tigging” tenker departementet på det å be tilfeldige personer om penger eller andre midler. Et eventuelt forbud mot tigging vil ikke ramme en organisert innsamling til veldedige eller allmennyttige formål når innsamlingen er registrert i lnnsamlingsregisteret, og pengeinnsamleren dokumenterer tilknytning til innsamlingen. Gatemusikanter eller personer som fremfører kunstneriske forestillinger og ber om vederlag vil som utgangspunkt ikke kunne sies å tigge. Tilsvarende vil gjelde for den som selger gjenstander, der virksomheten vil falle inn under regler for salg."Oslo kommune foreslår at begrepet tigging presiseres i normalpolitivedtekten for å unngå misforståelser.»

Justisdepartementet er i realiteten klar på at forsøk med regulering av tigging kan føre til mye trekkspillmusikk og salg av tidsskrifter eller andre publikasjoner. Det er heller ikke vanskelig å registrere «Fattigfolks interesseorganisajon» i Innsamlingskontrollen.

Jeg tror fortsatt det greieste er at det ikke legges begrensninger i fattigfolks muligheter til å be om hjelp fra sine medmennesker.

Grådighet skaper boligbobler

Grådighet skaper boligbobler

"Leieboerne i Von der Lippes gate 15 har funnet ut at både megler, takstmann og kjøper har nære relasjoner, og bindinger, i forbindelse med salget av bygården de selv bor i, og som de nå forsøker å overta gjennom kommunal forkjøpsrett," skriver Trine-Lise Gjesdal. Hun representerer beboerne i Von der Lippes gate 15, og er tydelig:

"Megler skal selge. Takstmann taksere. Advokat skal gi råd. Og bank finansiere. Uavhengig av hverandre. Det funker ikke sånn. Det er heller et uheldig samrøre dem i mellom. Folks hjem har blitt gjenstand for hardcore spekulasjon. Og alle vil ha sin del av kaka. Dette har ført til at eiendomsaktørene helt har ”glemt” hvordan man skal beregne reelle eiendomsverdier. Dette hevder den pensjonerte takstmannen Axel Schwerdt.

Schwerdt har fulgt forkjøpssaken til leieboerne i Von der Lippes gate fra sidelinja i Hamburg siden forsommeren. Han har fått innsyn i takstpapirer og annen dokumentasjon rundt eiendommen i forbindelse med tvistesaken mellom dem og Fredensborg. Og han har okket seg over lesningen. Schwerdt har lang erfaring som megler i Stavanger og Rogalandsdistriktet hvor han har jobbet og bodd store deler av sin yrkeskarriere. Han har gjort seg upopulær blant bankmenn og meglere i Rogaland for at han sier det som det er. At:

- Bankene skal selge mest lån. Derfor har de også etablert egne meglerforetak som skal sikre dem kunder for finansiering og låneopptak. De er ikke lenger interessert i den reelle markedsverdien som belåningsgrunnlag, men i betalingsevne fra låntakerne.

- Meglere lever av provisjon, og vil tjene mest mulig. Derfor vil de ha så høye takster som mulig.

- Takstmenn har ofte inngått rammeavtaler med meglerforetak. På denne måten er takstmannen sikret oppdrag. Og megleren får den taksten han/hun vil ha.

Leieboerne i Von der Lippes gate 15 har funnet ut at både megler, takstmann og kjøper har nære relasjoner, og bindinger, i forbindelse med salget av bygården de selv bor i, og som de nå forsøker å overta gjennom kommunal forkjøpsrett," skriver hun.

Les hennes dokumentasjon over kameraderi og samrøre nedenfor under "les mer."

Rune Gerhardsen: Skrinlegg forbud mot å gi vann til uteliggere og romfolk

En tydelig reaksjon fra Rune Gerhardsen på Facebook, og jeg formidler gjerne videre:

"Jeg leser i Dagsavisen at Youngstorget eiendom, som eies av bl..a. Arbeiderpartiet, har laget "kjøreregler" som innebærer at det skal bli forbudt å gi vann til uteliggere og romfolk.

Hva i himmelens navn er det dere tenker på. Vi har akkurat fått stadfestet at en av årsakene til det elendige valgresultatet var at vi praktiserte en menneskefiendlig flyktninge- og asylpolitikk der barn skal sendes tilbake til krigssoner.

Dette er et Arbeiderparti jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Folketeaterbygningen har i bortimot 100 år vært symbolet på Arbeiderpartiet og en politikk for utjamning, solidaritet og rettferdighet. Nå sier altså assisterende generalsekretær i partiet at det er en utfordring at mange bostedsløse og romfolk, trekker til Folketeaterpassasjen, og spør om et glass vann. Det skal det nå bli slutt på.

Dette er ikke solidaritet og rettferdighet. Det er apartheid.

Jeg har et håp om at disse tankene blir skrinlagt før sola går ned."

Takk for kloke synspunkter.