Sosialpolitikk

Kommunale utleieboliger: Mer forutsigbarhet og stabilitet

Kommunale utleieboliger: Mer forutsigbarhet og stabilitet

En av de ting jeg særskilt husker fra jeg jobbet med autistiske barn var at enkelte av oss er svært avhengig av forutsigbarhet og langsiktighet. Og ikke minst gjelder det for boligen, som skal være den trygge og faste basen her i livet. Kommunale utleieboliger er en kanpphetsgode, men jeg mener vi må sikre noe mer langsiktig leieforhold for noen særlig sårbare grupper. Jeg har derfor jobbet for at kommunen skal endre regelverket og praksisen for kommunale utleieboliger. I dag vedtar byrådet den nye instruksen på området, og byrådet selv skriver dette i saken:

"Undersøkelser har vist at  bydelene i liten grad bruker muligheten til å fatte vedtak om leietid på mer enn fem år for søkere med varig behov  for kommunal bolig. Den nye instruksen har derfor et punkt som gir  bydelen føringer om saksbehandling av vedtak til søkere med varig behov for kommunal bolig.

Forskriften peker ut noen grupper med varig behov for kommunal bolig som skal få leieavtaler med lengre varighet. Her er det særlig viktig at  bydelene bruker skjønn og finner frem til gode løsninger sammen med søker, eller den som representerer søkeren. I disse sakene bør  boplan brukes for å gi forutsigbarhet om leietid og tydeliggjøre hva kommunen kan bidra med. For personer over 60  år, personer med   psykisk utviklingshemming eller andre varige funksjonsnedsettelser og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe  egnet bolig som søker om ny leieperiode, skal bydelen legge særskilt vekt på stabilitet, og når helsemessige årsaker og sosiale forhold  tilsier  at en flytting vil være til vesentlig ulempe for beboer, skal en leieperiode på mellom 5 og 10 år være det vanlige."

Dette er opplagt til det bedre, og noe jeg heier på.

Tiggeregulering: Kan bli mye trekkspill-musikk

Tiggeregulering: Kan bli mye trekkspill-musikk

Politidirektoratet har hatt ute på høring forslag til nye normalpolitivedtekter. Et av temaene som der drøftes er en mulig tekst dersom kommunene ønsker å regulere tigging i sin lokale politivedtekt.

Politidirektoratet foreslår tre mulige alternative formuleringer: 1) Tigging på offentlig sted eller fra hus til hus er forbudt eller 2) Tigging på offentlig sted eller fra hus til hus, kan kun skje etter forutgående melding til politiet som kan fastsette vilkår, herunder tid og sted for tiggingen, eller 3) Tigging på offentlig sted eller fra hus til hus, kan kun skje etter forutgående melding til politiet.

Men som byrådet i Oslo viser til i sin høringsuttalelse: «Oslo kommune viser til forarbeidene til endringen av politiloven i 2014, der det er uttalt følgende: «Med begrepet “tigging” tenker departementet på det å be tilfeldige personer om penger eller andre midler. Et eventuelt forbud mot tigging vil ikke ramme en organisert innsamling til veldedige eller allmennyttige formål når innsamlingen er registrert i lnnsamlingsregisteret, og pengeinnsamleren dokumenterer tilknytning til innsamlingen. Gatemusikanter eller personer som fremfører kunstneriske forestillinger og ber om vederlag vil som utgangspunkt ikke kunne sies å tigge. Tilsvarende vil gjelde for den som selger gjenstander, der virksomheten vil falle inn under regler for salg."Oslo kommune foreslår at begrepet tigging presiseres i normalpolitivedtekten for å unngå misforståelser.»

Justisdepartementet er i realiteten klar på at forsøk med regulering av tigging kan føre til mye trekkspillmusikk og salg av tidsskrifter eller andre publikasjoner. Det er heller ikke vanskelig å registrere «Fattigfolks interesseorganisajon» i Innsamlingskontrollen.

Jeg tror fortsatt det greieste er at det ikke legges begrensninger i fattigfolks muligheter til å be om hjelp fra sine medmennesker.

Grådighet skaper boligbobler

Grådighet skaper boligbobler

"Leieboerne i Von der Lippes gate 15 har funnet ut at både megler, takstmann og kjøper har nære relasjoner, og bindinger, i forbindelse med salget av bygården de selv bor i, og som de nå forsøker å overta gjennom kommunal forkjøpsrett," skriver Trine-Lise Gjesdal. Hun representerer beboerne i Von der Lippes gate 15, og er tydelig:

"Megler skal selge. Takstmann taksere. Advokat skal gi råd. Og bank finansiere. Uavhengig av hverandre. Det funker ikke sånn. Det er heller et uheldig samrøre dem i mellom. Folks hjem har blitt gjenstand for hardcore spekulasjon. Og alle vil ha sin del av kaka. Dette har ført til at eiendomsaktørene helt har ”glemt” hvordan man skal beregne reelle eiendomsverdier. Dette hevder den pensjonerte takstmannen Axel Schwerdt.

Schwerdt har fulgt forkjøpssaken til leieboerne i Von der Lippes gate fra sidelinja i Hamburg siden forsommeren. Han har fått innsyn i takstpapirer og annen dokumentasjon rundt eiendommen i forbindelse med tvistesaken mellom dem og Fredensborg. Og han har okket seg over lesningen. Schwerdt har lang erfaring som megler i Stavanger og Rogalandsdistriktet hvor han har jobbet og bodd store deler av sin yrkeskarriere. Han har gjort seg upopulær blant bankmenn og meglere i Rogaland for at han sier det som det er. At:

- Bankene skal selge mest lån. Derfor har de også etablert egne meglerforetak som skal sikre dem kunder for finansiering og låneopptak. De er ikke lenger interessert i den reelle markedsverdien som belåningsgrunnlag, men i betalingsevne fra låntakerne.

- Meglere lever av provisjon, og vil tjene mest mulig. Derfor vil de ha så høye takster som mulig.

- Takstmenn har ofte inngått rammeavtaler med meglerforetak. På denne måten er takstmannen sikret oppdrag. Og megleren får den taksten han/hun vil ha.

Leieboerne i Von der Lippes gate 15 har funnet ut at både megler, takstmann og kjøper har nære relasjoner, og bindinger, i forbindelse med salget av bygården de selv bor i, og som de nå forsøker å overta gjennom kommunal forkjøpsrett," skriver hun.

Les hennes dokumentasjon over kameraderi og samrøre nedenfor under "les mer."

Rune Gerhardsen: Skrinlegg forbud mot å gi vann til uteliggere og romfolk

En tydelig reaksjon fra Rune Gerhardsen på Facebook, og jeg formidler gjerne videre:

"Jeg leser i Dagsavisen at Youngstorget eiendom, som eies av bl..a. Arbeiderpartiet, har laget "kjøreregler" som innebærer at det skal bli forbudt å gi vann til uteliggere og romfolk.

Hva i himmelens navn er det dere tenker på. Vi har akkurat fått stadfestet at en av årsakene til det elendige valgresultatet var at vi praktiserte en menneskefiendlig flyktninge- og asylpolitikk der barn skal sendes tilbake til krigssoner.

Dette er et Arbeiderparti jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Folketeaterbygningen har i bortimot 100 år vært symbolet på Arbeiderpartiet og en politikk for utjamning, solidaritet og rettferdighet. Nå sier altså assisterende generalsekretær i partiet at det er en utfordring at mange bostedsløse og romfolk, trekker til Folketeaterpassasjen, og spør om et glass vann. Det skal det nå bli slutt på.

Dette er ikke solidaritet og rettferdighet. Det er apartheid.

Jeg har et håp om at disse tankene blir skrinlagt før sola går ned."

Takk for kloke synspunkter.

Youngstorget: Fattigfolk nektes vann

Youngstorget: Fattigfolk nektes vann

«I dag ble vi bedt av gårdeier om å nekte uteliggere tilgang til vann... de kommer av og til innom fiskebutikken vår og spør om vi kan fylle vannflaska dems. Alltid hyggelige, alltid ydmyke. Nå får vi ikke lov til det. Dette er tydeligvis normen for flere gårdeiere å nekte leietagerne sine å fylle vannflasker til hjemløse. Det var fullstendig nytt for meg, og gjør meg rett og slett forbanna.»

Det skrev en ansatt på restauraten og fiskehandleren Fiskeriet i Folketeaterpassasjen på Facebook sist uke. Det ligger flere spisesteder, hotell og selve Folketeateret i og ved inngangen til passasjen, i tillegg til Arbeiderpartiets hovedkontor, samt NRK.

Og han utdypet:

«Bekymringen til gårdeier er at hjemløse skal sove i folkepassasjen. Alle forstår jo at grunnen til at hjemløse av og til sover i folkepassasjen er fordi det er varmt og tørt, ikke fordi de får fylt på vannflaska si en gang i blant. Hvorfor? Hva sier man til noe sånt? (kanskje ikke be de om å dra til helvete som jeg gjorde) Har gårdeiere i det hele tatt lov til slikt? Er det noe kommunen og byrådet kan gjøre for å bedre tilværelsen til de hjemløse? Kjør diskusjon!»

Dagsavisen hadde oppslag om saken i går.

«Dette gjelder jo generelt, ikke snakk om å diskriminere verken rumenere, bulgarere eller narkomane. Jeg beklager at, hvis det er forstått som at vi skal diskriminere rumenere - de ble her brukt som eksempel, da det var rumener som kom inn på Fiskeriet i går», sier daglig leder Roar Thun i Youngstorget Eiendom AS til Dagsavisen. Eller sagt på en annen måte: Vi behandler alle fattigfolk på samme dårlige måte.

Ikke helt den mottakelse jeg tenker fattigfolk bør få når arbeiderbevegelsen (AP) er gårdeier.

Forsikringen om likebehandling minner meg om uttalelsen fra den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France,: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød."

"Les Miserables" går for tida for fulle hus i Folketeatret.

Menneskehandel: Det føles som Norge leverer kvinnene tilbake til bakmennene og sier: ”Vær så god”

Menneskehandel: Det føles som Norge leverer kvinnene tilbake til bakmennene og sier: ”Vær så god”

Sterke uttalelser fra Marita Women: Det føles som Norge leverer kvinnene tilbake til bakmennene og sier: ”Vær så god."

" - Vi må være jentenes stemme, i en hverdag full av frykt og vonde minner, sier Silje Omland. Sammen med flere medarbeidere i Marita Women, står hun daglig i kampen om å hjelpe de kvinnene som er identifisert som ofre for menneskehandel.

- Det er utfordrende å jobbe i Marita Women om dagen fordi det er vanskelig å ha fokus på å bygge fremtiden sammen med kvinnene når den er så usikker. Man har i bakhodet hele tiden at saken deres sannsynligvis vil bli henlagt. Vi prøver det vi kan å ha fokus på her og nå, siden vi ikke vet hva som vil skje med dem senere, sier Silje. Marita Women er et døgnbemannet bofellesskap for kvinner som er identifisert som ofre for menneskehandel.

Det som er mest utfordrende for meg, er at jeg står i en kamp som vi vet at vi ikke kan vinne. Jeg står i en vanskelig sak med en jente nå hvor det ser ut som at saken blir henlagt, som da betyr at jenta etter all sannsynlighet blir sendt tilbake til hjemlandet. Jenta er kjemperedd for hva som skal skje, for hvis hun blir sendt tilbake hjemlandet, så vet bakmennene hvor hun er. Situasjonen har blitt verre etter at hun søkte hjelp fra det offentlige i Norge, nettopp fordi hun har da klart å bryte med bakmannsapparatet og de vet dette, forteller Silje.

- Jenta sier at hun kjenner andre som har blitt banket opp eller i verste fall drept fordi de har rømt fra bakmennene og deretter fått hjelp i Norge for så å bli sendt ut igjen. Bakmennene vet at de har fått hjelp, og dermed er de spesielt utsatt for straff når de vender tilbake. Jeg satt sammen med jenta her om dagen, og hun lå med hodet på fanget mitt og skrek i tre timer i ren fortvilelse og desperasjon. Hun har mistet begge foreldrene sine og har ingen familie som vil ta vare på henne, og hun vet rett og slett ikke om hun vil overleve en utsendelse. Det var så ufattelig vondt å høre ei ung jente som frykter for livet på den måten. Man blir så fortvila og sinna på en gang. Hva kan vi egentlig gjøre for henne og hvordan kan vi hjelpe når det mest sannsynlig blir bestemt at hun blir sendt ut av landet, sier Silje.

- De trenger virkelig beskyttelse, og det er frustrerende å jobbe for å hjelpe jentene, når det skal så mye til for at de får langvarig hjelp og opphold i Norge." Les mer nedenfor.

Og mitt budskap til folka på Stortinget og i regjering er: Sånn kan vi ikke ha det. Her må det snarest ryddes!

Små forskjeller er best for samfunnet

Små forskjeller er best for samfunnet

"Ulikhet handler om liv og død. Forventet gjennomsnittlig levealder varierer enormt mellom ulike yrkesgrupper. En renholder er forventet å leve fem år kortere enn en jurist. Slik kan vi ikke ha det.

Vi vet at muligheter går i arv. Både de gode og de dårlige mulighetene. Dine sjanser til å kunne skape deg et godt liv påvirkes i stor grad av dine foreldres utdanning og hva slags område du har vokst opp i. Vi vet også at de med lavest inntekter får en stadig mindre del av kaka. Noen bransjer har ikke hatt lønnsvekst siden 2008. På den andre siden betyr arv stadig mer for hvem som ender opp som rike. Det er dypt urettferdig, og dessuten svært lite lønnsomt for landet.

Det er etter hvert stor enighet om at store økonomiske forskjeller i et samfunn bremser den økonomiske veksten. De med minst penger får ikke kjøpt det de trenger, og de med mest penger har for mye og sparer i stedet for å konsumere. På den måten går ikke hjulene i økonomien like fort rundt som de kunne ha gjort. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre. At økende ulikhet er dårlig for den veksten, er grunnen til at organisasjoner som OECD, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken nå advarer kraftig mot økende ulikhet.

En annen grunn til at ulikhet er skadelig for økonomien er at den påvirker den sosiale mobiliteten. Den sosiale mobiliteten i et samfunn sier noe om hvor lett det er å klatre, og falle, på den sosioøkonomiske rangstigen. Stor ulikhet gjør stegene høyere og vanskeligere å ta. Er det høy sannsynlighet for at du tar en høyere utdanning og tjener mer penger enn foreldrene dine, har vi høy sosial mobilitet," skriver Marte Gerhardsen blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Hvordan skal vi bekjempe fattigdommen i Norge?

Hvordan skal vi bekjempe fattigdommen i Norge?

Fattigdom: Det er grunn til å spørre om det som finnes av ordninger og tiltak i tilstrekkelig grad utgjør en samlet og gjennomtenkt strategi, skriver Bjørn Hvinden, instituttdirektør ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Han mener det er behov for en norsk arbeidslivsdugnad.

"Andelen personer under 65 år som var fattige etter overføringer, vokste i perioden fra 2012 til 2016. Særlig markant var økningen i andel fattige under 16 år. Den økte ifølge Eurostat fra 7,8 til 12,3 prosent.

Økningen er særlig bekymringsfull siden barn mer enn voksne vil kunne merkes av vanskelige kår for mange år framover, for eksempel av å erfare at de må unnvære forbruksvarer og deltakelse i aktiviteter som nabobarn og klassekamerater tar som en selvfølge. Det syntes å være få av dem under 16 år som levde i noe som liknet materiell nød (med en mindre økning fra 1.8 til 3.0 prosent i samme periode). Åpenbart har norske myndigheter - ikke minst gjennom NAV og kommunene - mange ordninger og tiltak som sikter på å minske innbyggernes risiko for å leve i fattigdom. Likevel er det grunn til å spørre om det som finnes av ordninger og tiltak i tilstrekkelig grad utgjør en samlet og gjennomtenkt strategi," skriver Bjørn Hvinden blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

NAV Oslo med brukerundersøkelse

NAV Oslo med brukerundersøkelse

De tre viktigste områdene for brukerne er områder som NAV er mindre dyktige på.

NAV har nylig gjennomført en spørreundersøkelse blant brukere som har hatt oppfølging fra NAV i 2016. Datainnsamlingen ble utført av konsulentselskapet Epinion. Formålet med undersøkelsen er å måle brukernes tilfredshet med servicen de får fra NAV i Oslo.

52 prosent av brukerne er fornøyde med servicen de har fått fra sitt NAV-kontor. Påstanden som brukerne er mest enig i, som altså får best skår, er «Jeg forsto informasjonen jeg fikk» (75 prosent). Deretter følger påstandene «Saksbehandler/veileder lyttet til det jeg sa» og «Jeg ble møtt med respekt da jeg var i kontakt med NAV-kontoret»(begge 69 prosent).

Brukerne er minst enige i påstandene «Det har vært lett å få kontakt med NAVs saksbehandler/ veileder de siste seks månedene» (44 prosent) og «Jeg fikk påvirke hva som skal skje videre» (47 prosent). Vi kan også merke oss at 57 prosent opplever at det kommer tydelig fram hva de skal gjøre videre, mens 51 prosent opplever at det kommer tydelig fram hva NAV skal gjøre videre, etter de har vært i kontakt med NAV.

Dette resultatet synes jeg er særlig påfallende: Når vi sammenligner hva NAV er dyktige på med hva som er viktig for brukernes vurdering av servicen, ser vi at de tre viktigste områdene for brukerne er områder som NAV er mindre dyktige på. Dette gjelder områder som tilstrekkelig oppfølging, tilgjengelighet og trygghet på at NAV ivaretar deres rettigheter. Motsatt ser vi at det NAV er dyktigst på (jeg forsto informasjonen jeg fikk), er det som brukerne opplever som minst viktig for deres vurdering av servicen.

Hva er andres erfaringer og synspunkter? Les hele rapporten på linken under.

Riv ned gjerdene

Riv ned gjerdene

Vi må organisere hjelpetjenestene ut fra behov, ikke sektor- og profesjonsgrenser, skriver psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen.

"Vi kan tenke oss en fiktiv familie som består av Per, 10 år, som bor sammen med sin mor og storesøster Lisa på 17. Per har lærevansker og sosiale vansker. Familien har kontakt med barnevernet, som hjelper til med litt økonomisk støtte og råd og veiledning til mor. Mor strever med psykiske vansker, og er uten arbeid i lange perioder. Lisa har blitt mobbet på skolen i mange år, og er nå i ferd med å droppe ut fra videregående skole. Med andre ord kan vi se for oss en familie med mange og sammensatte behov. Slike familier er det mange av, ikke minst fordi helhetlige problematikker deles opp i håndterlige biter som passer – eller ikke passer – inn i den enkelte tjenestens ansvarsområde. Det er på tide å tenke annerledes.

Slik vårt tjenesteapparat er organisert, forutsetter slike og liknende familiers behov tiltak fra mange ulike profesjoner og instanser – noen for voksne, noen for barn, noen knyttet til skole, noen til NAV, noen til psykisk helsevern – osv. I mitt tidligere virke som psykolog tror jeg rekorden når det gjaldt antall kontakter var sju instanser for en familie på en gang. Organiseringen av denne kontakten var nærmest en heldagsjobb for mor, som hadde sitt å stri med ved siden av. Hvor mange fagpersoner kan man egentlig forlange at brukere skal forholde seg til?

Vi vet etter hvert mye om hva som skal til for at samordning og samarbeid på tvers skal fungere. Forskningsbasert kunnskap samles gjerne i tre grupper: gode samarbeidsrelasjoner, gode samarbeidsprosesser og tilstrekkelig med ressurser til arbeidet. Gjennomgående for alle disse tre gruppene er gjensidig forståelse, gjensidig respekt og gjensidig tillit mellom de som skal samarbeide. Videre trengs klare målsettinger, lederstøtte og ikke minst nødvendige ressurser i form av tilstrekkelig med tid for nok personer, og en god infrastruktur som støtter samarbeidet.

For hva ville være den beste framgangsmåten for å hjelpe Per, Lisa og mor? Noe så enkelt og selvfølgelig at aktuelle fagpersoner setter seg ned, sammen med familien, og diskuterer hva slags hjelp som trengs og hvem som best kan gi den. Da blir hovedspørsmålet hvem som kan bidra med hva for å hjelpe familien best mulig. Deretter blir spørsmålet forpliktelse og ressurser fra alle involverte. Hvis sektortenkning og profesjonelle barrierer hindrer denne måten å arbeide på, må man rett og slett organisere hjelpetjenestene annerledes," skriver Elisabeth Backe-Hansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Aktivitetsplikta er å bry seg utan å stille opp

Sosialhjelp: Aktivitetsplikta er å bry seg utan å stille opp

Det er lite som tyder på at den nye aktivitetsplikta vil fremje auka yrkesdeltaking mellom unge folk, skriv professor Ivar Lødemel.

"I valkampen har representantar frå regjeringa flagga dei nye pliktene som arbeidslivspolitikk og som eit ledd i kampen mot utanforskap. Det er lite som tyder på at den nye aktivitetsplikta vil fremje auka yrkesdeltaking mellom unge folk som har fleire barrierar enn mangelen på fagutdanning. Denne politikken er betre innretta på å ekskludere enn å inkludere. Om regjeringa er nøgd med å få dei ut av syne, trur eg ikkje det norske folk vil la dei gå ut av sinn.

Når regjeringa hevder at å stille krav er å bry seg, kan politikken som blir ført tyde på at denne forma for å bry seg har meir preg av utidig innblanding i folk sine liv. Opposisjonen, med eit Ap som lenge har hatt eit tvitydig forhold til pliktpolitikken, må også vise at det ligg meir enn ord i lovnaden om å stille opp."

Les hele hans artikkel under "les mer."