Menneskehandel: Det føles som Norge leverer kvinnene tilbake til bakmennene og sier: ”Vær så god”

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert torsdag 19. oktober 2017 05:18

Sterke uttalelser fra Marita Women: Det føles som Norge leverer kvinnene tilbake til bakmennene og sier: ”Vær så god."

" - Vi må være jentenes stemme, i en hverdag full av frykt og vonde minner, sier Silje Omland. Sammen med flere medarbeidere i Marita Women, står hun daglig i kampen om å hjelpe de kvinnene som er identifisert som ofre for menneskehandel.

- Det er utfordrende å jobbe i Marita Women om dagen fordi det er vanskelig å ha fokus på å bygge fremtiden sammen med kvinnene når den er så usikker. Man har i bakhodet hele tiden at saken deres sannsynligvis vil bli henlagt. Vi prøver det vi kan å ha fokus på her og nå, siden vi ikke vet hva som vil skje med dem senere, sier Silje. Marita Women er et døgnbemannet bofellesskap for kvinner som er identifisert som ofre for menneskehandel.

Det som er mest utfordrende for meg, er at jeg står i en kamp som vi vet at vi ikke kan vinne. Jeg står i en vanskelig sak med en jente nå hvor det ser ut som at saken blir henlagt, som da betyr at jenta etter all sannsynlighet blir sendt tilbake til hjemlandet. Jenta er kjemperedd for hva som skal skje, for hvis hun blir sendt tilbake hjemlandet, så vet bakmennene hvor hun er. Situasjonen har blitt verre etter at hun søkte hjelp fra det offentlige i Norge, nettopp fordi hun har da klart å bryte med bakmannsapparatet og de vet dette, forteller Silje.

- Jenta sier at hun kjenner andre som har blitt banket opp eller i verste fall drept fordi de har rømt fra bakmennene og deretter fått hjelp i Norge for så å bli sendt ut igjen. Bakmennene vet at de har fått hjelp, og dermed er de spesielt utsatt for straff når de vender tilbake. Jeg satt sammen med jenta her om dagen, og hun lå med hodet på fanget mitt og skrek i tre timer i ren fortvilelse og desperasjon. Hun har mistet begge foreldrene sine og har ingen familie som vil ta vare på henne, og hun vet rett og slett ikke om hun vil overleve en utsendelse. Det var så ufattelig vondt å høre ei ung jente som frykter for livet på den måten. Man blir så fortvila og sinna på en gang. Hva kan vi egentlig gjøre for henne og hvordan kan vi hjelpe når det mest sannsynlig blir bestemt at hun blir sendt ut av landet, sier Silje.

- De trenger virkelig beskyttelse, og det er frustrerende å jobbe for å hjelpe jentene, når det skal så mye til for at de får langvarig hjelp og opphold i Norge." Les mer nedenfor.

Og mitt budskap til folka på Stortinget og i regjering er: Sånn kan vi ikke ha det. Her må det snarest ryddes!

Små forskjeller er best for samfunnet

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 14. oktober 2017 05:27

"Ulikhet handler om liv og død. Forventet gjennomsnittlig levealder varierer enormt mellom ulike yrkesgrupper. En renholder er forventet å leve fem år kortere enn en jurist. Slik kan vi ikke ha det.

Vi vet at muligheter går i arv. Både de gode og de dårlige mulighetene. Dine sjanser til å kunne skape deg et godt liv påvirkes i stor grad av dine foreldres utdanning og hva slags område du har vokst opp i. Vi vet også at de med lavest inntekter får en stadig mindre del av kaka. Noen bransjer har ikke hatt lønnsvekst siden 2008. På den andre siden betyr arv stadig mer for hvem som ender opp som rike. Det er dypt urettferdig, og dessuten svært lite lønnsomt for landet.

Det er etter hvert stor enighet om at store økonomiske forskjeller i et samfunn bremser den økonomiske veksten. De med minst penger får ikke kjøpt det de trenger, og de med mest penger har for mye og sparer i stedet for å konsumere. På den måten går ikke hjulene i økonomien like fort rundt som de kunne ha gjort. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre. At økende ulikhet er dårlig for den veksten, er grunnen til at organisasjoner som OECD, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken nå advarer kraftig mot økende ulikhet.

En annen grunn til at ulikhet er skadelig for økonomien er at den påvirker den sosiale mobiliteten. Den sosiale mobiliteten i et samfunn sier noe om hvor lett det er å klatre, og falle, på den sosioøkonomiske rangstigen. Stor ulikhet gjør stegene høyere og vanskeligere å ta. Er det høy sannsynlighet for at du tar en høyere utdanning og tjener mer penger enn foreldrene dine, har vi høy sosial mobilitet," skriver Marte Gerhardsen blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Hvordan skal vi bekjempe fattigdommen i Norge?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert onsdag 20. september 2017 05:36

Fattigdom: Det er grunn til å spørre om det som finnes av ordninger og tiltak i tilstrekkelig grad utgjør en samlet og gjennomtenkt strategi, skriver Bjørn Hvinden, instituttdirektør ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Han mener det er behov for en norsk arbeidslivsdugnad.

"Andelen personer under 65 år som var fattige etter overføringer, vokste i perioden fra 2012 til 2016. Særlig markant var økningen i andel fattige under 16 år. Den økte ifølge Eurostat fra 7,8 til 12,3 prosent.

Økningen er særlig bekymringsfull siden barn mer enn voksne vil kunne merkes av vanskelige kår for mange år framover, for eksempel av å erfare at de må unnvære forbruksvarer og deltakelse i aktiviteter som nabobarn og klassekamerater tar som en selvfølge. Det syntes å være få av dem under 16 år som levde i noe som liknet materiell nød (med en mindre økning fra 1.8 til 3.0 prosent i samme periode). Åpenbart har norske myndigheter - ikke minst gjennom NAV og kommunene - mange ordninger og tiltak som sikter på å minske innbyggernes risiko for å leve i fattigdom. Likevel er det grunn til å spørre om det som finnes av ordninger og tiltak i tilstrekkelig grad utgjør en samlet og gjennomtenkt strategi," skriver Bjørn Hvinden blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

NAV Oslo med brukerundersøkelse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert mandag 18. september 2017 05:52

De tre viktigste områdene for brukerne er områder som NAV er mindre dyktige på.

NAV har nylig gjennomført en spørreundersøkelse blant brukere som har hatt oppfølging fra NAV i 2016. Datainnsamlingen ble utført av konsulentselskapet Epinion. Formålet med undersøkelsen er å måle brukernes tilfredshet med servicen de får fra NAV i Oslo.

52 prosent av brukerne er fornøyde med servicen de har fått fra sitt NAV-kontor. Påstanden som brukerne er mest enig i, som altså får best skår, er «Jeg forsto informasjonen jeg fikk» (75 prosent). Deretter følger påstandene «Saksbehandler/veileder lyttet til det jeg sa» og «Jeg ble møtt med respekt da jeg var i kontakt med NAV-kontoret»(begge 69 prosent).

Brukerne er minst enige i påstandene «Det har vært lett å få kontakt med NAVs saksbehandler/ veileder de siste seks månedene» (44 prosent) og «Jeg fikk påvirke hva som skal skje videre» (47 prosent). Vi kan også merke oss at 57 prosent opplever at det kommer tydelig fram hva de skal gjøre videre, mens 51 prosent opplever at det kommer tydelig fram hva NAV skal gjøre videre, etter de har vært i kontakt med NAV.

Dette resultatet synes jeg er særlig påfallende: Når vi sammenligner hva NAV er dyktige på med hva som er viktig for brukernes vurdering av servicen, ser vi at de tre viktigste områdene for brukerne er områder som NAV er mindre dyktige på. Dette gjelder områder som tilstrekkelig oppfølging, tilgjengelighet og trygghet på at NAV ivaretar deres rettigheter. Motsatt ser vi at det NAV er dyktigst på (jeg forsto informasjonen jeg fikk), er det som brukerne opplever som minst viktig for deres vurdering av servicen.

Hva er andres erfaringer og synspunkter? Les hele rapporten på linken under.

Riv ned gjerdene

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 17. september 2017 05:44

Vi må organisere hjelpetjenestene ut fra behov, ikke sektor- og profesjonsgrenser, skriver psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen.

"Vi kan tenke oss en fiktiv familie som består av Per, 10 år, som bor sammen med sin mor og storesøster Lisa på 17. Per har lærevansker og sosiale vansker. Familien har kontakt med barnevernet, som hjelper til med litt økonomisk støtte og råd og veiledning til mor. Mor strever med psykiske vansker, og er uten arbeid i lange perioder. Lisa har blitt mobbet på skolen i mange år, og er nå i ferd med å droppe ut fra videregående skole. Med andre ord kan vi se for oss en familie med mange og sammensatte behov. Slike familier er det mange av, ikke minst fordi helhetlige problematikker deles opp i håndterlige biter som passer – eller ikke passer – inn i den enkelte tjenestens ansvarsområde. Det er på tide å tenke annerledes.

Slik vårt tjenesteapparat er organisert, forutsetter slike og liknende familiers behov tiltak fra mange ulike profesjoner og instanser – noen for voksne, noen for barn, noen knyttet til skole, noen til NAV, noen til psykisk helsevern – osv. I mitt tidligere virke som psykolog tror jeg rekorden når det gjaldt antall kontakter var sju instanser for en familie på en gang. Organiseringen av denne kontakten var nærmest en heldagsjobb for mor, som hadde sitt å stri med ved siden av. Hvor mange fagpersoner kan man egentlig forlange at brukere skal forholde seg til?

Vi vet etter hvert mye om hva som skal til for at samordning og samarbeid på tvers skal fungere. Forskningsbasert kunnskap samles gjerne i tre grupper: gode samarbeidsrelasjoner, gode samarbeidsprosesser og tilstrekkelig med ressurser til arbeidet. Gjennomgående for alle disse tre gruppene er gjensidig forståelse, gjensidig respekt og gjensidig tillit mellom de som skal samarbeide. Videre trengs klare målsettinger, lederstøtte og ikke minst nødvendige ressurser i form av tilstrekkelig med tid for nok personer, og en god infrastruktur som støtter samarbeidet.

For hva ville være den beste framgangsmåten for å hjelpe Per, Lisa og mor? Noe så enkelt og selvfølgelig at aktuelle fagpersoner setter seg ned, sammen med familien, og diskuterer hva slags hjelp som trengs og hvem som best kan gi den. Da blir hovedspørsmålet hvem som kan bidra med hva for å hjelpe familien best mulig. Deretter blir spørsmålet forpliktelse og ressurser fra alle involverte. Hvis sektortenkning og profesjonelle barrierer hindrer denne måten å arbeide på, må man rett og slett organisere hjelpetjenestene annerledes," skriver Elisabeth Backe-Hansen blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Aktivitetsplikta er å bry seg utan å stille opp

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert fredag 15. september 2017 05:29

Det er lite som tyder på at den nye aktivitetsplikta vil fremje auka yrkesdeltaking mellom unge folk, skriv professor Ivar Lødemel.

"I valkampen har representantar frå regjeringa flagga dei nye pliktene som arbeidslivspolitikk og som eit ledd i kampen mot utanforskap. Det er lite som tyder på at den nye aktivitetsplikta vil fremje auka yrkesdeltaking mellom unge folk som har fleire barrierar enn mangelen på fagutdanning. Denne politikken er betre innretta på å ekskludere enn å inkludere. Om regjeringa er nøgd med å få dei ut av syne, trur eg ikkje det norske folk vil la dei gå ut av sinn.

Når regjeringa hevder at å stille krav er å bry seg, kan politikken som blir ført tyde på at denne forma for å bry seg har meir preg av utidig innblanding i folk sine liv. Opposisjonen, med eit Ap som lenge har hatt eit tvitydig forhold til pliktpolitikken, må også vise at det ligg meir enn ord i lovnaden om å stille opp."

Les hele hans artikkel under "les mer."

NAV til sokneprest Sunniva Gylver: Du er kvalifisert for å jobbe som prest

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert onsdag 09. august 2017 05:50

Mangeårig prest i Den norske Kirke, Sunniva Gylver, har fått erfare NAV-systemet etter en alvorlig trafikkulykke:

"Etter ulykken har jeg nå selv begynt å få brev fra NAV, og jeg gjør meg noen tanker. Jeg har det etter forholdene bra, har gode mennesker rundt meg, og regner med at jeg gradvis er i jobb igjen utover høsten og våren. Men hva med de som i utgangspunktet har det tyngre, er mer alene, har en mer kronisk situasjon, eller i føler seg lite verdt? Det må være vanskelig å lage systemer og oppfølging som spenner over både de hvis høyeste ønske er å komme i arbeid (igjen), og de som synes det er ok å slippe unna med færrest mulig forpliktelser. Jeg skjønner også at generelle brev som sendes ut, må være upersonlige, og ha korrekt juridisk informasjon. Men hvorfor må de være på et byråkratisk norsk som er vanskelig å forstå? "

"Før helgen fikk jeg et nytt brev, der NAV har vurdert mine muligheter på arbeidsmarkedet. Dette var altså et slags personlig brev, bare til meg. Det er en litt rar overskrift når jeg både på telefon og i møte har forklart at jeg IKKE er arbeidssøkende, men tvert om elsker jobben min og håper å være tilbake så snart som mulig.

For ikke å snakke om konklusjonen midtveis: «Du anses i utgangspunktet som kvalifisert for å jobbe som prest.» Nei, tenk det - det var en lettelse at NAV kan slå fast det, etter mine 22 år i yrket. Jeg skjønner at man ikke kan sitte og lage egne og nye formuleringer i alle brev, men likevel…?

Når man tror på at det er mye lindring og folkehelse i å oppleve seg sett og respektert i sårbare situasjoner - og det tror jeg på - så vil NAV og mange andre kunne tjene på å bidra til en korrespondanse med brukerne som i større grad uttrykker nettopp det. Jeg kan le av dette, men det er nok ikke like lett for alle brevmottakere. Lykke til!"

Les hele hennes tekst nedenfor.

Tre år

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 25. juli 2017 05:01

"Tre år – et halvt liv for et lite barn. På tre år begynner hun i sin nye barnehage, får minst fem venner, blir kjent med kassadama på butikken og tegner en sol på veggen på soverommet hun deler med storebror. Men så sier mamma en dag at de skal flytte. Mamma smiler og sier at det blir spennende, at der er en lekeplass som er større enn den gamle, at i den nye barnehagen har de kaniner. Men selv om mamma smiler, så ser hun at mamma er lei seg.

Storebror er sint. Han gråter og roper stygge ting til mamma. Da gråter lillesøster også, og roper stygge ting til mamma. De flytter, i sommerferien. Mamma sier at det er så dyrt å flytte, så de kan ikke reise på ferie. De drar til Tusenfryd, og tar med matpakke. Og en dag drar de til Hovedøya. Lillesøster syns Hovedøya er veldig spennende. Der er det også kaniner. Lillesøster tenker at nå er de på ferie. Men storebror er lei seg likevel,"skriver Anne-Rita Andal.

12 organisasjoner har nå gått sammen om en kampanje mot barnefattigdom – 1av10barn.no. Leieboerforeningen er en av de 12 organisasjonene bak kampanjen. I Leieboerforeningen ser vi daglig hvordan den norske boligpolitikken forsterker utenforskap og medvirker til fattigdom for de som står utenfor. Mange av barna som vokser opp i fattigdom, har en utilfredsstillende bosituasjon, sier Anne-Rita Andal i Leieboerforeningen.

Les nedenfor hennes tekst om en familie som tvinges til å bytte bolig og om situasjonen på boligmarkedet.

I køen på NAV Grorud: Fattige barnefamilier

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert fredag 14. juli 2017 05:09

Cams Schaanning reflekterer over fattige barnefamilier, mens hun tilfeldigvis sitter utenfor NAV på Grorud:

"Jeg sitter tilfeldigvis utenfor Nav på Grorud . Det er her man ser de. De vi ikke orker tenke på fordi vi bare gleder oss til feriepengene kommer og til fråtsefest og late dager. De usynlige som ikke tar plass, de vil ikke ta plass heller i redsel for å måtte være ærlig om situasjon sin .

Man ser på lang avstand at de tenker på noe annet. Langt viktigere ting, ting du og jeg tar for gitt uten at tanken om at det kunne vært anderledes streifer oss. De som ikke skriker høyest om å samle inn penger til skoletur eller klassekasse . Ikke fordi de ikke vil gi læreren en gave ,men fordi de ikke har råd . De som ikke dukker opp på 17 mai feiringa, jentemiddagen, dugnaden, bursdagene eller loppisen for selv der koster kaken og kaffen det samme som tre middager . De som også har sommerferie men som ikke har hytte å dra på," skriver hun blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor, under "les mer."

Hagegata 30 blir boligsosialt innovasjonsprosjekt

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert fredag 23. juni 2017 05:24

Byråd Inga Marte Thorkildsen spurte forleden: «Vi behøver vel ikke å putte alle i egne ghettoer, studenter her, gamle der, flyktninger der borte og ungdommer et helt annet sted?» Hun viste til Deventer i Nederland: Der har de nettopp revet ned noen av gjerdene. De har latt studenter flytte inn i sykehjemmet. De tilfører en dash ungdommelig liv og røre fra samfunnet utenfor og til gjengjeld får de lavere husleie og en god dash livsvisdom, sier byråden.

Ikke aktuelt med noe sykehjem på Tøyen Torg, men et boligsosialt innovasjonsprosjekt i Hagegata 30 med en mix med eldre, barnefamilier, studenter eller innvandrere hadde vært spennende. Boligsosiale løsninger er et effektivt politisk virkemiddel for å oppnå sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Bydelsutvalg Gamle Oslo har bedt om at bystyret opphever vedtaket om studentboliger i Hagegata 30, slik at alternativ bruk kan utredes. Du tenker at du har tre alternativer: Enten kjøpe, leie privat eller leie kommunalt. Områdeløft Tøyen står bak en banebrytende studie som viser at alternativene er langt flere og mer sosialt bærekraftig enn i dag. Bydelsutvalget vil være boliginnovatører, spydspisser og samfunnsutviklere. Og et enstemmig bystyre vedtok onsdag å oppheve vedtaket om studentboliger.

Les mitt innlegg nedenfor.