Sosialpolitikk

Far til utviklingshemmet datter: Gjengs leie i kommunale boliger fører til at mennesker presses ut i permanent formynderi som sosialhjelpsmottakere

Far til utviklingshemmet: Gjengs leie i  kommunale boliger fører til at mennesker presses ut i permanent formynderi som sosialhjelpsmottakere

Truls Thirud er far og verge til multifunksjonshemmet datter som har bodd i kommunal omsorgsbolig i Oslo siden hun ble 18 år.

Han er fortvilet og skriver:

"Fikk i august beskjed at bydelen setter opp husleien i tråd med gjengs leie,- fra 5900 kr  til 10.700 kroner pr. måned fra innflytting i Vinkelveien i 2019. Strøm kommer i tillegg. I brevet fra bydelen var det en oppfordring om å søke kommunal- og statlig bostøtte, men samtidig ble det opplyst at man ikke måtte forvente at støtteordningene ville kompensere for økt husleie. Dette vil føre til en nedgang i inntekt til livsopphold på 42 prosent.

Antakeligvis må hun og hennes likepersoner gå til NAV og søke om sosialhjelp for å få endene til å møtes. Hun går altså fra å ha en økonomi hun sammen med oss foreldre kan styre selv, til å bli permanent avhengig av sosialhjelp for å klare seg. Dette er helt uverdig, og diskriminerende. En hel gruppe dømmes til å bli permanent avhengig av sosialhjelp kun fordi de har omfattende funksjonsnedsettelser og omfattes av kommunale omsorgstjenester.

Etter HVPU-reformen i 1991 er det kommunen – dvs. for oss bydelen – som har ansvar for å gi nødvendig omsorg for voksne med utviklingshemming så de skal kunne leve sine liv mest mulig selvstendig og på linje med andre borgere i byen og bydelen. Institusjonene skulle rives, mennesker med utviklingshemming skulle leve gode aktive liv ut i fra sine forutsetninger – sammen med oss andre.

Hvordan kan det å bli tvunget å bli permanent sosialhjelpsmottaker anses å gi samme muligheter til livsutfoldelse som vi andre har? De som rammes av dette  har ikke mulighet til å gå ut i et marked og velge seg et annet sted å bo for å få ned husleiekostnadene. For denne gruppen må leilighetene spesialtilpasses – og bydelen ønsker å samle dem i omsorgsboliger med personalbase for effektiv tjenesteyting. Hvorfor man da bruker en markedspris ,- for gjengs leie er kun en litt forsinket markedspris - uten å ta hensyn til hva dette vil bety for denne gruppen mennesker, begriper vi ikke.

Det er opplagt et misforhold mellom nivået på husleie som kommunen krever, og støtteordningene som utviklingshemmede mottar. Antakelig må det gjøres noe med støtteordningene. Markedstenkningen er det nok vanskeligere å gjøre noe med. En annen løsning ville være å ta gjengs leie, men kun opp til en maksimal grense tilsvarende husleietaket i statlig bostøtte, som for denne gruppen her i Oslo er på ca. 7800 kroner. Det er jo leien over dette som presser de utviklingshemmede over til NAV og sosialhjelp.

Vi håper dere kan sette i gang en prosess slik at Oslos kommunes krav til gjengs leie i kommunale boliger ikke fører til at mennesker presses ut i permanent formynderi som sosialhjelpsmottakere," skriver faren.

Jeg har fått mange henvendelser om dette. Vi kan ikke leve med en slik situasjon og jeg kommer nå til å ta opp saken i Rådhuset.

Bydelsutvalg: Bostøtte fungerer ikke i tråd med intensjonen

Bydelsutvalg: Bostøtte fungerer ikke i tråd med intensjonen

Bydelsutvalget i bydel Nordre Aker sender enstemmig denne beskjeden til Byrådet:"Bydelsutvalget ber byrådet om å evaluere ordningen med gjengs leie, og se på andre måter å fastsette husleie på for kommunale leiligheter. Dette gjelder spesielt for de tilrettelagte boligene, hvor det er vanskelig å få tak i tilsvarende boliger på det åpne markedet"

Et enstemmig bydelsutvalg sluttet seg også til følgende: "Gjengs leie er det gjeldende prinsipp som sikrer likebehandling, drift og vedlikehold av eiendomsmassen i de kommunale boligene. Helse- og sosialkomiteen synes det er et stort problem at bostøtten ikke fungerer i tråd med intensjonen, og i verste fall ikke gir beboerne i tilrettelagte boliger muligheten til å delta i samfunnet med et aktivt og meningsfullt liv. Bostøtten har ikke blitt regulert i forhold til boligprisveksten på flere år."

Et klokt synspunkt og et bra initiativ!

Familiemedlemmer kan være avlastere for barn

Familiemedlemmer kan være avlastere for barn

Jeg har fått en henvendelse hvor det blant annet heter:

«Jeg jobber i habiliteringstjenesten for barn i Oslo. Vi treffer mange familier som har barn med store omsorgsbehov. Mange familier har vedtak på individuell avlastning og støttekontakt - noen bruker familiemedlemmer som avlastere og støttekontakt. For noen av disse familiene er det å bruke familiemedlemmer den eneste muligheten til å få til et avlastningstilbud/støttekontaktordning som fungerer.

Er blitt kontaktet av en mor som bruker familiemedlemmer som avlastere og støttekontakt for sine to barn.  Hun er alene med omsorgen for barna og er helt avhengig av å bruke familiemedlemmene. For henne vil det ikke fungere med utenforstående tjenesteytere. Hun har fått beskjed fra bydel om at det ikke lenger er mulig å bruke familiemedlemmene. Hun er veldig fortvilet over dette.»

Jeg har undersøkt litt rundt dette, og kortversjonen av svaret er dette: Det medfører ikke riktighet at Oslo kommune har bestemt at familiemedlemmer ikke skal brukes som avlastere. Dersom de anses å oppfylle kvalifikasjonskravet, kan familiemedlemmer ansettes som avlastere i Oslo kommune.

Les utdypning av dette under «les mer.»

Leiegårdsloven: Kommunen skal legge bedre til rette for forkjøp

Leiegårdsloven: Kommunen skal legge bedre til rette for forkjøp

Leiegårdslovens målsetting er at når privateide leiegårder blir solgt, skal beboerne få mulighet til å bli eiere av egen bolig. Det er viktig at beboerne har en slik anledning til å sikre hjemmet sitt, der boligspekulanter forsøker seg på å gjøre kjappe fortjenester på folks bolig. Dette er lukrativt marked, og det domineres av en håndfull aktører – med Fredensborg Eiendom som den dominerende.

Årlig er det i Oslo mellom 30 og 50 slike salg som kan utløse forkjøpsrett, men som vi vet: praktisk talt ingen av disse sakene har de siste årene endt i positivt vedtak om forkjøpsrett. Akkurat dette gir grunn til bekymring. Det var helt nødvendig at kommunen så på hva vi selv kan gjøre for at flere blir i stand til å bli eiere av egen bolig.

I Oslo bystyre har vi nå vedtatt helt nødvendige endringer av instruksen for forkjøp etter leiegårdsloven. Så langt kom vi denne gang, men jeg er ikke sikker på om vi er helt i mål.

Der det ikke er aktuelt å  gjøre forkjøpsrett gjeldende på vegne av beboerne skal kommunen nå vurdere å gjøre bruk av forkjøpsrett på egne vegne. Vi trenger flere utleieboliger.

Men samtidig skal vi ikke anse det som et stort problem om noen forkjøpssaker havarerer, og kommunen blir sittende med en gård. En leiegård har en betydelig verdi som kommunen kan velge å beholde fordi vi trenger flere kommunale utleieboliger, eller kommunen kan selge gården videre.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor.

Oslo: Forslag til endringer i to kommunale bostøtteordninger

Oslo: Forslag til endringer i to kommunale bostøtteordninger

Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid har fra administrativt nivå sendt ut på høring forslag til omlegging av to kommunale bostøtteordninger. Det gjelder:

Kommunalt boligtilskudd, hvor det foreslås å realisere tidligere bystyrevedtak om å lukke ordningen for nye brukere.  Pr. i dag er det 3.723 personer som får slikt boligtilskudd med til sammen 40,5 millioner kr.

Bostøtte for leietakere i kommunale boliger, hvor det foreslås flere alternative endringer som selvsagt treffer på forskjellig måte. Pr. i dag er det 5.494 personer som får bostøtte med til sammen 414 millioner kroner, med en nettoutgift for kommunen etter refusjon fra Husbanken på 245,1 million.

Jeg er særs interessert i å få innspill på dette.

Pappa Tore Græsdal seiret: Fylkesmannen gir pålegg til bydelen

Pappa Tore Græsdal seiret: Fylkesmannen gir pålegg til bydelen

Tore Græsdal får assistanse til å følge opp barna Fredrik og Solveig.– Det føles som en stor seier. Nå kan jeg senke skuldrene, sier 39-åringen fra Oslo på ULOBAs nettsider.  

Funksjonshemmede Tore Græsdal søkte i mai 2017 om 32 timer borgerstyrt personlig assistanse (BPA) i uken. Den aktive pappaen trengte assistanse til å løfte Fredrik. Slik skulle BPA bidra til at Tore kunne utvikle båndene til sin nyfødte sønn.  

I avslaget oppga bydel Gamle Oslo at de bare innvilget BPA til å utføre nødvendige helse- og omsorgstjenester: «Bistand til barnepass […] er ikke en oppgave som skal utføres av kommunen». En time praktisk assistanse i uken til husarbeid og lignende fikk holde, mente kommunen.

Tore Græsdal mente det var diskriminerende å frata ham muligheten til å være pappa. Derfor klaget han på bydelens vedtak. 29. juni 2018 ga Fylkesmannen i Oslo og Akershus ham medhold. Statens representant anerkjente at Græsdal, som far og ektefelle, «har krav på bistand til å bidra med din del av oppgavene». I avgjørelsen ble Bydel Gamle Oslo instruert til å innvilge så mange BPA-timer at Græsdal får et forsvarlig tilbud.  

Jeg er alvorlig bekymret for hvordan vi ivaretar hjelpetilbudet overfor byens aller mest hjelpetrengende, og ofte multifunksjonshemmede. Dette er pårørende som 24/7 står i en særs krevende omsorgssituasjon og som yter en innsats det står stor respekt av. At Fylkesmannen i så mange saker må gripe inn og påpeke at Oslos bydeler ikke gir sterkt hjelpetrengende tilstrekkelig hjelp er et dårlig tegn. Det betyr at bydelene, lovstridig, påfører hjelpetrengende en unødvendig tilleggsbelastning. Foreldre må over lang tid leve i en helt unødvendig utrygghet mens klager behandles og legge ned betydelige ressurser i å klage og kjempe. Tid og fokus de i stedet burde hatt i forhold til barnet.  

Vi kan ikke ha det sånn.

Bydel Nordre Aker: Bostøtte fungerer ikke etter intensjonen

Bydel Nordre Aker: Bostøtten fungerer ikke etter intensjonen

Bydelsdirektør Øyvind Henriksen i bydel Nordre Aker fremmer en skarp kritikk mot statlig og kommunal bostøtte i en orientering han har sendt fram til bydelsutvalget. Som det heter:

"Formålet med bostøtten er å gjøre det mulig for de med lave inntekter å leie en kommunal bolig.

Bydelen deler bekymringen over at husleien økes kraftig samtidig som færre får bostøtte grunnet uføretrygdreformen fra 2015 som har gitt uføretrygdede høyere bruttolønn og mer i skatt. Bydelen ser også at husleietaket i ordningen er for lav. Når husleien eksempelvis blir økt til 12.000,- og husleietaket for en enslig person i Oslo kommune er på kr 7415,- blir dekningen av boutgiften dårligere. Hvilken bolig den enkelte får tildelt av bydelen blir heller ikke vurdert opp i mot søkers økonomi, men behov i form av størrelse og tilrettelegging, samt tilgjengelig bolig i tidspunktet det blir søkt.

Bydelen forstår også at det oppleves urettferdig at de som har spart opp/arvet en buffer til uforutsette utgifter, ferie eller oppgraderinger og har formue over kr 262.899,- ikke har krav på bostøtte.

Gjengs leie ses likevel på som et fornuftig prinsipp som sikrer likebehandling og forsvarlig drift og vedlikehold av eiendomsmassen. Bydelen mener derimot det er et stort problem at bostøtten av de årsaker som er listet opp over, ikke fungerer i tråd med intensjonen, og i verste fall ikke gir beboerne i tilrettelagte boliger muligheten til å delta i samfunnet med et aktivt og meningsfullt liv."

Les hele teksten på linken. Hva er dine erfaringer?

Reisende, fattige, EØS-borgere: Dyttes inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet

Reisende EØS-borgere: Dyttes inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet

På Kirkens Bymisjons kafé for mennesker i Oslos gatemiljøer, Møtestedet, treffer de daglig tilreisende menn som kjemper for å komme inn i norsk arbeidsliv og for unngå utnytting og å bli henvist til det grå eller svarte arbeidsmarkedet.  Bymisjonens Kari Gran gir to eksempler som illustrere hvordan dette kan arte seg:

"Den først jeg skal fortelle om er en ung mann som heter Daniel.  Han kom til Oslo for noen måneder siden, etter å ha gitt opp å få jobb i hjemlandet. Som EØS-borger ville han bruke muligheten til å prøve seg i Norge. Han har bred arbeidserfaring, har litt utdanning, snakker godt engelsk og ved godt mot når vi møter han første gang. Etter noen dager kommer han smilende inn i kafeen, han har fått et jobbtilbud. Han har erfaring fra restaurantbransjen og har fått tilbud om jobb på et restaurantkjøkken. Nå trenger han et D-nr (et midlertidig fødselsnummer) før en kontrakt kan signeres forteller han lykkelig, før han drar av gårde til nav for å be om det.

Dagen etter kommer han slukøret tilbake, uten D-nummer.  Vi bestemmer oss for å følge med han til nav. Også nå blir han avvist, og det hjelper ikke å vise fram UDIs nettside som sier at nav er rett instans for D-nr for en EØS-borger. Begrunnelsen for hvorfor han avvises varierer gjennom samtalen: Fra «Det er ikke bare å komme her å søke om D-nummer», via «Hvordan kan vi vite at passet hans ikke er falskt?» før de til sist sier «Vi har ikke tid til å ta imot en slik søknad i dag, kom tilbake i morgen». Neste dag blir vi igjen forsøkt avvist, før vi etter diskusjon og to timers venting til slutt får levert en søknad om D-nr.

Så kommer neste utfordring; han må ha bankkonto for å få utbetalt lønn. Han har med alle papirene bankens nettside oppgir at man trenger for å opprette konto, likevel vil de ha et papir til: registreringsbevis for EØS- borgere fra politiet.  Daniel venter på å få dette beviset, men har fått oppgitt at det har en estimert ventetid på tre måneder. Han må altså belage seg på å vente i flere uker enda.

Mens Daniel venter på å få orden på alt han trenger tar de oppsparte midlene han hadde da han kom slutt, og han må flytte ut fra stedet han bor på. Han tilbys gjennom noen han møter tilfeldig i byen en seng i en leilighet der det sover fem andre menn og takker lettet ja til dette. Etter et par dager kommer han utslitt til oss og forteller at han ikke kan bo der. Han har oppdaget at det oppbevares store mengder tyvegods i leiligheten, og at det er «betaling» for senga å stå som eier av sakene om noe skulle skje.  Han turte ikke bli, dro derfra for å prøve seg på Røde Kors sin Akuttovernatting. Der var det fullt, han tapte loddtrekningen. Det endte med en natt på 37-bussen de timene Oslo S var stengt.

Daniel er nå i en situasjon der han ikke får utbetalt lønn før han har en konto, og får dermed ikke tilgang på pengene han tjener.  Samtidig er han uten sted å sove om natten. En håpløs situasjon for en som er ny og sårbar i arbeidsmarkedet i Oslo. Daniels start i Norge er ikke uvanlig, og slike situasjoner er ofte med på å dytte folk inn i den svarte delen av arbeidsmarkedet," skriver Kari Gran.

Les også om Florian nedenfor.

Johanna Engen (70) får bli boende i sitt hjem

Johanna Engen (70) får bli boende i sitt hjem

I flere år har Johanna Engen bodd i den kommunale leiligheten i Brinken på Kampen. Men de siste årene har hun kjempet mot å bli kastet ut og tvangsflyttet til en dyrere leilighet. Nå har bydelen snudd.  

- Gratulerer til Johanna Engen, og en takk til bydel Gamle Oslo som la prestisje til side. Det har vært viktig for meg og SV og sørge for at vi på en anstendig måte behandler sårbare mennesker som har et varig behov for kommunal utleiebolig. Når man nærmer seg 70, og med en svært skrantende helse, er en stabil bosituasjon viktig.  

Behandling av Johannas sak viste at kommunens instruks på dette ikke var tydelig nok. Det var derfor nødvendig å endre kommunens instruks for tildeling av boliger. Bydelens vedtak nå er derfor en direkte konsekvens av byråd Inga Marte Thorkildsens initiativ.  

Saken er en god illustrasjon på at det er viktig at vi som folkevalgte politikere går inn i enkeltsaker, for det er bare på den måten vi kan avdekke svakheter ved regelverk og praksis, og gjøre nødvendige endringer.  

Jeg har brukt mye tid på denne saken. Den har vært et eksempel på at vi har hatt et galt regelverk og praksis, og endringene vil mange nå nyte godt av. Det gode resultat er blitt til ved manges innsats. Takk til dem alle.

Johanna (70) med to hjerneslag: Oslo ber om kjennelse fra Namsmannen på å kaste henne ut av hjemmet sitt

ohanna (70) med to hjerneslag: Oslo ber om kjennelse fra Namsmannen på å kaste henne ut av hjemmet sitt

Johanna Engen bor i en kommunal leilighet på Kampen. Hun er enslig og har en treroms på 46 kvadratmeter. Men Oslo kommune mener at en enslig person ikke har behov for en treroms, og vil flytte henne til en toroms som er dyrere, og har gått til Namsmannen for å få kjennelse om utkastelse.

– Jeg vil bo her jeg er. Det er her jeg har hjemmet mitt, og det er her jeg føler meg trygg. Totalt har jeg bodd på Kampen i snart 27 år, sier hun gråtkvalt, sier Johanna Engen til Dagsavisen i dag. I mai i fjor fikk hun to hjerneslag som følge av stress. Noe hun fortsatt sliter med ettervirkninger av.

– Jeg er i dialog med våre folk i byrådet og i bystyret, og for meg er det helt klart at vedtaket bør endres, sier jeg til Dagsavisen i dag.

– Regelverket ble endret for ikke minst å fange opp eldre som vil ha et varig behov for utleiebolig. Men et regelverk vil aldri kunne fange opp alle situasjoner, og da må man selvsagt bruke skjønn. Her snakker vi om ei dame på straks 70, som underveis i denne prosessen har pådratt seg to hjerneslag, og legen antyder at det er stress rundt bosituasjonen som kan være en medvirkende årsak. Da må kommunen stoppe opp og være føre var i forhold til hennes helsesituasjon, sier jeg.

– Politikere skal ikke avgjøre hvem som skal få kommunale tjenester, men både byrådet og bydelsutvalget har et overordnet tilsynsansvar for at lovverk, forskrifter og instrukser følges, sier jeg til Dagsavisen i dag. Les hele artikkelen på linken nedenfor.

Johanna, 70 år: Oslo kommune vil kaste henne ut av boligen hennes

Johanna, 70 år: Oslo kommune ber om å få kaste henne ut av sin bolig

Jeg gir ordet til Johanna Engen:

"2,5 års kamp mot Oslo Kommune v/boligkontoret i bydel Gamle Oslo for å beholde leiligheten min har ført til betydelig redusert helse både fysisk og psykisk. I september blir jeg 70 år. I 2017 utarbeidet daværende byråd for helse- sosial- og arbeid,Inga Marte Thorkildsen (SV), nye instrukser til bydelene. Der heter det at folk over 60 år med dårlig helse og lang botid ikke skal kastes ut. Jeg fyller alle kriteriene. Dette tok ikke boligkontoret hensyn til å sendte nye varsler om utkastelse. Fikk tilbud om en mindre og dyrere leilighet. (Se eksakt tekst i instruksen på link nedenfor. IJ)

Ved hjelp fra Leieboerforeningen og Pasient- og brukerombudet har jeg anket og anket. I følge dem har jeg en sterk sak. Bydelsutvalget i Gamle Oslo har gjort følgende vedtak:

"1. Bydelsdirektørens vurdering er at tjenestens praksis er i tråd med ny instruks om behandling av søknad om kommunal bolig.

2. BU forutsetter at flyttevedtak for personer over 65 år som ikke er effektuert, behandles etter de nye instruksene til forskriften dersom ny søknad fremmes.

3. BU ber bydelsdirektøren sørge for at barns selvstendige rett til å bli hørt ivaretas."

Jeg har sendt søknad og henvist til de nye instruksene.

Boligkontoret svarer med å pushe Namsmannen på meg med begjæring om tvangsutkastelse. Slik behandler Oslo Kommune sårbare kommunale beboere. Slik behandler de sjuke og gamle folk.

Nåværende byråd for helse- sosial- og arbeid, Tone Tellevik Dahl (Ap), har ikke svart på mitt brev sendt i mai 2018. Det tolker jeg som hun ikke bryr seg.

Advokaten i leieboerforeningen, som er et strålende menneske på alle måter, har bedt Namsmannen om å stoppe begjæringen om tvangsutkastelse. Håper det går i orden hvis ikke kommer de og kaster meg ut antar jeg og plomberer døra.

Jeg kjemper ikke bare en kamp for meg selv men også for alle de som ikke orker. Men nå orker ikke jeg heller. Nok er nok. Hadde egentlig ikke tenkt å si noe om dette. Men kom til at det kan være greit å la verden få vite hvordan man behandler kommunale beboere i Oslo. At nye instrukser ikke blir tatt hensyn til. At sårbare og fattige mennesker blir behandlet som søppel.

At det står en tom gård på Tøyen Torg på fjerde året med store famileleiligheter. At de flår fattigfolk med skyhøye husleier. Sånn at folk må bli sosialklienter. At de ikke tar hensyn til at en leilighet på 46 kvm ikke er familieleilighet etter dagens norm.  Du er så sterk sier folk til meg. Nei jeg er ikke det. Ikke nå lenger. Nå er jeg bare liten og forsvarsløs mot det store og stygge kommunetrollet," skriver Johanna Engen. Les hennes perspektiver under "les mer."

Selv vil jeg bare legge til, som Erna Solberg ville sagt: Jeg ville nok ordlagt meg annerledes.  Men Johanna: Ber deg varsle meg om Namsmannen er på vei.

Øverste politiske tilsynsansvar har bydelsutvalgsleder i Gamle Oslo, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (Ap) og byråd Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (Ap), for den som ønsker å ytre seg direkte.