Sosialpolitikk

Kommunal utleiebolig: Sikres spesielt sårbare grupper anstendig behandling?

Kommunal utleiebolig: Sikres spesielt sårbare grupper?

En eldre beboer, som nærmer seg 70 år, fikk forleden dag varsel om tvangsfravikelse fra Boligbygg. Folkelig sagt: Flytter du ikke du ut av boligen din frivillig kommer namsmannen og kaster deg på gata.

Det foranlediget at jeg har sendt fram følgende spørsmål byrådet skal besvare overfor bystyret:

"I forskrift om tildeling av kommunale boliger står det å lese at «søkere med varig behov for kommunal bolig skal som hovedregel, etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig».

Nylig rapporterte Leieboerforeningen om et eldre medlem med lang botid i kommunal bolig, som fikk varsel om tvangsfravikelse fra Boligbygg. Det viste seg at kontrakten hadde utløpt uten at beboeren hadde oppfattet dette. Beboeren oppga at han ikke hadde blitt kontaktet av bydel eller Boligbygg før varselet kom, mens bydel opplyser at de har sendt et brev til leietaker for å opplyse om at kontrakten var i ferd med å utløpe.

Eldre vanskeligstilte på boligmarkedet kan ansees som en spesielt sårbar gruppe, med varige behov for stabilitet i boforholdet sitt.

I fellesskap med Leieboerforeningen ønsker jeg å stille følgende spørsmål:

-  Hvilke rutiner har bydelene på å følge opp eldre beboere når kontrakten er i ferd med å gå ut? Anses brev som godt nok varsel, og finnes det rutiner på å følge opp beboer dersom brev fra bydel ikke blir besvart?

- Har bydelene lik rutine på å tilby langtidskontrakt med varighet på mer enn fem år, jfr. forskriftens §12 om leietid, til beboere over 60 år og andre sårbare grupper? Hva ansees av byråden som langtidskontrakt mer enn fem år?"

Har andre erfaringer eller synspunkter?

Sosiale utleieboliger i Oslo: Behov for 1.729 nye

Sosiale utleieboliger: Behov for 1.729 nye

Byrådet legger nå fram en oppdatert boligbehovsplan for bystyret.

Planen er en rullering av Boligbehovsplan 2013-2016, og bygger på en kartlegging bydelene har gjennomført av boligbehovet hos innbyggere som er vanskelig stilt på boligmarkedet.

Hovedmålet som er førende for boligbehovsplanen er at den sosiale boligpolitikken reduserer de sosiale ulikhetene i byen. Strategier som skal sørge for at målene nås er å øke antall utleieboliger, jobbe for gode bomiljøer som folk trives i, vri innsatsen fra midlertidige botilbud til trygge, permanente boliger med oppfølging, gi behovsprøvd støtte til boutgifter, samt å tilby startlån til personer som kan kjøpe sin egen bolig

Bydelene foretar hvert år en boligbehovskartlegging ved hjelp av saksbehandlingsverktøyet Gobo. I kartleggingen for 2016 meldte bydelene behov for totalt 1 729 nye kommunalt disponerte boliger. Det vil si kommunalt eide eller innleide boliger som kommer i tillegg til eksisterende kommunal boligmasse. Alle bydelene har meldt behov for flere boliger. Det er meldt behov for boliger av alle størrelser, men med en klar overvekt av små boliger med ett og to rom. I underkant av 400 av boligene er karakterisert som samlokaliserte boliger med eller uten bemanning. Det er innmeldt behov for slike boliger for husstander med alle typer kjennetegn, men med overvekt av rusproblematikk, psykiatri, rus og psykiatri og for personer med nedsatt funksjonsevne.

Av de i alt 1 729 husstandene med behov for kommunalt disponerte boliger i 2016, har 270 rusrelaterte problemer, 220 har psykiske lidelser og 148 har sammensatt rus og psykiatri-problematikk. Det er kartlagt at rundt 35 prosent av de 638 husstandene med rus- og/eller psykiske problemer har behov for samlokaliserte boliger, de fleste med en form for bemanning tilknyttet boligen. Det er kartlagt behov for kommunalt disponert bolig til 427 flyktninger. Av disse kan 92 prosent bo i ordinær bolig. Bydelene angir videre at 148 av de kartlagte husstandene har behov for tilrettelagt bolig, 86 på grunn av nedsatt fysisk funksjonsevne og 62 på grunn av utviklingshemming. Om lag halvparten kan bo i ordinære boliger, resten i samlokaliserte boliger med eller uten bemanning. De resterende 516 husstandene med behov for kommunalt disponert bolig er registrert med andre eller ukjente problemer, og disse har hovedsak i behov for ordinære boliger.

For å få til dette er det i kommunens budsjett for de kommende 4 år budsjettert med en investering på 3,1 milliarder kroner.

Vil du påvirke bystyrets behandling kan du legge inn synspunkter i kommentarfeltet her, eller skrive til medlemmene av bystyrets helse- og sosialkomite.

Det strammes inn for arbeidsavklaringspenger (AAP)

Det strammes inn for arbeidsavklaringspenger (AAP)

Arbeidsløse må stramme inn livremma ytterligere.

KS sitt hovedstyre behandlet forleden regjeringens forslag om innstramminger i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP). Jeg ble stående alene om å mene at det ikke er nødvendig med innstramminger.

To av de forslagene jeg fremmet, og som jeg også ble stående alene om, var:

Finansdepartementet sier følgende på spørsmål fra SV: «Tall for første tertial 2016 viste at det i gjennomsnitt går 395 dager fra en person med nedsatt arbeidsevne fikk et oppfølgingsvedtak til personen startet på et arbeidsmarkedstiltak. Dette er fem dager færre enn i samme periode året før. Median ventetid var 210 dager i samme periode. Det var åtte dager mer enn i 1. tertial 2015. Endringene kan skyldes tilfeldige variasjoner.»

Jeg foreslo derfor:

«KS mener det er nødvendig at ungdom som mottar arbeidsavklaringspenger, også har rett til de tiltak som er nødvendig. I dag er ventetiden fra vedtak om tiltak til faktisk gjennomføring av tiltak svært lang. Ungdom som trenger tiltak, må få det raskt.

KS ber regjeringen innføre en ungdomsgaranti som sikrer rett til tiltak innen en bestemt tid, f.eks. tre måneder.»

Regjeringen foreslår: «Presisere at AAP ikke bare skal reduseres mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid.»

Poenget med dette forslaget fra regjeringen er jo at en saksbehandler, som kanskje ikke engang har møtt mennesket det er snakk om, fastsetter en teoretisk prosentsats for hvor mye et sykt menneske kunne jobbet. Det gjør at man sier «du kunne jo jobbet ti prosent i en eller annen jobb» og så kutter man ytelsen med ti prosent og påfører fattigdom, helt uavhengig av om en slik ti prosent jobb faktisk eksisterer.

Jeg foreslo derfor at KS skulle mene at «KS er bekymret for virkningen av at regjeringen ønsker å gjøre teoretisk mulig arbeid som målestokk når utmåling av AAP skal gjøres. Dette gjør at syke mennesker, i en økonomisk vanskelig situasjon, skal straffes økonomisk for det en saksbehandler mener de teoretisk sett kunne jobbet, uten en realvurdering av om denne restarbeidsevnen faktisk kan omsettes i en jobb. KS er bekymret for virkningen av dette på langsiktig sysselsetting og på den økonomiske sosialhjelpen.»

Også her ble jeg stående alene.

Stopp forslaget om nedleggelse av 11 av 15 NAV-brukerutvalg i Oslo

Stopp forslaget om nedleggelse av 11 av 15 NAV-brukerutvalg i Oslo

Dette er et spørsmål brukerorganisasjonene mener forskjellig om.

"I dag har NAV 15 brukerutvalg i Oslo i samsvar med NAV-lovens intensjon om at hvert NAV-kontor skal ha sitt brukerutvalg.  Utvalgene består av kommunal og statlig leder ved NAV-kontorene i alle 15 bydelene og representanter fra brukerorganisasjoner som arbeider for brukere av NAV.  Etter flere års oppbygging og innkjøring viser evalueringen som ble gjennomført i Oslo i 2013 at det er et godt stykke igjen før utvalgene fungerer etter lovens intensjoner og er representative for alle brukergruppene.  Store organisasjoner som FFO, Mental Helse, Eldrerådene dominerer og uorganiserte brukere, ungdom og innvandrerorganisasjoner er sjeldent tilstedeværende.  Utvalgsmøtene preges av informasjon ovenfra og detaljinnspill nedenfra og utvalgene har i liten grad tilfredsstilt målsettingen om å bidra til bedre NAV-tjenester.

Det er foreslått en ny modell med 4 brukerutvalg i Oslo, Regionene Vest, Sentrum, Nord og Sør.  Brukerrepresentanter skal utnevnes på samme måte som før, men det blir bare en fjerdedel så mange brukerrepresentanter når 11 av femten utvalg legges ned.

Brukermedvirkning har vært et flaggskip under etableringen av NAV i Norge.  For tiden har en tredjedel av kommunene i Norge godt fungerende brukerutvalg, en tredjedel har brukerutvalg som ikke fungerer optimalt og en tredjedel har ikke fungerende brukerutvalg.  Mange av disse kommunene er små, men i Oslo er det ingen bydeler som er så små at de ikke skal ha eget brukerutvalg.  Forslaget om å legge ned 11 av 15 NAV-brukerutvalg i Oslo må stoppes i de folkevalgte organer.  Forslaget undergraver NAV-brukernes demokratiske rettigheter og innebærer en nedbygging av deltakelse og medvirkning.  Dette er i strid med Oslos mål om å være en åpen kommune som lytter til sine innbyggere," skriver Rolf Solvang, brukerrepresentant for Fattignettverket Norge i NAV-Stovner sitt brukerutvalg.

Jeg vet ikke hva som er klokest, men hva mener andre om dette? Skriv gjerne i kommentarfeltet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

Åpent brev til mannegruppa Ottar fra en dame utsatt for seksuelle overgrep og incest

Åpent brev til mannegruppa Ottar fra en dame utsatt for seksuelle overgrep og incest

Janne Flittig med et åpent brev til mannegruppen Ottar. Hun skriver blant annet:

"Min kjære søster Linda , og jeg - ble utsatt for grove seksuelle overgrep/incest i henholdsvis 11 og 13 år, - av en bestefar. Jeg har dessverre ingen mulighet til her, å beskrive for dere hva dette innebærer av håpløshet, krenkelse og skam. Men, jeg skal prøve å gi dere et lite innblikk.

Jeg ble i en alder av 38 år, stående i min kjære mamma sin begravelse. Hun ble 62 år. 2 år etter - i 2013 - fant jeg meg selv ved siden av min søster sin kiste, i hennes begravelse. Hun ble 42 år. Den direkte årsaken til at min mamma og min søster ikke er med oss lenger, handler om seksuelle overgrep - begått av en bestefar.

For mamma sin del, handlet det om en forferdelig skyld. For at hun - som mamma, ikke skjønte, ikke fattet, ikke forsto - hva døtrene hennes ble utsatt for. Hun følte skyld og skam i ettertid. I hennes forstand burde hun ha forstått, og sett hva jentene hennes ble utsatt for. Og det er dette sakens kjerne handler om. For hadde det bare vært så enkelt.

For min søster Linda sin del, handlet det om at hun følte skyld og skam fordi hun hadde påført sin mamma denne belastningen. Hadde hun bare ikke fortalt så hadde mamma hatt det bra. Derfor fant hun trøst noe som kunne dempe smerten og sorgen - alkoholen, noe hun også døde av etter å ha tryglet om hjelp siden hun var 16 år. Hun ville ikke dø, men hun visste ikke hvordan leve.

Alle disse barna rundt oss, som i dag blir utsatt for overgrep og incest. De er tause. Ikke fordi de vil, men fordi de må! Om ikke, har de blitt fortalt at noe fryktelig vil skje! Om de forteller dette til noen, får de fortalt at noen får svi. Og det gjelder gjerne de personene barna elsker mest. Det er utallige variasjoner av slike trusler, - den vanligste er gjerne at "Om du forteller dette - denne hemmeligheten - vi to har, så vil ikke mamma ha deg mer da vil hun synes at du er ekkel og stygg!"

Dette er barna bak disse vitsene dere synes er morsomme. Jeg vil at dere skal være klar over at mange av de barna som utsettes for overgrep i skrivende stund, tar slike vitser som en bekreftelse på at de er skitne og ekle. Og - at alle kan håne dem ettersom det passer dem.

Til alle medlemmer av Mannegruppen Ottar. En bønn fra Janne i lille Bø. Ikke post disse statusene! Ikke trykk "liker" på noe du ikke liker. Vær en MANN! Ta avstand fra slike uttalelser, selv om du har kost deg med 3 pils. Se for deg at det er DIN baby. DITT barn!" skriver Janne Flittig blant annet.

Les hele det åpne brevet nedenfor, under "les mer."

Hull i CV-en

Den siste tida har det blitt «inn» å si at arbeidslivet må sørge for å slippe til flere med såkalt «hull i CV-en.» At de må få prøve seg. Som på den store ijobbdagen på Gardermoen i begynnelsen av dette året, med blant andre statsminister Erna Solberg, NAV-sjef Sigrun Vågeng og NHO-sjef  Kristin Skogen Lund på deltakerlisten.

Attføringsbedriftene utfordret til en ordentlig jobbdugnad fra regjeringen. – Utfordringen knyttet til arbeidsinkludering har aldri vært større i kongeriket, sa direktør Johan-Martin Leikvoll i Attføringsbedriftene i NHO. – Det har aldri vært viktigere å inkludere flere med psykiske problemer, for dem som kommer som flyktninger og de som ikke bare har ett hull i CV-en, men mange.

Fontenehusene i Oslo arbeider nettopp med akkurat dette: hjelpe mennesker som har hatt psykiske problemer, inn i eller tilbake til arbeid. Resultatene er svært gode.

Stortinget og flere departementer har inngått toårige avtaler der mennesker med «hull» i sin CV gis anledning til å prøve seg som arbeidstaker. Avtalene innebærer at Fontenehuset følger opp den enkelte og garanterer for å stille med vikar dersom det er nødvendig. Fontenehusene samarbeider nært med NAV.

Fontenehuset i Oslo og Fontenehuset Øst har over en lengre periode forsøkt å få til en avtale med Oslo kommune om arbeidstrening for sine medlemmer etter samme vilkår som i Stortinget og departementene. Men når kommunen utfordres blir det så vanskelig. De møter den byråkratiske, ikke den smidige, kommunen.

Nå er ballen hos finansbyråd Robert Steen. Han bør skjære igjennom. Dette MÅ vi bare få til.

Mindre matsvinn, mer mat til vanskeligstilte. Kan det bli grønnere?

Mindre matsvinn, mer mat til vanskeligstilte. Kan det bli grønnere?

Matsentralen i Oslo distribuerte i fjor 730 tonn mat som ellers ville blitt kastet.

Dette tilsvarer imponerende 1,6 millioner måltider, og en miljøgevinst på 1500 tonn CO2 ekvivalenter.

I Norge kastes det 360 000 tonn mat hvert år. 36 % av dette kommer fra dagligvarebransjen. Nesten 1 av 4 handleposer med spiselig mat, kastes. Dette er både et klimaproblem, og etisk problematisk.

Matsentralen sørger for at overskuddsmat fra aktører i matvarebransjen ble delt ut gratis til 60 veldedige organisasjoner i Osloområdet.

Gjennom å redistribuere overskuddsmat, hjelper Matsentralen Oslo vanskeligstilte og reduserer miljøbelastningen fra matsvinn. Matsentralen er eid av fem veldedige organisasjoner. Driften av Matsentralen finansieres i sin helhet av frivillig støtte, gaver og sponsormidler. All mat fra Matsentralen går utelukkende til vanskeligstilte. Gjennom effektiv logistikk forenkler de hverdagen for veldedige organisasjoner som kan hente alt på ett sted. De kan ta imot store volumer og gir derfor mer mat av bedre kvalitet til de som trenger den mest.

Dette er et skjørt apparat. Rett nok får de maten gratis, men det påløper betydelige kostnader til den lokale distribusjonen, som de ideelle organisasjoner sjøl må bære, - i tillegg til at det krever et stort frivillig apparat. Den største distributøren (Evangeliesenteret) distribuerte i fjor 270 tonn mat fra Matsentralen og 100 tonn direkte fra produsenter i Oslo til rusavhengige og fattigfolk.

En dag i mai ble det satt ny rekord i Osterhausgata 1: Hele 928 personer kom innom i det tidsrommet hvor middag ble servert. Av disse var rundt halvparten rusavhengige, mens den andre halvpart var bostedsløse av ulik karakter, romfolk m.fl.

Jeg var på besøk, og så på, Evangeliesenterets matservering og matdistribusjon i sommer. Vi får mene hva vi vil om evangeliseringsbiten (som de ikke blander inn i dette viktige sosiale arbeidet), men når det gjelder matdistribusjonen gjøres det her et frivillig arbeid av stor verdi.

Sånt heier jeg på!

Fredensborg Eiendom: Boligspekulant uten sosial instinkt?

Fredensborg Eiendom: Boligspekulant uten sosial instinkt?

Fredensborg Eiendom er Norges – og Oslos - største privateide boligeiendomsselskap med mer enn 4. 000 leiligheter for utleie.

Fredensborg Norge er en del av konsernet Fredensborg, som er et av Skandinavias største eiendomsselskaper med over 20.000 leiligheter for utleie i Norge, Sverige og Danmark. Konsernet har eiendommer for rundt 22 milliarder kroner, omsetter for 1,7 milliarder og sysselsetter 250 årsverk, ifølge Fredensborgs hjemmeside.

Dette er en boligspekulant i særklasse, og der i gården er det kommers til tusen. Som Oslos største utleier burde kanskje Fredensborg ta et visst samfunnsansvar også for den gruppen som har problemer med å komme inn på det ordinære utleiemarkedet.

På nettsidene deres skriver de:

"Vi ønsker alle leietagere velkomne hos oss, men har noen krav du må tilfredsstille. Vi gjennomfører kredittvurdering av alle nye leietagere, og ved anmerkning vil vi gå i nærmere dialog med deg. Videre krever vi at du er myndig, kan bekrefte at du er i arbeid eller kan bekrefte at du er student. Videre må du være norsk statsborger, eller ha fått utdelt D-nummer for å kunne være motpart ved leiekontrakt samt depositumsavtale eller leiegaranti. Videre er det fint om du kan legge ved eventuelle attester på tidligere problemfrie leieforhold."

Smak på dette: «Videre krever vi at du er myndig, kan bekrefte at du er i arbeid eller kan bekrefte at du er student.» Dette er med andre ord en beskjed til omverdenen: er du ikke i jobb (eller student) har du ikke sjans hos oss. Da hjelper det ikke at du f.eks. har varig inntekt som uføretrygdet eller mottar bostøtte. Og slett ikke sosialhjelpsmottaker.

Er det folks erfaring at Fredensborg er så kommersielle profitører som nettsidene deres indikerer?

Bolig: Ingen valgfrihet for fattigfolk

Bolig: Ingen valgfrihet for fattigfolk

Fattigfolk er de eneste som ikke selv kan få bestemme hvor de skal bo. De har ingen valgfrihet, og må ta til takke med det de blir tildelt.

Johanna Engen ber meg reise følgende tema i bystyret: «Det finnes en uskreven/skreven regel i Boligbygg om at kommunale beboere ikke kan flytte til en annen leilighet i en annen bydel. Ønsker man en annen leilighet kan man kun flytte innenfor den bydelen man bor. Det mener jeg er diskriminering av kommunale beboere. Jeg tok opp dette med Anikken Hauglie da hun var sosialbyråd og hun sa at en sånn regel ikke eksisterte, men det gjør det altså. Jeg henvendte meg til Reza om dette og han sa at den eneste måten man kan flytte til en annen bydel er å bytte leilighet med noen. Jeg vet ikke på hvilket grunnlag denne regelen eksisterer.»

I 2001 ble det innført bydelsvis tildelingsrett til kommunal bolig. Ordningen hadde fram til da vært en byomfattende tildeling, med sentral venteliste. Konsekvensen av dette var lite forutsigbarhet og begrenset mulighet til å påvirke for de boligsøkende. Man kunne bli tildelt bolig hvor som helst i byen.

Omleggingen skulle ha noen gode sider:

- Bydelsansvar for bosetting av bydelens egne

- Mulighet for spredning av boliger i hele byen

- Lokalkunnskap kan føre til bedre sammensetning for å få bomiljøer som fungerer

- Boligsøkere slipper å flytte ut av sitt lokalmiljø

Men samtidig var man opptatt av at beboere i kommunale boliger skulle ha mulighet til å flytte til annen bydel, og for dette formål skulle det opprettes en boligbyttepool. Så langt jeg kan se kom aldri denne reelt i gang.

Med rette har bydelsvis tildeling vært kritisert. I interne diskusjoner har jeg ofte sagt: Fattigfolk er de eneste som ikke selv kan få bestemme hvor de skal bo. De har ingen valgfrihet, og må ta til takke med det de blir tildelt.

Flere av målene fra 2001 er ikke nådd. Men jeg ser også at dagens ordning har noen fordeler:

- Bydeler kan ikke eksportere bostedsløse til andre bydeler, og dermed bidra til en opphopning

- Bydelene har mulighet til kontinuitet og stabilitet i forhold til innbyggere som de har fulgt opp over mange år

Det eksisterer noen formelle muligheter i dagens system for å flytte:  Boligsøker som ønsker å flytte til en annen bydel, kan få bistand fra sin bostedsbydel for å henvende seg til de bydelene som søker ønsker seg til. Da vil bydelen ta kontakt med den eller de andre bydelene for å undersøke muligheten for å få det til. Det hender dette går bra, men jeg tror nok dessverre boligsøkeren som ønsker å flytte som oftest får nei. Årsaken er naturligvis at kommunale utleieboliger for alle bydeler er en knapphet.

Det er et viktig spørsmål Johanna reiser, og jeg vil gjerne høre andres synspunkter. Er dette en ordning som bør endres? Hva mener fagfolk i bydelene? Hva mener de boligsøkende selv?

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

Kommunal bustadpolitikk i Oslo kommune – eit løft for bumiljøa?

«Kontraktenes varigheit ein stor usikkerheit for bebuarane. Sjølv om det framleis er ein del bebuarar i kommunale gårdar med tidsubestemte kontrakter, blir alle nye kontrakter inngått med varigheit på tre til fem år – ned mot lovens minstetid. Dette gjer kommuna for å sikre gjennomstrømming i bustadmassa, noko som kan virke logisk når tildeling er sterkt behovsprøvd og køane er lange, men denne praksisen bidreg også til at bebuarar opplever stor grad av utryggleik.

I Leieboerforeningen høyrer vi mange slike historier, der bebuarane fortel om angsten dei føler på når butida nærmar seg tre år. Blir kontrakta fornya, eller må leigetakaren ut på den private marknaden? Mange leigetakarar veit at dei stiller bakerst i køen, utan depositumspengar, og kanskje også med ein etnisk bakgrunn som beviseleg fører til diskriminerin på leigemarknaden. Løysinga blir kanskje å måtte flytte til ein annan bydel, og dermed også miste skuleplass, barnehageplass og nettverk, noko som er ekstra viktig for mange vanskelegstilte,» skriver Leieboerforeningens Anne-Rita Andal, som en – av flere -  utfordringer i Oslo kommunes boligpolitikk.

Les hele hennes innspill under "les mer."

Middelklassen trenger ikke barnetrygd

Middelklassen trenger ikke barnetrygd

Tuva Ørbeck Sørheim er tydelig i sitt syn på barnetrygden.

«Barnetrygden har ikke vært justert siden. Den virker som en trygd ingen egentlig bryr seg om, men som ingen heller (frem til nå) tør å avskaffe. Vi har et godt, universelt prinsipp i vår velferdsstat, der alle får fri skole, fri helsehjelp osv. Det samme prinsippet ligger til grunn for lik barnetrygd til alle. Likevel opplever jeg den ordningen som ganske ulik skole, helse osv fordi det dreier seg om kontantutbetaling, altså midler vi kan bruke hvordan vi vil. Skole er skole, helse er helse, men trygden kan settes inn på høyrentekonto i bemidlede familier. Det må da være flere enn meg i AP som tenker at dette skurrer? Eller er det noe jeg ikke forstår?

Det blir argumentert med at barnetrygden er viktig for å bekjempe barnefattigdom. Dersom man skulle tatt det argumentet på alvor, burde man jo økt trygden og ikke latt den stå på stedet hvil i 20 år. Martin Henriksen argumenterte også på Dagsnytt 18 forleden for at universell barnetrygd er viktig for oppslutningen om velferdsstaten. Really? Jeg har sett folk fra langt ute på venstresiden til langt ute på høyre fortelle om den norske velferdsstaten med tårer i øynene, de hyller gratis skole og helsehjelp, men det er da ingen som nevner barnetrygden. Det skyldes sikkert at jeg bare omgås folk som har så mye spenn at de ikke trenger 970 kr ekstra i måneden. Men det er nettopp poenget. Det er så himla mange i middelklassen og opp som ikke har behov for de pengene. De kunne vært brukt mer målrettet, ved å gi høyere barnetrygd til dem som har behov for det, men kuttet det ut for folk med høy inntekt," skriver Tuva Ørbeck Sørheim blant annet som gjesteblogger.

Les hele hennes tekst under «les mer.» Hilde Bojer har et annet syn (se link). Hva mener du?