Sosialpolitikk

94-årige Eigil: Får han dobling av kommunal husleie?

94-årige Eigil: Får han dobling av kommunal husleia?

Jeg får mange henvendelser fra beboere i kommunale utleieboliger som får husleie oppjustert til såkalt gjengs leie, som ligger noe under markedsleie. Mange av eksemplene er opp mot dobling av husleia.

Jeg vil  la Eigil Norli, 94 år gammel, og som bor i kommunal omsorgsleilighet på Grorud, illustrere noen av henvendelsene:

«Undertegnede har en 2 roms omsorgsleilighet i den gamle høyblokka  (tidlgere Trondheimsvn. 387) med en husleie på kr.6784.

En annen leietager har en tilsvarende leilighet med en husleie på kr.5520- Hun har nå fått brev fra Boligbygg med beskjed om at hennes husleie fra 1/1-17 i den gamle blokka vil bli kr. 9732.- dvs. en økning på kr.4212 eller 76%. Dette skal være såkalt gjengs leie som med stigende boligpriser vil ligge under markedsleie.

Jeg vet ikke hvem som er bolighai, Boligbygg eller Oslo Kommune som i 2014/2015/16 tilsammen får overført 11350000 fra Boligbyggs overskudd.

Vi som bor i høyblokka vil i begynnelsen av mars bli flyttet til den nye lavblokka som da står ferdig og har fått varsel om at det vil bli oppkrevet markedsleie Det kan for noen bety 100% økning av husleia. Det blir fortalt at det nå skal bli omsorg+ men det ser ut til at det blir omsorghusleie+

Har du noen råd om hva som kan gjøres for å stoppe denne utviklingen?»

Først: Dette er lovlig, men ikke alt som er lovlig er klokt. Hvert tredje år kan utleier og leieboer kreve at husleien reguleres til såkalt «gjengs leie».

Temaet har flere sider:

Det Eigil ikke har oversikt over er at økt husleie til kommunen fører til økt statlig og/eller kommunal bostøtte. Jeg tror kommunen her ikke er god nok til å kommunisere/informere. Men dette blir ikke nødvendigvis et nullsumspill, bl.a. fordi trygdeordninger fra i fjor av blir regnet som inntekt – og skattlagt. Det fører til at bruttoinntekten blir større. Bostøtteordninger beregnes ut fra bruttoinntekt, og dermed: mindre bostøtte. Men for de fleste blir nettoregnestykket betydelig bedre enn det over.

Men dette er jo ikke sosial boligpolitikk, slik jeg vil ha den. Et kommunalt boligselskap skal ikke belastes med utbytte til kommunekassa, penger som bare kan hentes inn gjennom fattiges husleie.

Men viktigst: Det er en vesentlig verdi for oss alle å være sjølhjulpne. At vi sjøl, f.eks. gjennom arbeid, skaper oss en inntekt som gjør vi kan gjøre opp for oss. Det er helt ulogisk at et kommunalt boligselskap øker husleieprisene så mye at en annen del av den samme kommune må trå til med bostøtte og/eller økonomisk sosialhjelp. Det er ikke sosial boligpolitikk å skape sosialklienter.

Det nye rødgrønne bystyreflertallet bør gripe fatt i denne problemstillingen, og revurdere tidligere standpunkter.

17.000 barn lever i fattige familier i Oslo

17.000 barn lever i fattige familier i Oslo

Kunnskapen er dessverre ikke ny, men jeg mener det er viktig igjen og igjen minne om dette faktum da kunnskap er en forutsetning for å sette inn tiltak: Mer enn 17.000 barn i Oslo lever i familier med vedvarende lav inntekt, og mer enn halvparten av disse familiene mottar sosialhjelp.

For å måle omfanget av barnefattigdom brukes lav inntekt som mål. Det vil si husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge. Dette er et relativt fattigdomsmål ​.

For å si noe om omfanget av barn som lever i risiko for fattigdom ​ måles også økonomisk sårbarhet med husholdninger som mottar ulike former for offentlige økonomiske stønader og husholdninger uten personer med yrkestilknytning.

10.616 barn bor i husholdninger som har mottatt sosialhjelp siste året

20.675 barn bor i husholdninger som mottar mer enn halvparten av samlet inntekt gjennom offentlige overføringer

15.469 barn bor i husholdninger uten yrkestilknyttede personer

5.428 barn bor i husholdninger der minst en person mottar uførepensjon

Kunnskapen har vi hatt lenge, uten at man har satt inn de avgjørende tiltakene for å endre denne situasjonen. Mitt ærend er å minne om forskjells-Norge og forskjells-Oslo, da dette selvsagt også handler om prioriteringer. (For ordens skyld: dette er 2014-tall)

Det er ingen kvikk fix som i en fei endrer dette, men folkevalgte må i enhver sak tenke: hvordan vil dette påvirke de sosiale forskjeller? F.eks. når det åpnes en en ny skatehall på Voldsløkka: hvordan sikre at også fattige familier har råd til å bruke denne?

Osloungdoms bosituasjon og levekår – sosiale og geografiske forskjeller

Osloungdoms bosituasjon og levekår – sosiale og geografiske forskjeller

En av målsettingene med denne bloggen er å spre kunnskap. Kunnskap er en viktig forutsetning for endring.

NOVA har, på bestilling fra Husbanken, levert et notat om Osloungdoms bosituasjon. Analysene viser systematiske forskjeller i ungdommenes levekår og livskvalitet ut fra hvordan og hvor i Oslo de bor. Ungdommene som har de minst gunstige bosituasjonene – de som bor i leide eller trangbodde boliger, eller som har flyttet hyppig – kommer vanligvis dårligere ut på indikatorene, blant annet når det gjelder velvære, helse, utdanning og sosiale relasjoner. Samtidig viser analysene at mye av variasjonen i levekår mellom de i ulike bosituasjoner er relatert til ungdommenes familiebakgrunn (for eksempel familieressurser og -struktur.

Analysene gir imidlertid ikke grunnlag for å konkludere med en direkte årsakssammenheng mellom ungdommenes bosituasjon og deres gene­relle livssituasjon. Selv om flere aspekter ved ungdommenes levekår og livs­situasjon varierer ut fra deres bosituasjon, viser analysene at slike sammen­henger ofte kan relateres til egenskaper ved ungdommenes familiebakgrunn.

Dette betyr ikke at boforholdene er uvesentlige for unges livssituasjon, men at boforholdene også må sees i sammenheng med egenskaper ved foreldrene som både påvirker ungdommenes livssituasjon og deres bosituasjon. Svært for­enklet kan vi si at foreldrene gir både husly og oppdragelse. Boforholdene kan med andre ord betraktes som en mellomliggende variabel, der stabile og gode boforhold trolig gir positive utslag på de unges livssituasjon og livssjanser. Dårlige boforhold har mest sannsynlig motsatt effekt – de kan medføre en ekstra bør for allerede utsatte barne- og ungdomsfamilier.

Les notatet på linken under.

Byrådsleder Raymond Johansen: Arbeidstilbud til fattige tiggere?

Byrådsleder Raymond Johansen: Arbeidstilbud til fattige tiggere?

"Mye av den arbeidskraften de har burde vært brukt til andre ting enn å tigge. Tenk om vi hadde klart, som en av de få hovedstedene, en av de store byene i Europa, å kunne tilby å komme noe videre i å ta vare på dette. Tenk om vi også her kunne vært et utstillingsvindu. Jeg vet det er langt fram og at det er krevende. Men la oss ikke simplifisere og forenkle dette problemet som er en del av en stor internasjonal utfordring," sa byrådsleder Raymond Johansen i siste bystyremøte:

"Ikke minst Oslo har nytt veldig godt av arbeidskraften vi har fått tilgang på fra blant annet Øst-Europa. I byggebransjen, fra Romania, Polen og Baltikum. Og som har vært med å bygd Oslo. Vi har hatt mange saker i bystyret hvor vi har tatt opp problemet med å utdanne også egen arbeidskraft innenfor en rekke områder, så det skal vi være veldig glade for. Blokkdelingen av Europa - som var før 1989 - har fått stort sett veldig bra konsekvenser. Viktige endringer har skjedd.

Men for deler av den nomadiske befolkningen – for det er det vi snakker om - er en del av det sikkerhetsnettet de hadde forsvunnet. Mange land i Europa ser en tilflytning i perioder av året av den nomadiske befolkningen, romfolk – eller sigøynere som det ble kalt før. De lever under uverdige forhold, utsatt for en rasisme som man må tilbake til mellomkrigstiden for å se lignende tilfeller i forhold til.

Mange kommer hit. Det er også folk derfra som helt sikkert – i følge politiet – er involvert i aktivitet som bør – og blir – straffeforfulgt. Det er ikke en kvikk fix som sier at det er et tiggeforbud som er løsningen på dette fattigdomsproblemet. Heldigvis er det sånn at vi gir noen EØS-midler tilbake til tiltak i de landene de kommer fra. Det er positivt.

Mye av den arbeidskraften de har burde vært brukt til andre ting enn å tigge. Tenk om vi hadde klart, som en av de få hovedstedene, en av de store byene i Europa, å kunne tilby å komme noe videre i å ta vare på dette. Tenk om vi også her kunne vært et utstillingsvindu. Jeg vet det er langt fram og at det er krevende. Men la oss ikke simplifisere og forenkle dette problemet som er en del av en stor internasjonal utfordring.

Så er det også viktig i disse juletider å snakke om det menneskeverdet som ligger her og den undertrykkelse det nomadiske folk er utsatt for. Det bør for mange av oss føre til en ettertanke. Det å kun snakke om et tiggeforbud som et virkemiddel i forhold til å gjøre noe tror jeg ikke er oss verdig.," sa byrådslederen.

Les mer om arbeidspotensiale gjennom konkrete eksempler under "les mer."

På vakt for Frelsesarmeens julegryte og deres arbeid for byens fattigste

På vakt for Frelsesarmeens julegryte og deres arbeid for byens fattigste

I går hadde jeg min vakt ved Frelsesarmeens julegryte på Egertorget. 

Frelsesarmeens slumstasjon er et viktig tilbud til de av oss som sliter økonomisk og sosialt. Her kan de få tilskudd av matvarer og klær, samtaler og veiledning. Slumstasjonen jobber også med barne- og ungdomsfamilier med lav inntekt for å skape gode og sunne arenaer for å styrke familierelasjonene og for å forebygge sosial ekskludering, bl.a. ved å arrangere ferieturer og hyggelige opplevelser for barn og unge. For syvende år på rad vil de i 2017 dele ut Aktivitetskortet til barn og unge i lavinntektsfamilier. Aktivitetskortet gir gratis inngang til mange av byens aktiviteter og opplevelser.  

Frelsesarmeen utfordret bystyrets medlemmer til ta en vakt ved slumstasjonens julegryter. Inntektene fra julegrytene i Oslo sentrum går uavkortet til slumstasjonens aktiviteter for mennesker i Oslo som sliter i hverdagen. Noen av mine kolleger i bystyret vil ikke stille opp på grunn av Frelsesarmeens syn på homofili. Jeg deler deres kritikk av Frelsesarmeens homofilisyn, og markerte dette ved det jakkemerket jeg hadde på meg under vakta ved julegryta.  

Jeg mener det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg er f.eks. kritisk til deler av Evangeliesenterets virksomhet, men setter umåtelig pris deres særs viktige arbeid med å servere gratis middager til byens fattige, og distribusjon av matposer.  Jeg er glad  for at vi fikk til en halv million i bevilgning fra bystyrets side til dette arbeidet. 

På samme vis har jeg fulgt det viktige arbeidet som gjøres ved Frelsesarmeens slumstasjon overfor rusavhengige og fattige. Hver krone kanalisert gjennom dem går direkte til byens mest hjelpetrengende. Dette heier jeg på, helt uavhengig av Frelsesarmeens homofilisyn.

Fattige tiggere trenger livbøyer

Fattige tiggere trenger livbøyer

Jeg misliker aggressiv og pågående tigging. Jeg møter dem på Stortinget T-banestasjon og på Karl Johansgate. De er svært så aggressive. Strømleverandørene, alarmselskapene og Omega3-leverandørene. De kommersielle tiggerne.

Som forfatteren Bjarte Breiteig sa forleden: Snarere enn å forby å vise fram fattigdom, bør vi forby å demonstrere rikdom. Det er rikdommen som er i ferd med å ødelegge oss nordmenn. Dyre biler, meningsløst dyre klær, groteskt store hus. Det opptar større plass, bråker mer, irriterer mer, er farligere, mer miljø-ødeleggende og koster hver og en av oss uendelig mye mer enn et framstukket pappbeger med småmynt eller lyden av en saksofon i enden av T-banetunnelen.

Dette har jo også dette har et klasseperspektiv over seg. Som den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, formulerte seg en gang: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød."

Det er vondt å se mennesker lide. Det er ubehagelig å bli stoppet av en hånd som strekker seg mot deg og ber om en krone eller to, i det du traver i vei en fredags ettermiddag til lønningspils og lommeboka er full.

Det var vel Knut Nærum som først formulerte det: På norske brygger setter vi ikke opp store skilt med “Forbudt å drukne her.” Vi setter opp livbøyer. Fattige trenger livbøyer. De trenger medmenneskelighet og nestekjærlighet, og at vi selvsagt ikke skal straffe den som ber om hjelp når man er i den ytterste nød, sa jeg blant annet i siste bystyremøte da Høyre igjen fremmet forslag om forbud mot tigging. Les hele mitt innlegg under "les mer."

Skaper sine egne hjem i Dælenenggata

Skaper sine egne hjem i Dælenenggata

Fremtidshuset i Dælenenggata hjelper ungdom med å bygge et hjem og strukturere en hverdag. I en leilighet kommer og går 15 ungdommer som de vil. Noen ganger for å spise middag, andre dager for å gå gjennom planer eller få hjelp til å få oversikt over uka.

Fremtidshuset er et oppfølgingstiltak for ungdom startet opp av NAV Grünerløkka i 2012. Tiltaket har to ansatte, og samarbeider med flere aktører for å hjelpe ungdommene med å mestre hverdagen. Fremtidshuset leier ti leiligheter i to bygg av Boligbygg, og leier disse videre til 15 ungdommer som får tett individuell oppfølging.

Etter oppholdet på Fremtidshuset er målet at ungdommene skal:

- lære å ta vare på boligen

- følge normer og regler

- få oversikt over egen økonomi og papirer

- mestre renhold og rydding

- få gode rutiner for kosthold og helse

- gjøre og holde avtaler

Les artikkelen i Boligbyggs blad. Dette er et flott tiltak. Sånt heier jeg på.

Klær, vold og sexsalg

Klær, vold og sexsalg

Julebordsesongen står for døra og kvinner og menn er på jakt etter årets julebordantrekk; kjoler, sko, og accessoirer tilpasset sesongen pryder butikkhyller, magasiner og moteblogger. De fleste av oss planlegger antrekket på forhånd kun med det for øye at det skal se fint og moteriktig ut. Slik er imidlertid ikke virkeligheten for alle.

Mens noen er på fest på kvelden er andre på jobb, en jobb som foregår hele natten, ute på gaten,  i en leilighet, eller i en fremmed bil. Klærne de har valgt å ha på seg har en helt annen funksjon. En bevissthet rundt hvordan en kler seg har lenge inngått som en strategi blant personer som selger sex for å redusere risikoen for å bli utsatt for vold. Pro Senteret har lansert holdnings-kampanjen Gatemoteguiden.

Jeg legger ut en en appell fra de ansatte på Prosenteret:

"Vi på Pro Sentret vil at personer som selger sex skal oppleve å ha det samme rettsvernet som alle andre. Når vi spør våre brukere om deres erfaringer med vold, svarer flertallet at dette utgjør en stor del av deres liv – å leve med vold har blitt en normal og forventet del av hverdagen.

Volden de opplever er grov. Ofte svært grov. Vi fotograferer bloduttredelser på halsen etter kvelningsforsøk, vi renser og stripser kuttskader og vi legger is på hevelser etter slag og spark. Vi tar i mot beretninger om drapsforsøk, gruppevoldtekter, kidnapping og flukt fra overgriper som innebærer å hoppe ut av vinduer og balkonger. Vi kjenner personer som er kastet ut av bil i fart, blitt brent på armene med sigaretter eller har blitt slått i ansiktet med en flaske mens hun gir oralsex.

Kvinner som selger seksuelle tjenester er svært utsatt for vold. Denne volden er grov, brutal, grusom og gjentagende. De foretar et stort personlig offer for å forsørge familie eller for å overleve selv. Ikke la klær være det eneste personer som selger sex har som beskyttelse. Krev at personer som selger sex får et likeverdig rettsvern i Norge!" Skriv under.

Les mer appellen fra Pro Senteret under "les mer."

Fattigfolk må møtes med respekt og verdighet

Fattigfolk må møtes med respekt og verdighet

Bymiljøetaten har sendt fram en rapport om tilreisende bostedsløse i 2016, ut fra et ryddeperspektiv.

I en sak Byrådet i den sammenheng har sendt fram til bystyret oppsummeres rapporten slik: «I 2016 har det vært en økning i antall tilreisende bostedsløse som benytter byens parkeringsplasser, portrom, gater, parker, grøntområder, skoger og øvrige byrom til overnatting. Dette har medført ulike utfordringer bl.a. for sanitære forhold. Videre har det medført økte utgifter for Bymiljøetaten, som har forvaltningsansvar for kommunale byrom, herunder fellesarealer som torg, gater, møteplasser, parker, friområder og kommunens skogseiendommer i Marka."

Dette er en side av konsekvensen av fattigdom i Europa, og som først og fremst må møtes ved å bedre levekårene folk fattigfolk der de kommer fra. Men vi vil nok måtte leve med at EØS-borgere fra fattige distrikter søker en bedre livssituasjon for seg og sin familie ved å reise til Norge og EU-landene for å skaffe seg inntekter. Helst ved å utføre lønnet arbeid, men i den utstrekning de ikke får arbeid: ved å strekke ut en hånd eller et kaffekrus med anmodning om hjelp.

I den akuttsituasjon de er i må vi være opptatt av noe annet, og mer, enn jage fattigfolk som overnatter under bruer eller i skogsområder. Vi må utnytte den ressurs de representerer ved sin kompetanse og arbeidskraft, men vi må også bistå dem i et verdig overnattingstilbud. Den rødgrønne byrådsplattformen peker i riktig retning når den sier nei til tiggeforbud, og under delkapittelet «Veien ut av fattigdom» skriver at Oslo må «øke antall overnattingsplasser og sanitærmuligheter for mennesker som ikke har et sted å bo.»

Hvordan ser andre på dette?

Johanna Engen: Vanskeligstilte mennesker trenger billige og trygge boliger

Johanna Engen: Vanskeligstilte mennesker trenger billige og trygge boliger

"Fattigdom, elendige boforhold og bostedsløshet henger nøye sammen og er en utfordring men ikke en umulighet. Det kommer an på viljen til å være kreativ og tenke nytt av de politiske myndighetene både sentralt og kommunalt. Vi trenger en nasjonal minstestandard for boligkvalitet og den skal gjelde alle. Nå har man i årevis stuet sammen alle typer mennesker og det har vist seg at ikke går så bra, da er det på tide at noen våkner opp og prøver andre metoder.Bygge ned den kommunale boligmassen er ikke veien å gå.

Jeg ber alle partiene i vår kommune om å sette i gang med tiltak som skal hjelpe kommunale beboere til et varig og trygt liv i hjemmene sine.

I forskrift om tildeling av kommunal bolig står det at søkere med varig behov for kommunal bolig skal som hovedregel etter konkrete vurderinger gis positive vedtak som angir en ubestemt leiekontrakt av lenger varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke ansees for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig," sier Johanna Engen blant annet.

Lers mer under "les mer."

Kommunal utleiebolig: Sikres spesielt sårbare grupper anstendig behandling?

Kommunal utleiebolig: Sikres spesielt sårbare grupper?

En eldre beboer, som nærmer seg 70 år, fikk forleden dag varsel om tvangsfravikelse fra Boligbygg. Folkelig sagt: Flytter du ikke du ut av boligen din frivillig kommer namsmannen og kaster deg på gata.

Det foranlediget at jeg har sendt fram følgende spørsmål byrådet skal besvare overfor bystyret:

"I forskrift om tildeling av kommunale boliger står det å lese at «søkere med varig behov for kommunal bolig skal som hovedregel, etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig».

Nylig rapporterte Leieboerforeningen om et eldre medlem med lang botid i kommunal bolig, som fikk varsel om tvangsfravikelse fra Boligbygg. Det viste seg at kontrakten hadde utløpt uten at beboeren hadde oppfattet dette. Beboeren oppga at han ikke hadde blitt kontaktet av bydel eller Boligbygg før varselet kom, mens bydel opplyser at de har sendt et brev til leietaker for å opplyse om at kontrakten var i ferd med å utløpe.

Eldre vanskeligstilte på boligmarkedet kan ansees som en spesielt sårbar gruppe, med varige behov for stabilitet i boforholdet sitt.

I fellesskap med Leieboerforeningen ønsker jeg å stille følgende spørsmål:

-  Hvilke rutiner har bydelene på å følge opp eldre beboere når kontrakten er i ferd med å gå ut? Anses brev som godt nok varsel, og finnes det rutiner på å følge opp beboer dersom brev fra bydel ikke blir besvart?

- Har bydelene lik rutine på å tilby langtidskontrakt med varighet på mer enn fem år, jfr. forskriftens §12 om leietid, til beboere over 60 år og andre sårbare grupper? Hva ansees av byråden som langtidskontrakt mer enn fem år?"

Har andre erfaringer eller synspunkter?