Sosialpolitikk
Byen vår
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert søndag 05. oktober 2008 11:13
Tak over hodet. Trygge boforhold. Det finnes i fredstid neppe viktigere oppgaver for dem med ansvar for byenes styre og stell. Litt tilbake i tid var dette helt åpenbart. Boligpolitikken sto helt sentralt i Oslo-politikeres diskusjoner gjennom forrige århundre helt fram til 1970-tallet. Bolig for alle. Og det ble bygget som aldri før i landets historie. Den gang hadde vi råd til slikt. Kommunen ble en stor eiendomsbesitter. Staten hjalp også til som trygghetsskaper. Husleiene var regulert. Man var ikke tvunget til å eie. Man kunne leie. Nå er det slutt, skriver Aksjonsgruppen mot salg av kommunale boliger.Byen vår
Tak over hodet. Trygge boforhold. Det finnes i fredstid neppe viktigere oppgaver for dem med ansvar for byenes styre og stell. Litt tilbake i tid var dette helt åpenbart. Boligpolitikken sto helt sentralt i Oslo-politikeres diskusjoner gjennom forrige århundre helt fram til 1970-tallet. Bolig for alle. Og det ble bygget som aldri før i landets historie. Den gang hadde vi råd til slikt. Kommunen ble en stor eiendomsbesitter. Staten hjalp også til som trygghetsskaper. Husleiene var regulert. Man var ikke tvunget til å eie. Man kunne leie.
Nå er det slutt.
De siste husleiereguleringer ved privat utleie skal opphøre i 2010. Oslo kommune har i tillegg innført en ordning med ”gjengs leie”. Det betyr at også kommunale leietakere skal betale vanlig markedspris. Markedsverdien skal bestemme. Får private utleiere mer, skal også kommunale leieboere betale mer. Mange leieboere havarerer på dette. Det gjelder private leieboere, ofte folk som har bodd i årevis under hva de trodde var trygge boforhold, og det gjelder ved de kommunale boliger. De får det samme kjekke budskap; ingen fare, det finnes statlige og kommunale støtteordinger om betalingsevnen skulle svikte. Men i en barskere formulering; de går over fra å være leieboere til å bli sosialhjelpsmottakere. Og til overmål; støtteordningene er slett ikke tilgjengelige for alle.Men Oslo kommune går lenger enn bare å sette opp husleiene til ”markedsnivå”. Kommunen selger unna leiegårdene sine så fort den kan. I 2006 solgte kommunen boliger for 675 millioner og kjøpte for 50. I Boligbyggs årsregnskap for 2007 er de tilsvarende tall 109 millioner for solgte boliger og 17 millioner for kjøpte. Oslo har helt vesentlig færre kommunale utleieboliger enn både København, Stockholm og Helsingfors og er fullstendig dverg i forhold til byer som Wien og Berlin.
Og det er klart, at med et så lite antall utleieboliger som Oslo kommune nå disponerer, oppstår det vanskeligheter i de få kommunale boligene som er tilbake. Kommunale myndigheter hevder de vil ”spre de vanskeligstilte”, men selger unna boligene som kunne gjort mulig den spredning de ønsker. Det må gå galt, og er gått galt.
Hvor galt det er gått, lyser ut av Bystyremelding nr. 2/2008. Den skal behandles i Bystyret om kort tid. Det er karakteristisk at denne meldingen ikke handler om boligpolitikk, men om sosiale boligvirkemidler. Folk i trøbbel har også krav på bolig. Er de i stort trøbbel, må de hjelpes. Men samtidig er det innlysende at jo færre boliger kommunen eier, jo flere i trøbbel vil måtte samles de få steder som er tilbake. Det kan bli en kamp om å bli sett på som verst! Som noen sier om saken: Før måtte man ha attest for å være en edruelig arbeidstaker for å få kommunal bolig. Nå må man nærmest ha attest for det motsatte for å få slik bolig. Ofte er ikke engang det tilstrekkelig.
Men boligmeldingen taler fagre ord. Ord om skjerming av barnefamiliene. Barn skal ikke vokse opp med for mange gale og/eller rusede rundt seg. Eldre skal skjermes på samme måte. Et rolig og fredelig og trygt miljø må de få. Men vanskelig-stilte trykker på. Løslatte fra fengsel, folk utskrevet fra sykehus, eller hele familier fra fremmede land. Og kommunen er forpliktet til å stille opp. Det kan ikke bli vanlig bomiljø når alle disse skal rommes i den lille gjenværende kommunale boligmasse.
Det foreslås etablert en prøveordning med å tildele kommunal bolig til ressurspersoner i noen gårder med belastet bomiljø (”..studenter ved sosial- og helsefaglige høyskoler, Politihøg¬skole eller lignende”). Ordningen med gjengs leie har drevet vanlige leietakere vekk. Nå er man derfor tvunget til å forsøke å friste noen uvanlig velegnede tilbake i blokkene. Andre forslag i meldingen er mer fornuftige. Det foreslås at gårdsstyrene i kommunale gårder gis tilskudd som de selv kan disponere til bomiljøtiltak, og at kommunale tiltak som f.eks. hjemmetjenesten kan lokaliseres i enkelte av disse gårdene.
Fint.
Men grunnproblemet består, og forsterkes år etter år ved kommunens innbitte tro på at boligen er en vare best egnet til håndtering på det private marked og ved det innbitte salg av de kommunale boliger. Men det er ikke salg som trengs. Det som trengs er kjøp og bygging så kommunen kan gjenskape naturlige bomiljøer for de mange forskjellige typer mennesker som en by alltid vil romme.
Unni Sandodden
Siv Kløvfjell
Tove Schei
Lillan Hoffmann
Nils Christie
Iren Magnussen
Katrine Mauseth Woll
Aksjonsgruppen mot salg av kommunale boliger