Sosialpolitikk

En ny husleiestreik?

4. desember i år ble det gjennomført en fakkelmarkering foran Stortinget. Nei til opphevelse av husleiereguleringen, ja til politisk styring og regulering av boligmarkedet og nei til salg av kommunale boliger var blant kravene. Mobiliseringen har sprunget ut av en ensom og dyp fortvilelse blant mer enn 3000 leieboere i Oslo, fra øst og vest i byen. Alle lever med angst og frykt for å ikke kunne betale sine husleier selv. De ønsker å beholde hjemmene sine uten å bli fattige også etter 2010. La det skje! skriver Reza Rezaee.


En ny husleiestreik?

Av Reza Rezaee


4. desember i år ble det gjennomført en fakkelmarkering foran Stortinget. Nei til opphevelse av husleiereguleringen, ja til politisk styring og regulering av boligmarkedet og nei til salg av kommunale boliger var blant kravene.

Batteriet, et senter for selvhjelp ved Kirkens Bymisjon, hadde sammen med Leieboerforeningen vært viktige pådrivere for markeringen. Oslo Kommunale Leieboerorganisasjon (OKL), som organiserer beboere i kommunale gårder i Oslo, var også godt representert.

Det er ikke første gang leieboere aksjonerer i denne byen. Organisering av leieboere var i gang allerede før første verdenskrig, som følge av sterk husleieøkning. «Kristiania organiserte arbeideres leieboerutvalg» ble i 1913 satt ned av Arbeiderpartiet i byen. I Bergen ble det i 1920 gjennomført aksjoner der familier flyttet inn i tomme leiligheter. Et annet tilløp var De Husvildes Forening, stiftet i 1924 av boliginspektrise Nanna Broch. Den ble senere omformet til Oslo leieboerforening. På 1930-tallet ble det harde kamper, blant annet mot utkasting av leiligheter. Spesielt hard var striden med «Vaterlands-kongen» Sven Braathen, der foreningen satset på husleiestreik.

Aksjonen 4. desember var muligens starten på en marsj som vil vokse seg stadig større framover. Det trengs en mobilisering nedenfra for å kreve en politisk styring av boligmarkedet: En mobilisering som kan skape forståelse for at bolig er en så viktig del av ethvert velferdssamfunn at boligutviklingen ikke kan overlates til markedskreftene. En sterk, mangfoldig og folkelig bevegelse i kampen for en rettferdig boligpolitikk som også knytter bånd og kontakter til student- og ungdomsmiljøer, fagbevegelsen, ikke minst innen byggfagene, og andre sosiale bevegelser. Sammen med seniorrådene og rådene for funksjonshemmede, lokale politikere og politiske partier og deres ungdomsorganisasjoner bør det arbeides for en boligpolitikk som gir alle mulighet til en trygg og god bolig.

I likhet med de fleste andre land trenger også Norge virkemidler og styringsmekanismer for å hindre skyhøye husleier, og mer stabilitet og langsiktighet i boligpolitikken. Styring av boligmarkedet trenger vi nå i krisetider, men vi trenger det også når den økonomiske situasjonen blir mer normal.
Finanskrisen er skapt av det kapitalistiske systemet og utviklet av markedsfundamentalistiske krefter gjennom mange tiår, og medfører store problemer for boligsektoren. På leiemarkedet har vi fått rekordhøye priser. Folk med lave inntekter står i fare for å miste boligene sine, og mange er ute av stand til å skaffe seg en ny bolig i et så presset leiemarked. Det vil bli enda verre når husleiereguleringsloven som ble vedtatt avviklet i 1999, skal oppheves i 2010, og husleien skal opp på markedsnivå, såkalt gjengs leie.

Det er på tide at norske myndighetene kommer på banen, og ikke bare støtter storbanker og storkapitalen. Heldigvis valgte regjeringen å ikke øke husleien mer enn 5,5 prosent for 2009, selv om det siden 2000 har det vært en økning fra 10 til 20 prosent hvert år.

Denne seieren kunne ikke komme uten intenst arbeid i Leieboerforeningen, Aksjon mot opphevelse av husleiereguleringen og deres støttespillere. To helter, Merethe Hannestad fra Rivertske beboerforening og Anne Helseth fra husleieregulerte boliger på Frogner, har med sin innsikt, kunnskap og utrettelig kamp klart å sette den manglende politikken på dagsorden.

Mobiliseringen har sprunget ut av en ensom og dyp fortvilelse blant mer enn 3000 leieboere i Oslo, fra øst og vest i byen. Alle lever med angst og frykt for å ikke kunne betale sine husleier selv. De ønsker å beholde hjemmene sine uten å bli fattige også etter 2010. La det skje!

Legg til kommentar