Sosialpolitikk
Utleieboliger - et alternativ?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert fredag 08. januar 2010 03:48
En mulig vei er å opprette et stort, ikke-kommersielt leiemarked hvor det å leie står fram som et reelt alternativ til å eie. En storstilt utbygging av studentboliger er et skritt i riktig retning, men det trengs et atskillig større løft, også retta mot «vanlige » folk – ikke bare studenter. En slik utbygging bør foregå med lavest mulig byggekostnader og i områder hvor det er «billig» å bygge, men det krever selvsagt også store offentlige tilskudd. Selve bygginga og forvaltninga av utleieboligene bør foretas av profesjonelle aktører. Det er nærliggende å tenke seg at boligbyggelagene spiller en sterk rolle her, men det er også mulig å tenke seg at nonprofit-organisasjoner medvirker. Dette er vanlig i andre land, skriver Petter Vellesen i Oslo Bygningarbeiderforening.
Petter Vellesen:
Utleieboliger – et alternativ?
Rett før valget ble Siv Jensen spurt om hvilke politikere hun beundret. Ikke overraskende svarte hun Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatcher fordi hun var en dame med bein i nesa som turte å sette i gang «irreversible reformer.» Hva slags irreversible reformer var det så jernladyen satte i verk? Noe av det første hun gjorde etter å ha flyttet inn i Downing Street – lenge før hun begynte å knuse fagbevegelsen – var en boligreform. Under Thatcher, og siden Blair, ble to millioner offentlige (allmennyttige) boliger privatisert i Storbritannia.
Den offisielle begrunnelsen for dette er selvsagt å skjære ned på de offentlige budsjettene, men det ligger også en utilslørt ideologisk begrunnelse bak. «De fleste familier foretrekker å eie boligen sin, men trenger litt hjelp for å kunne gjøre det. Å være huseier gir dem en følelse av uavhengighet og av å delta i landet. Men tilgang tileiendom er ikke bare filosofisk og samfunnsmessig bra, det er også bra samfunnsmessig sett. Det viser seg å være mindre kostbart for de offentlige finansene,» sa Maggie allerede i 1974. Den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan sier det enda tydeligere: «Jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeiere ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. »
En slik rasering av det sosiale boligmarkedet har foregått eller foregår nå i de fleste vestlige land, Sverige, Nederland, Danmark…, alle med Storbritannia som ledestjerne. I Norge gikk vi igjennom en irreversibel boligreform for mange år siden, med det resultat at Oslo antakelig er den storbyen i Europa som har det mest markedsbaserte boligmarkedet.
Trygve Brattelis kjente sitat fra 1951 om at det «ikke bør være et område for privat næringsdrift å eie andre menneskers hjem» er blitt stående som selve hovedformuleringa av eierlinja i norsk boligpolitikk. Nå kan jo sitatet leses som at ingen skal tjene penger på å eie andres bolig, men uansett har det vært en boligpolitisk linje i Norge om at alle skal kunne eie sin egen bolig. Det er nettopp i spenningen mellom denne eierlinja og innsikten om at retten til bolig er et offentlig ansvar at vi har fått det særegne norske kompromisset med borettslagsmodellen, altså et kooperativt eierskap.
I den første etterkrigstida så nok folk flest på seg selv som leietakere, selv om de var andelseiere i et borettslag. Dette skinte også igjennom i ordbruken, hvor borettslagsloven brukte ord som husleie, leietaker og så videre. Men selv om dette etter hvert forandra seg og den vanlige borettshaver gjerne så seg selv som huseier var det nok fjernt fra hans fantasi at boligen hans dermed også skulle være fritt omsettelig og bli et investerings- og spekulasjonsobjekt.
Imidlertid endra dette seg etter hvert, og når partiet Høyre på 70-tallet tok til orde for å deregulere borettslagssektoren slik at familier i borettslag skulle kunne «eie» sin bolig på lik linje med andre var dette søt musikk i ørene til mange andelseiere. Dette var kjerna i høyrebølgen, og i vår sammenheng representerte det et systemskifte i boligpolitikken. Mange har beskrevet hvordan skiftende regjeringer gjorde jobben med å deregulere boligmarkedet på 70- og 80-tallet, men kort fortalt har boligsektoren fra å være en sektor som var sterkt prega av regulering og offentlig innsats nå blitt prega av å være overlatt til et fritt marked. Dette frie markedet kombinert med svært lav offentlig innsats har altså ført til det mange kaller Europas råeste boligmarked.
Synet på bolig var en gang at dette var en rettighet, en livsnødvendighet og at det var et offentlig ansvar å skaffe folk et passende bosted. I dag er synet på bolig blitt at det er en investering, noe man ikke bare skal bo i, men arve, eie eller leie ut. Denne investeringen har for mange vært vellykket, og boligen blir ofte sett på som vanlige folks pengebinge, men samtidig er inngangsbilletten så høy at de færreste kommer seg inn i boligmarkedet uten hjelp. Riktignok finnes det låne- og bostøtteordninger, men det offentliges støtte har gått over fra universelle til selektive ordninger – med andre ord fra å være en støtte til murstein til å bli en støtte til vanskeligstilte boligsøkere - kan dette lett føre til stigmatisering og klientifisering. Kjøp av bolig er jo dessuten forbundet med risiko, og når investeringen er høyere enn hva husholdningen kan klare kan det fort føre til økonomisk ruin.
Boligpolitikk har vært en støttepillar i velferdsstaten, et redskap for å sikre bolig for alle, utjevning og trygghet. Markedet er dårlig egna til å ivareta disse funksjonene. De som for eksempel tror at en markedsbasert boligsektor kan sikre integrering og hindre ghettoifisering bør tro om igjen. Likevel blir det sett på som naivt og bakstreversk å innføre nye reguleringer på boligen. Ikke minst er det politisk umulig. Jeg skulle likt å se det partiet som gikk til valg på et slikt program. Boligsektoren kommer nok i uoverskuelig framtid fortsatt til å være markedsbasert og dominert av selveiertanken, men det er fullt mulig å tenke seg mekanismer som motvirker de verste utslagene, samtidig som de er innenfor markedets rammer. En mulig vei er å opprette et stort, ikkekommersielt leiemarked hvor det å leie står fram som et reelt alternativ til å eie. En storstilt utbygging av studentboliger er et skritt i riktig retning, men det trengs et atskillig større løft, også retta mot «vanlige » folk – ikke bare studenter. En slik utbygging bør foregå med lavest mulig byggekostnader og i områder hvor det er «billig» å bygge, men det krever selvsagt også store offentlige tilskudd. Selve bygginga og forvaltninga av utleieboligene bør foretas av profesjonelle aktører. Det er nærliggende å tenke seg at boligbyggelagene spiller en sterk rolle her, men det er også mulig å tenke seg at nonprofit-organisasjoner medvirker. Dette er vanlig i andre land.
Samtidig må det gjøres noen skattepolitiske grep. I Norge er det store skattemessige fordeler ved å bo i egen bolig – Leieboerforeningen anslår verdien til ca 30 000 kr pr år til hver eierbolig. Slike subsidier får ikke leieboerne, og det er en av grunnene til at de havner i fattigdomsfella. Men her står det bare på politisk vilje. I den første Soria Moriaerklæringen het det at «Regjeringen vil sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eieboliger.» Denne planen så vi aldri noe til, og i Soria Moria 2 har den forsvunnet helt. På tide å ta den fram igjen? Boligbygging har vært en støttepillar i velferdsstaten. Markedet er dårlig egna til å ivareta utjevning,
trygghet og bolig til alle.
(bladet Bygningsarbeideren, utgitt av Oslo Bygningsarbeiderforening nr. 4 - 2009)
Kommentarer
Jeg skulle gjerne kunne tenke meg et større engasjement i fremskaffelsen av boligere til alle.
Det må jo være mulig å få ALLE inn under tak, som ikke inkluderer å stappe folk inn i destruktive bomaskiner à la Ila hybelhus og Dalsbergistien hospits!
Sverige hadde sitt millionprogram på 60 og 70 tallet...
Jeg mener ikke at vi behøver skape bomaskiner a la romsås, ellingsrudåsen m.m., men det finns jo faktisk en mellomting også!
En leilighet i Oslo koster 3 x mer enn i Berlin enda tyskerne for ikke mange årene siden flyttet hele hovedstaden fra Bonn til Berlin. Noe er riv ruskende galt med boligprisene og leiemarkedet i dette landet. Andre land har reguleringer. Hvorfor tok regjeringen Bondevik og opphevet reguleringen av leiemarkedet?
Å la folk bo på gaten medfører at de kan bli betegnet som fylliker og døgenikter, men det er også folk som VIL bo slik, og de kan vi ikke tvinge inn i noen boliger. Vi hadde en i bydelen som for flere år siden fikk tildelt en leil. som han herpet til pinneved. Han fikk ikke ny bolig fra bydelen.
Det bør bygges flere hybelhus med eget kjøkken og bad, men med ettersyn av beboerne. Jeg tror ikke boligbyggelagen e generelt er spesielt flinke til å forvalte utleieboliger selv om både Obos (Basale) og USBL leier ut boliger. Leiene er ganske greie, men å leie ut billig anser jeg ikke som spesielt gunstig. Da er det bedre de kommer inn under bostøtteordning er som reduserer boutgiftene.
Dette er nå min mening.
"Men skal vi "brødfø" ungdommer som kommer utenbysfra? NEI og atter NEI. Kommunene må selv ta ansvar for de ungdommene som reiser til byen. Og dem er det mange av."
Slik regelverket er nå, skal oppholdskommune n faktisk både "brødfø" og skaffe midlertidig bolig til ungdom som opprinnelig kommer fra andre kommuner, dersom de ikke klarer det selv. Dette går fram av den helt nye loven av 18. desember 2009 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvalt ningen §§ 3, 18 og 27.
Hvor en person har bodd tidligere, har ingenting å si etter regelverket. Det at kommunen ikke alltid sørger for at de unge (og eldre) bostedsløse som oppholder seg i kommunen får det de har rett til, kan til dels skyldes oppfatninger om at tidligere oppholdskommune r fortsatt har et ansvar for de som har flyttet ut.
Dere må gjerne mene at tidligere bostedskommuner burde hatt ansvar for både å oppdage at en innbygger har flyttet til en annen kommune og at vedkommende har blitt bostedsløs der. Dere kan til og med mene at fraflyttingskom munene skulle ha ordnet opp i dette, selv om personen ikke ønsker å flytte tilbake. Men det er ikke det Stortinget har bestemt. Stortinget bestemte at oppholdskommune n har ansvaret nettopp for å unngå skyving av ansvar til andre kommuner.
Det er bare så synd at ikke disse reglene følges i alle tilfeller (og det går ikke å skylde på at reglene er nye - de er videreført fra sosialtjenestel oven og har vært gjeldende rett siden 1993). Jeg har forståelse for at ikke alle som er bostedsløse, tør å ta sjansen på å overnatte i den typen "vintertilbud" som ble vist på TV - i et rom med mange madrasser på gulvet, der ca. 70 - 80 % av medbeboerne både har tunge rusproblemer og tunge psykiske lidelser - og der man attpå til må finne seg i å flytte ut hver morgen. Dette er ikke et tilbud som tilfredsstiller kvalitetskraven e til midlertidige boliger. (Når det gjelder de vanlige hyblene på Ila og de andre hospitsene i Oslo, er det en helt annen og mye bedre standard, selv om det nok er et stykke igjen til den boligstandarden folk flest er vant til.)
For Oslos del foreslår jeg at man vurderer å bygge et lite hybelhus og noen rimelige utleieleilighet er i Bjørvika - både timinga og beliggenheten er etter min mening ganske god. Eller er man redd for å tiltrekke seg nye ungdommer fra bygda dersom tilbudet i Oslo blir gitt i henhold til regelverket?
-
Dessuten så så jeg nylig en undersøkelse som viste at leietagere i mindre grad bruker penger på å gjøre boligen hjemmekoselig fordi de i liten grad vil bruke penger på å pusse opp andres bolig. Det pleier dessuten sjelden å være vanskelig for en utleier å kunne «fryse ut» leietager hvis utleier har bestemt seg for å ville gjøre det, og det for eksempel gjennom stadig vise seg sur og arrogant og stadig påpeke bagateller ved leieforholdet. Jeg har selv i mange år leid bolig i det private markedet, så jeg vet hva jeg snakker om.
-
Boligbyggelagsmodellen mener jeg derimot stort sett gir selvråderettsfø lelsen over egen leilighet som en eierleilighet. Jeg har selv bodd mange år i slik leilighet i barne- og ungdomsårene, så jeg vet hva jeg snakker om.
-
Så jeg mener man i større grad bør følge opp den opprinnelige intensjonen med Husbanken, og Husbanken er jo tilpasset både boligbyggelag og selveierboliger , men slik Husbanken har utviklet seg til å bli i de senere årene, så er den jo i stor grad hverken fugl eller fisk.
Men, man må også passe på, at man ikke bygger slik, at man skaper hele bydeler hvor sosiale, økonomiske utfordringer/pr oblemer hoper seg opp.
Samfunnet som helhet, er på sikt ikke tjent med parallellsamfun n tror jeg.
vi må påvirke og legge til rette for å bygge mer der hvor presset for å få boliger er stort og vi må gi direkte støtte eller rimelige lån til etablering av bolig. I Norge gjør vi dessverre ingen av delene!
Med dagens system i Plan og bygningsetaten er det boligkooperasjo nen og Husbanken som sammen må sende inn prosjekter til plan og bygningsetaten. Byrådet tar ingen initiativ i allefall.
Kan Oslo Sv og Oslo Sp ta et inititativ til et møte med Kommunalministe ren om saken? Vi kan invitere oslo AP også. Oslo trenger veldig mange flere utleieboliger!
Nå er bildet totalt forandret. Hvem som har skylda kan være det samme men jeg vet det vel egentlig... Boligen var en trygdebolig hvor ca. 90% i blokka var gamle og syke. Ca. ett år etter at jeg flyttet inn sørget noen for at den fikk fjernet statusen som trygdebolig og de sa ikke engang fra til noen av beboerne. Vi lurte bare på en dag hvorfor det begynte å flytte inn så mange unge mennesker med rusproblemer og de gamle her ble reddere og reddere. Så kom sannheten for dagen men ingen kunne gjøre noe med det. Nå lever vi stort sett i skrekk og gru og Boligbygg som står ansvarlig for bygget sørger aldri for å gjøre noe som helst med ting som har forfalt gjennom en årrekke. Jeg har sittet som frivillig styreformann her nå i noen år og styret har kjempet en utrolig kamp mot noe som bare er håpløst. Vi har vel gått alle de veier som vi vet om å gå i hvertfall, men her er tilstandene de samme.
Nå nettopp kom den store smellen! Noen "flinke" politikere hadde klubbet igjennom at det skulle bli fritt fram når det gjelder leiepriser. I Boligbygg kaller de det gjengs leie. Det er jo en utmerket måte å gjøre det på; bruke ord som ingen vet hva betyr. Vi fikk sjekket opp alt sammen og vet nå at de husleiene vi kommer til å få rett rundt hjørnet er så høye at veldig mange av oss ikke vil komme til å ha et sted å bo. Mange faller nemlig mellom to stoler og får ingen bostøtte. Når en da har gjeld å betale på så går ikke regnestykket på langt nær opp. Ja, vi er klar over at det er noe som heter gjeldssanerings ordning, hvor en etter å ha gått den evig lange prosessen igjennom sitter igjen med så lite å leve av at en ikke får betalt medisin- og legeutgiftene engang. Hvor mange av oss orker i det hele tatt å gå gjennom prosessen og deretter se fram til å leve av praktisk talt ingenting? Vi er gamle, syke og slitne etter et langt og vanskelig liv. Vi var naive nok til å tro at vi skulle få en liten bit igjen for at vi stod på like inntil blodet i alle år. Nei, slik fungerer det ikke lenger i Norge dessverre. Her er det stort sett de nyrike og vellykkede som teller og regjeringen er så ugjengkjennelig at jeg vet at min far som utkjempet en gigantisk kamp for de svakeste og viet sitt altfor korte liv for dem ville snudd seg i graven om han hadde sett hva som foregår. Det var den gang det! Hvis det ikke kommer noe helt nytt og annerledes på banen i dette landet veldig raskt så klarer de å ødelegge absolutt alt! Det er merkelig at noen kan være så blinde at de ikke ser det...
Når det gjelder sosialboligbygg ing så er pr i dag hele og 100% av boligsektoren i Norge markedstilpasse t. Byggenæringene er totalt markedstilpasse t også tomte salget er det. Da er det liten hjelp med ønsket å kunne bygge noe billigt eller rimelig. Selv gratis tomt ønskene blir ikke rimeligere for markedsaktørene er imot gratis tomter. Det ble forsøkt, men da tok bare entrepenøren en høyere pris eller så nekten de å bygge på den tomten som ble gitt bort.
Å bygge opp en ikke kommersiell utleiesektor er kun på papiret hos den rød grønne regjeringen. Man kan foreslå mye fra en regjering, men når de satt seg ned for å regne på mulighetene for en ikke kommersiell leiesektor som skal være stor nok til å jevne ut markedsprisene ble det rett og slett for dyrt til å kunne gjennomføre dette. Prislappen er for de største by kommunene på langt over 30 milliarder kroner for å kunne sette i gang på en bygge trinnsløsning. Vi i Leieboerforenin gen har presset på og venter på en lov i første hand om ikke kommersielle utleieboliger,m en selv det blir ikke prioritert.
Så hva kan en forvente?
Fattiggjøringen av de som har minst blir flådd av markedsleiene og den offentlige bostøtte er både prisdrivende og strekker ikk til overfor private husholdninger.
Vi ser ikke andre løsninger enn at de kommende regjeringer blir på ett eller annet tidspunkt nødt til å regulere hele leiemarkedet på nytt. Når hjemløsheten øker pga leieboerne ikke makter husleiene er et tvingende nederlag for alle regjeringer også den vi har i dag. Nå er det ikke sånn at alle land i EU går markedenes vei overfor utleieboliger. Mange land regulerer strengt og har en reguleringsform på husleier. Argumentet som angår "penger under bordet" var forsvinnende lite problem under husleiereguleri ngen her i landet og ellers i EU er det kun det største byene hvor dette kan forekomme. Det er jo bare for den boligsøkende å styre unna slike blighaier.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.