Sosialpolitikk

Unge uten bolig er svært utsatt

Mangelen på akutte overnattingstilbud for utsatt ungdom medfører ofte svikt i deres omsorgs-, arbeids- og utdanningsmuligheter. Det fører dem inn i rus- og kriminalitetsbelastede miljøer, skriver Moses Kuvoame, sosiolog og prosjektleder ved Uteseksjonen i Oslo kommune.

Bostedsløsheten som denne ungdomsgruppen opplever, undergraver den tette oppfølgingen de kan få for å kunne mestre sin hverdag. Har vi råd til å la være å finne løsning på dette problemet? Hvem bør ta ansvar? Den største utfordringen mange utsatte ungdommer som søker seg til belastede miljøer i Oslo sentrum har, er å finne et sted å bo eller overnatte. Dette gjelder særlig etnisk minoritetsungdom. For mange er boligproblemet forbundet med familienes boligsituasjon, som er preget av trangboddhet og korttidsleieforhold.

Sosialtjenesten i bydelene har ansvaret for å bistå ungdom som trenger bolig eller akutte overnattingssteder. Mange synes det er frustrerende å henvende seg til sosialtjenesten med sitt boligproblem, og Oslo kommune har ikke nok boliger til ungdom som trenger et sted å bo. De fleste sosialsentrene har sluttet å betale for overnatting for unge på rusfrie overnattingssteder. Det er også en bred enighet i hjelpeapparatet om at hospits ikke er et egnet tilbud til boligløs ungdom som ikke har utviklet tung rusavhengighet.

Sosialtjenesten henviser derfor de fleste boligtrengende ungdommer videre til det private leiemarkedet. Hovedutfordringen er at kontrakten mange private utleiere vil ha, ikke alltid samsvarer med forskriftene sosialsentrene må forholde seg til. Dessuten aksepterer få private utleiere sosial garanti som erstatning for depositum.

Noen sosialkontorer betaler dyrt for boliger i det private leiemarkedet. Men mye kan tyde på at sosialkontorene ikke alltid har oversikt over standarden på disse boligene. Faktisk burde noen av disse boligene vært kondemnert.

Ungdommenes boligsituasjon kan få store konsekvenser for dem. De bruker mye tid og energi på å finne seg et sted å overnatte. Det blir vanskelig å holde viktige avtaler, engasjere seg i aktiv jobbsøking, og følge undervisningen på skolen. Enkelte forteller at de noen ganger overnatter på gaten, og at de har fått tilbud om overnatting hos voksne menn mot diverse tjenester, bl.a. sex. Hverdagen er uten fast base og preget av usikkerhet. Resultatet er ofte stress, psykisk slitasje og deltagelse i belastede miljøer.

Noen av ungdommene har flyttet hjemmefra pga. familiens trangboddhet eller dårlig levekår. Andre vil prøve seg ute i verden på egen hånd. Andre kan oppfatte familien som for streng, eller har verdier som er i strid med familiens. Dette kan føre til familiekonflikter. Dette er typisk for utsatt etnisk minoritetsungdom. Andre har forlatt familien pga. omsorgssvikt eller mishandling. De som ikke har et nettverk som kan hjelpe dem med å skaffe seg et sted å bo eller som ikke har god økonomi, kan derfor lett havne på gaten.

Men det største problemet er de strukturelle forholdene i det norske boligmarkedet, som danner rammen for hvorvidt ungdommene kan skaffe seg et sted å kalle hjem.   Det norske boligmarkedet er dominert av en stor eierstruktur. Tall fra Leieboerforeningen viser at ca. 80 prosent av alle husholdninger i Norge eier sin egen bolig. Utleiemarkedet er svært lite og dominert av private utleiere, der prisene er høye. Andelen kommunale utleieboliger er lav sammenlignet med andre land i Europa. Mens offentlig eide utleieboliger består av ca. 20 prosent av utleiemarkedet i Tyskland, Frankrike, Danmark og Sverige, 25 prosent i Storbritannia og 40 prosent i Nederland, er tallet for Norge 5 prosent.

Gitt denne eierstrukturen, er det større rom for ekskludering av unge, studenter, etniske minoriteter og andre utsatte grupper. Det blir også vanskelig for kommunale instanser å hjelpe, siden den kommunale utleiesektoren er svært begrenset i sitt omfang. Samtidig blir det lettere å bruke forklaringer som fjern kultur og dårlige norskkunnskaper for å nekte etnisk minoritetsungdom adgang til det private utleiemarkedet. En konsekvens er at mange lever et liv preget av bolignomadisme. Da blir det også lettere for noen av dem å havne i belastede miljøer i Oslo sentrum.

Først og fremst må boliger og overnattingssteder gjøres tilgjengelig for utsatt ungdom i Oslo. Vi har ikke råd til å la være å finne en løsning på dette problemet. Liv i rus- og kriminalitetsbelastede miljøer fra man er 17-23 år, vil komme til å koste samfunnet flere ganger det det vil koste å investere i offentlig eide utleieboliger og akutte overnattingstilbud for utsatt ungdom i dag. Den kommunale utleiesektoren bør dekommersialiseres og husleiefastsettelsen lovreguleres i større grad, for å forebygge diskriminering av utsatte grupper i utleiemarkedet.

Noen av ungdommene har vært uten bolig over lang tid. De trenger botrening og tett oppfølging i opplæringsboliger for å kunne øke sin bokompetanse. Det bør også etableres et overordnet organ som kan sørge for en minimumsstandard når det gjelder botilbud for utsatt ungdom.
Ungbo har et godt tilbud som har hjulpet mange ungdommer å komme seg over kneiken. Tilbudet bør forsterkes med flere boliger, bemanning og tettere oppfølging av noen av brukerne. Over 50 prosent av Ungbos søkere har etnisk minoritetsbakgrunn. Med et forsterket tilbud kan Ungbo tilpasses flere i denne ungdomsgruppen.

Det er viktig at rusfrie overnattingssteder og korttids botilbud ikke avviser eller ekskluderer ungdom uten Oslo-tilhørighet. Slike tilbud kan bistå dem i å holde viktige avtaler med hjelpeapparatet, og når det gjelder til oppfølging og tilbakeføring kommunene de kommer fra. På denne måten kan bolig som et velferdsgode bidra til å forebygge forekomst av risikoadferd slik som vold, kriminalitet og rusmisbruk. Slik risikoadferd er ofte symptomer på andre problemer som hjemløshet, arbeidsløshet og andre former for utestenging.

Legg til kommentar