Sosialpolitikk

Tigging: Fattigdom og nød møtes ikke med politi, men sosiale tiltak

Tigging: Fattigdom og nød møtes ikke med politi, men sosiale tiltakArbeiderpartiet i Oslo bystyre vil pålegge meldeplikt for tigging, men juridisk foreslår de da et gigantisk byråkrati hvor alle som ønsker å foreta innsamling av penger, dele ut eller spre opprop, gatesangere m.v. må forhåndsmelde seg til politiet. I gårsdagens finanskomitemøte ble Arbeiderpartiet stående alene om forslaget.

Det må være en prioritert oppgave for offentlige myndigheter å sikre at færrest mulig skal havne i den nødspraksis at de på grunn av en vanskelig livssituasjon tigger på gata i Oslo. Derfor må statlige og kommunale myndigheter arbeide aktivt med å tilby alle som er i en slik situasjon alternative veier til nødvendig livsopphold.

Kirkens Bymisjon har tidligere blant annet har uttalt: ”I våre møter med mennesker på gata i Oslo erfarer vi at terskelen for å tigge er høy på grunn av stigma og skam som er knyttet til tigging. Vår forståelse av tigging er et fenomen som oppstår på grunn av nød, ikke fordi det er en lettvint løsning.”  Det er svært uheldig dersom man innfører et forbud eller tiltak mot at hjelpetrengende i det offentlige rom kan be andre personer om hjelp. Fattigdom i Oslo ikke kan avskaffes gjennom vedtak i Oslo bystyre ved å forby synliggjøring av fattigdommen: de fattiges synlighet i bybildet. Om tigging fører til kriminalitet, må politiet slå ned på dette – ikke kriminalisere tiggingen. Mennesker i nød må få be om hjelp.

Jeg la fram en omfattende merknad og en rekke alternative forslag i finanskomiteens møte.  Saken sluttbehandles i første bystyremøte.

Les fra finanskomitebehandlingen
Les mine merknader og forslag nedenfor.




Dette er de merknader og forslag jeg la fram da bystyrets finanskomite behandlet Arbeiderpartiets forslag om meldeplikt:

Komiteens medlem fra SV kan ikke støtte de framlagte forslag i det private forslaget, og begrunnelsen for å fremme forslag av denne karakter.

Komiteens medlem fra SV mener at det må være en prioritert oppgave for offentlige myndigheter å sikre at færrest mulig skal havne i den nødspraksis at de på grunn av en vanskelig livssituasjon tigger på gata i Oslo.

Dette medlem mener derfor at statlige og kommunale myndigheter bør arbeide aktivt med å tilby alle som er i en slik situasjon alternative veier til nødvendig livsopphold.

Dette medlem viser til at Kirkens Bymisjon tidligere blant annet har uttalt:

”I våre møter med mennesker på gata i Oslo erfarer vi at terskelen for å tigge er høy på grunn av stigma og skam som er knyttet til tigging. Vår forståelse av tigging er et fenomen som oppstår på grunn av nød, ikke fordi det er en lettvint løsning.”

Disse medlemmer mener det er svært uheldig dersom man innfører et forbud eller tiltak mot at hjelpetrengende i det offentlige rom kan be andre personer om hjelp.

Komiteens medlem fra SV viser til at fattigdom i Oslo ikke kan avskaffes gjennom vedtak i Oslo bystyre ved å forby synliggjøring av fattigdommen: de fattiges synlighet i bybildet. Om tigging fører til kriminalitet, må politiet slå ned på dette – ikke kriminalisere tiggingen. Mennesker i nød må få be om hjelp.

Møter fattigdom med kriminalpolitiske tiltak

Komiteens medlem fra SV støtter Kirkens Bymisjon, når de i sin høringsuttalelse sier:

«Kirkens Bymisjon vil uttrykke en bekymring over at utfordringene Oslo by opplever i møte med Europas fattigdom, skal behandles under de overskriftene politivedtekter inngir. Vi ønsker at Byrådet legger opp til en behandling av disse utfordringene og debattene på et annet nivå enn politivedtekter som omhandler forstyrrelse av ro og orden, forsøpling og tilgrising.

Da Løsgjengerloven ble opphevet i 2006 opplevde vi det som et viktig humant fremskritt. Vårt velferdssamfunn har utviklet bedre måter for å møte fattigdom og sosiale problemer. Dette kan vi ikke gå tilbake på fordi det er ubehagelig for oss å se fattigdom og mennesker i nød. Forslagene til endringer av politivedtektene kan oppfattes som at man i Oslo kommune forsøker å omgå at løsgjengerloven er opphevet, og at dette er en måte å gjeninnføre deler av løsgjengerloven for en
spesiell gruppe mennesker som er spesielt utsatte — fattige tilreisende europeere. Høringsbrevets beskrivelse av formålet med de foreslåtte endringene indikerer nettopp dette.

Kirkens Bymisjon er generelt imot forbud mot symptomer på fattigdom. Slike utfordringer må imøtegås på andre måter. Også når det gjelder mennesker som ikke rammes inn av rettigheter i vårt velferdssystem.

Fra Kirkens Bymisjons side kan vi ikke anbefale at de foreslåtte endringene i politivedtektene for Oslo vedtas. Våre motforestillinger er i hovedsak knyttet til at det rammer allerede svært utsatte mennesker. Dessuten bør den økende rasismen overfor rombefolkningen i Europa føre til at vi i Norge er ekstra tilbakeholdende med tiltak som kan oppfattes å ha som formål å ramme en enkelt folkegruppe.»

Innføres straffesanksjonert meldeplikt for en særs stor gruppe

Komiteens medlem fra SV merker seg at Arbeiderpartiets naturligvis medfører straffesanksjonering av den som ikke overholder meldeplikten. Jfr. politivedtektenes § 9.2 hvor det heter: «Overtredelse av vedtekten eller bestemmelser gitt i medhold av vedtekten, straffes etter politiloven § 30 nr. 4, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse."

Dette medlem støtter Advokatforeningen som uttaler:

«For at ordningen ikke skal bli et nytt tiggeforbud eller være i strid med diskrimineringsforbud, må den i utgangspunktet omfatte all pengeinnsamling, herunder også den som skjer i forbindelse med ulike fremføringer, jfr. departementets forslag som omfatter «den som vil samle inn penger på offentlig sted til egne eller andres formål. Meldeplikten kan også omfatte den som vil framføre sang og musikk eller stelle til oppvisning eller fremvisning». Ved dette har man åpnet for en straffsanksjonert meldeplikt også i forhold til personer utenfor den antatte målgruppen. Advokatforeningen antar at dette gjelder det store flertallet av de som har meldeplikt etter forslaget. At straff også er aktuelt for personer som definitivt ikke er i mål gruppen, forsterker innvendingene.

Advokatforeningen vil i denne forbindelse fremheve at samfunnets bruk av straff er formålsstyrt og bør begrenses. En udokumentert antagelse om at noen av de som tigger også begår kriminalitet, er et hensyn vesentlig for fjernt og avledet, til at dette kan berettige innføring av en straffsanksjonert meldeplikt som rammer en betydelig større gruppe, for aktiviteter som er legale.»

Ikke-diskriminerende meldeplikt?

Komiteens medlem fra SV oppfatter at forslagsstillers begrunnelse for å innføre en meldeplikt til politiet for svært mange saksområder er en konsekvens av at man innser at det er ikke adgang til å forskjellsbehandle grupper, personer eller ulike typer av tigging eller salg. Herunder at det ikke er adgang til å innføre meldeplikt eksplisitt for tiggere, mens man samtidig ikke innføre dette for andre former for «tigging» ved salg av produkter eller kunstnerisk framførelse.

Skal forslagsstillers intensjon ha en mening må meldeplikten praktiseres på individnivå, og at det ikke holder at organisasjoner generelt melder fra til politiet at deres medlemmer samler inn penger eller deler ut opprop. Dersom det skal aksepteres at skolekorpsmedlemmer eller Operasjon Dagsverk-aktivister ivaretar meldeplikten gjennom at organisasjonen som sådan gir en melding til politiet, for så å utruste den enkelte med et ID-kort, vil det samme naturligvis måtte gjelde for =Oslo-selgere. Og selgere av tidsskriftet =Oslo må behandles likt med selgere av Folk er folks tidsskrift.

Den byråkratisering dette innebærer er for dette medlem alene en god nok grunn til å stemme i mot forslaget om meldeplikt.

Meningsløs krav til bruk av politiressurser
 
Kriminalitets- og ordensbilde i Oslo krever at politiet har en særs målrettet prioritering av sine ressurser. Komiteens medlem fra SV støtter derfor Oslo politidistrikt når det uttaler:

«Som det også fremgår av høringsbrevet har Oslo kommune tidligere fremmet et forslag om at tigging/pengeinnsamling skal forhåndsmeldes til politiet. Oslo politidistrikt var sterkt kritisk til dette forslaget.

I det forslaget som nå fremmes er kravet om forhåndsmelding knyttet til enhver form for pengeinnsamling, mens det tidligere forslaget kun omfattet tigging. Denne endringen medfører at man fjerner en gråsone mellom hva som skal regnes som tigging og ikke. Gråsonen mellom pengeinnsamling og reell salgsvirksomhet blir derimot ikke fjernet, slik at «rosesalg» og andre former for pågående salgsvirksomhet, samt salg med et klart støtteelement fortsatt vil være i en gråsone. I sistnevnte kategori kan nevnes salg av kakebokser til inntekt for skoleturer, salg av boller ved Operasjon dagsverk og salg av jakkemerker ol. til støtte for veldedige formål (Rosa sløyfe, Redningsselskapet mm).

Selv om en meldeplikt ikke medfører samme arbeidsmenge som en søknadsplikt, vil politiet — hvis ordningen skulle fungere — bli nødt å bruke tid på et stort antall meldinger om aktiviteter som har liten eller ingen interesse for politiets primære oppgaver. Dette fremstår som meningsløs ressursbruk.»

Dette medlem merker seg også at Oslo politidistrikt i departementets høring understreket at «vi stiller også spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten av å bruke politiets ressurser på utfordringer som etter vårt syn hovedsakelig er av utlendingspolitisk og sosialpolitisk karakter.»

Begrense folks ytringsmulighet
 
Komiteens medlem fra SV merker seg forslagsstillers forslag om å innføre meldeplikt også for den som vil «dele ut eller spre opprop». Dette medlem kan ikke se at er en politioppgave å holde oversikt over ordinær, og helt kurant, demokratisk aktivitet. Terskelen for å ytre seg skal være svært lav, og det skal ikke være nødvendig at man først oppsøker politiet, før man har anledning til å benytte den ytringsmulighet som utdeling av flygeblader, løpesedler eller opprop innebærer.

Dette medlem merker seg uttalelsen fra bydelsutvalg Bjerke: «Det synes dessuten å være svært ressurskrevende å følge opp en regel om at spredning av opprop som f.eks utdeling av politiske løpesedler skal meldes til politiet. Det vil også virke hemmende på spontan politisk virksomhet f.eks. blant ungdom. I et demokratisk perspektiv bør det videre stilles spørsmål ved om slik meldeplikt er ønskelig.»

Berørte bydeler særs kritiske
 
Komiteens medlem fra SV merker seg at bydelsutvalgene som i særlig grad har merket de utfordringer tigging medfører (Bjerke, Gamle Oslo og Grünerløkka) alle er særs kritisk til forslaget om meldeplikt. 

Bydelsutvalgene Grünerløkka og Gamle Oslo sier blant annet;

«Bydelsutvalget støtter ikke forslag til endringer i politivedtektene. Tilreisende, fattige mennesker, som disse forslagene retter seg mot, kommer til Oslo helt lovlig som en del av Norges samarbeid i EØS området. Det er en åpenbar humanitær utfordring for byen at svært mange bor og gjør alle sine gjøremål i det offentlige rom, det være seg i byens parker, friområder, under broer, i marka, på øyene mv. Bydelsutvalget har også forståelse for de utfordringene det medbringer for Oslos beboere at det overnattes i gater og parker i nærheten av der folk bor, men mener forslagene til nye politivedtekter er feil tiltak. Det bybildet som vi ser i Oslo i dag, med de mange bostedsløse og tiggere, er et uttrykk for sosiale og økonomiske forskjeller i Europa, der fattigdom og arbeidsløshet er økende. Oslo kan ikke alene løse disse problemene, men vi kan heller ikke lukke øynene og late som om problemet ikke eksisterer. Løsningen er ikke å kriminalisere de tilreisende, men å finne humanitære løsninger.

Det er ikke ulovlig å tigge i Norge. Der det er mistanke om kriminalitet har politiet de nødvendige hjemler til å kunne gripe inn å stoppe dette i dag. Bydelsutvalget ser derfor ikke hensikten med meldeplikt. En meldeplikt vil måtte gjelde all form for innsamling av penger. Da dette også vil gjelde aktivitet som Operasjon dagsverk, valgkamp, salg av =Oslo og lignende, ser vi at en slik ordning vil innebære unødvendig byråkrati.»

Geografisk diskriminering
 
Komiteens medlem fra SV merker seg at forslagsstillerne også foreslår at de ønsker en endring av politiloven slik at den «gir Oslo kommune mulighet til å legge ned forbud mot pengeinnsamling i nærmere bestemte områder.»

Av media forstår jeg forslaget slik at det skal innebære at det skal kunne benyttes til å gi forbud mot pengeinnsamling der det er mye folk, f.eks. de sentrale områder i Oslo sentrum, mens man kan tillate dette f.eks. ved T-banene på Stovner eller Furuset.

Dette kan ikke forstås som annet enn en omvei for å innføre det tiggeforbudet Stortinget enstemmig har opphevd. 

Det virker også særs inkonsekvent da de eventuelle problemer pengeinnsamling skulle innebære vil være de samme enten det skjer i sentrum, Stovner eller Røa. For frivillige organisasjoners virksomhet eller Operasjon Dagsverk vil det være særs ødeleggende dersom pengeinnsamling ikke skal være tillatt i de deler av byen hvor mange mennesker er samlet.

Fattigdom må møtes med sosialpolitiske tiltak

Komiteens medlem fra SV merker seg bydelsutvalg Bjerkes påpekning av å etablere sosialpolitiske tiltak:

«Bydelsutvalget ber Oslo kommune etablere steder der også mennesker som ikke har rettigheter i det norske velferdssystemet kan komme inn, gjerne i samarbeid med humanitære organisasjoner som Oslo Bymisjon eller Røde Kors. Bostedsløse og omreisende trenger tilbud som dekker et minimum av basisbehov: et sted å være giennom natta, tilgang på dusj og tøyvask, og dessuten veiledning og hjelp til å forstå det norske samfunnet og hvilke rettigheter og plikter man har mens man oppholder seg her.»

Dette medlem understreker at Oslo bør ha minst én døgnåpen dør der mennesker kan gå inn, betingelsesløst, for tilgang til mat og hvile, dusj, toalett og klesvask/-tørk. Dessuten med info om rettigheter / plikter, og om helse- / hjelpetilbud som finnes. Dette mangler i Oslo (i Norge) i dag. Derfor trenger vi en politisk diskusjon om hvor minstemålet er, når det gjelder å møte enhver person som et medmenneske, uavhengig av opprinnelseskommune eller land, uavhengig av rusmiddelbruk, helsetilstand eller nattetemperatur. Dette vil være et tilbud for å imøtekomme grunnleggende humanitære og hygieniske behov for mennesker uten kjøpekraft. Dette tilbudet skal ikke spesielt være innrettet bare for dem som tigger, men absolutt også for dem.

Dette medlem understreker at Oslo kommune trenger å erkjenne at i et Europa med stor mobilitet, vil det i uoverskuelig framtid være slik at en del mennesker med store behov ”havner” i Oslo av ulike grunner. Både storbydynamikken og det faktum at Norge er et velstandssamfunn, tilsier dette. Derfor er en slik erkjennelse et nødvendig utgangspunkt for å kunne møte mennesker på en god måte.

Komiteens medlem fra SV viser til at det i dag nesten er umulig for mennesker fra Romania og Bulgaria å få ordinært lønnsarbeid i Norge. Oslo kommune bør derfor vurdere å se på muligheten for ”alternativ sysselsetting” som kan erstatte eller redusere behovet for tigging. Dette må selvsagt gjøres på måter som ikke inviterer til sosial dumping. Oslo har gode erfaringer med fleksible sysselsettingstiltak (i regi av bl.a.Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen) for andre målgrupper som befinner seg på siden av det ordinære arbeidsmarkedet, for eksempel rusavhengige, og dette er tiltak som også bør tilbys denne gruppen.

Dette medlem vil også vise til det positive alternativet blant annet tidsskriftet =Oslo representerer og tilsvarende prosjekter gir, og som gir mange muligheter til å skaffe seg inntekter gjennom eget arbeid. Oslo kommune og Staten bør tilstrebe et sterkere, forpliktende, samarbeid mellom kommunen og enkelte ambassader, særlig Romanias. Ambassaden har et tydelig engasjement overfor de som tigger, men deres bistand overfor de samme menneskene har vist seg å være ganske begrenset.

Dette medlem viser til at rumenske borgere har rett til europeisk helseforsikringskort, og dermed tilgang til norsk helsevesen. Problemer med ID-papirer, eller ingen penger til egenandeler, kan likevel skape problemer for deres reelle tilgang til helsetjenester. Oslo kommune bør legge til rette for at slike hindringer kan overvinnes. Dette medlem merker seg at det ofte argumenteres mot tigging ved å hevde at de som tigger er utsatt for menneskehandel. Ingen vet med sikkerhet i hvilken grad menneskehandel og tigging henger sammen, men man har sett eksempler på at det finnes innslag av menneskehandel i skjæringspunktet prostitusjon/tigging. Oslo kommune må aktivt jobbe for å avdekke menneskehandel, også i tigging, for så å sike at eventuelle ofre for menneskehandel får oppfylt de rettighetene de har. (advokat, bolig i forbindelse med refleksjonsperiode m.m.).
 
Forslag fra SV:

1.     Bystyret ber om at det tas initiativ til en europeisk ordførerkonferanse, der tiggerproblemet og utfordringen med folk med Rombakgrunn særskilt drøftes. Målet med en slik europeisk konferanse med politiske ledere i Europa, er å komme fram til tiltak og virkemidler som kan bidra til å forebygge forfølgelse, diskriminering, fattigdom og nød blant denne folkegruppen. Bare et internasjonalt samarbeid kan finne løsninger på tiggerproblemet mange byer i Europa nå opplever."

2.     Byrådet bes gå i dialog med frivillige organisasjoner, som i dag driver lavterskeltilbud i byen for å etablere flere sanitærtilbud med bl.a. toalett og dusj som kan favne og dekke flere brukergruppers behov. Dette er viktig både for å dekke rene humanitære behov, men er også for å komme i dialog med de ulike gruppene, for å kunne gi informasjon og veiledning omrettigheter og plikter i Norge. 

3.     Bystyret ber byrådet i samarbeid med Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon etablere et tilbud for bostedsløse i byen der folk som ikke har noe sted å bo kan få sove på en seng om natten og slipper å sove ute. Tilbudet bør etableres snarlig, slik at de mange som i dag sover ute i byens parker, under broer osv. kan få en seng å sove på for sommerhalvåret.

4.     Det avgjørende for hvorvidt tiggere og andre tilreisende lykkes i framtida er i hvilken grad de får adgang til det ordinære arbeidsmarkedet. Oslo kommune utreder – i dialog med NAV - derfor muligheten for en arbeidsformidling for korttidsjobber i og utenfor Oslo.

5.     Mange tilreisende tiggere og andre tilreisende har tidligere hatt yrkeskarrierer. Det utredes muligheten for å kartlegge realkompetanse slik at de skal kunne ha en mulighet for å få dokumentert hva slags kompetanse de har med den hensikt å gjøre det mulig for dem å søke arbeid i Norge eller i Europa forøvrig.

6.     Barnevernsloven skal gjelde, uansett etnisk bakgrunn. Barn i familier som livnærer seg med tigging skal ha samme vern mot omsorgssvikt som barn i befolkningen ellers. Oslo kommune skal ha nulltoleranse for å la barn tigge.

7.     Tilreisende tiggere som begår kriminelle handlinger gjør stor skade i forhold til Oslos befolkning og omdømmet til folkegruppen som helhet. Oslo kommune legger til grunn at politiet bruker dagens hjemler for å slå ned på kriminalitet og mistanke om menneskehandel. Oslo kommune støtter overføring til straffegjennomføring i hjemlandet for dømte EU-borgere.

Følg Ivar Johansen på Twitter
Følg Ivar Johansen på Facebook
tilsendt temavise nyhetsbrev