Sosialpolitikk

Professor Knut Halvorsen: Dropp kontraktene

Velferdskontrakter er ikke egnet til å bekjempe fattigdom og eksklusjon, skriver Knut Halvorsen, professor ved Høgskolen i Oslo, i en kronikk i Klassekampen. All retortikk om velferdskontrakt dreier seg i bunn og grunn om i større grad å laste ansvaret for fattigdom og "utenforskap" over på den enkelte, sier han. En kan være enig, eller uenig, men han har i alle fall viktige innspill til debatten.

Nylig ble den lenge bebudede stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering lagt fram av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen.
Hva har så kommet ut av hans gjentatte spissformuleringer om at det nå skal stilles krav til sosialklientene, «de må ta seg sammen» og «komme seg opp om morran»? Refrenget var at rettigheter skal motsvares av plikter ved at den enkelte hjelpetrengende skal inngå en velferdskontrakt. I meldingen synes det som fagfolkene i departementet har fått Hansen til å besinne seg. Det sies nå at det ikke er ment å være en kontrakt i juridisk forstand, men en samfunnskontrakt som en gjensidig forpliktelse mellom forvaltning og bruker. Meldingen gir således ikke helt slipp på dette begrepet som nærmest er retorisk ment for å forklare regjeringens politiske hovedgrep i meldingen.

Det presiseres at den gjensidige forpliktelsen bygger på en balanse mellom rettigheter og plikter. Rettigheter i form av økonomisk sikkerhet, forutsigbarhet og individuelt tilpasset oppfølging, plikter i form av deltakelse i tiltak som kan fremme overgangen til aktivitet, arbeid og ansvar for egen livssituasjon. Pliktene skal sikre at de som kan arbeide ikke passivt skal bli gående på stønader. Og så kommer salgsargumentet: «Balanseringen av rettigheter og plikter vil også bidra til økt verdighet og selvrespekt».

Regjeringen (og fagfolkene) har åpenbart fått med seg at en stadig mer brukt målestokk på politiske virkemidler er om de fremmer eller svekker mulighetene for at den enkelte innbygger skal oppnå et fullverdig medborgerskap.

Hva er poenget med å erstatte tildeling av rettigheter og plikter gjennom enkeltvedtak med hjemmel i lov, med kontraktsformen? Jo, det skal være en betegnelse på en pedagogisk framgangsmåte som er kommet til uttrykk i lovgivningen gjennom bestemmelser om brukermedvirkning. Så den eneste likheten mellom en kontrakt i juridisk forstand og en velferdskontrakt i velferdspolitisk forstand er at de handler om gjensidig forpliktende relasjoner mellom to parter. Det minner således litt om det som i USA under president Clinton ble lansert som «Contract with America», kokt opp av republikaneren Newt Gingrich.

I og med at en kontrakt, for å få rettslig betydning, forutsetter enighet mellom partene og at den sterke part (myndighetene) ikke påtvinger den svake part slik enighet, skjønner jeg godt behovet for å understreke i meldingen at det ikke dreier seg om en juridisk bindende kontrakt.

All retorikk om velferdskontrakt dreier seg i bunn og grunn om i større grad å laste ansvaret for fattigdom og «utenforskap» over på den enkelte. Brukermedvirkning og utforming av tjenestetilbudet (så langt som mulig) i samarbeid med brukeren, høres jo besnærende ut, men det betyr ikke annet enn at den enkelte skal få lov til å komme med sine synspunkter på det tilbudet som gis og som så kan nedfelles i en individuell plan.
Men slik medvirkning vil bare gjelde i forhold til utforming av pliktene, mens den viktigste rettigheten, nemlig den økonomiske stønaden, er fastsatt på forhånd.


Hva slags pedagogisk grep er dette? En kaller det kontrakt, der realiteten er at den sterke part (myndighetene) bestemmer at store deler av kontraktsforholdet ikke er gjenstand for forhandlinger. En ansvarliggjør og myndiggjør ikke den enkelte samfunnsborger (den svake part) ved å bruke slike retoriske grep. Grep som dekker over at «kontrakten» inngås under tvang som følge av at kontraktsforholdet er asymmetrisk.

Det resiprositetsprinsippet som myndighetene legger til grunn bygger på en åpenbar misforståelse. Det er ikke slik (og kan heller ikke være det) at en ikke kan inneha en rettighet uten at samme person skal ha tilsvarende plikter som må oppfylles samtidig.


Bruk av termen velferdskontrakt vil særlig virke negativt når den blir iverksatt innenfor den nye velferdsforvaltningen NAV, som i langt større grad enn både kommunalt sosialkontor og statlig trygdekontor, vil ta i bruk skjønn når plikter knyttet til mottak av den nye tidsbegrensede inntektssikringen eller kvalifiseringsstønad blir fastsatt i det enkelte stønadstilfelle. Skjønnselementet vil snike seg inn som en naturlig følge av at det legges større vekt på arbeidsevnevurdering, den enkeltes muligheter (som er helt hypotetisk og blir ren gjetning) og utarbeidelse av individuelle planer.

Motsatt av hva termen velferdskontrakt gir inntrykk av, vil rettssikkerheten kunne svekkes for dem som inngår slike «kontrakter». Det er også påpekt av lederen i Advokatforeningen Anders Ryssdal (Dagbladet 24. november 2006). Regjeringen er åpenbart klar over det (side 180), men synes primært opptatt av at plikter og vilkårsetting skal være proseduralt rettferdig. Rett til brukermedvirkning og klageadgang, fastsatte regler og prosedyrer, vil likevel ikke hindre brudd med et mer rimelig resiprositetsprinsipp som det som er beskrevet ovenfor. Spesielt uheldig er det at det ikke går klart fram av meldingen hvilke konsekvenser det vil ha for den enkelte å ikke oppfylle sine plikter (bryte aktivitetsplikten).


Hele tenkningen om aktivisering ved bruk av velferdskontrakter bygger på en tro om at det kan løse dilemmaet som hevdes å oppstå hvis stønadene til den enkelte samlet sett blir større enn det en kan oppnå i lønnet arbeid. Plikten til aktivering vil således kunne virke som en motvekt til den demotiverende virkning et (for høyt) stønadsnivå kan ha. Slik incentivtenkning gjennomsyrer deler av meldingen og begrunner hvorfor stønadene ikke kan økes mer. Den bygger på teoretiske resonnementer som knapt finner noe motstykke i virkeligheten, kun i økonomers modellberegninger.

Så mitt råd er: Dropp hele velferdskontraktsideen. Si det som det er: Du får en stønad når bestemte vilkårskrav er oppfylt - og de er ensidig bestemt av myndighetene: «Take it or leave it!». Da kaster man ikke blår i øynene på folk.


(Klassekampen 15. jan. 2007)


Legg til kommentar