Sosialpolitikk

Arbeidsmarkedstiltak: Lokalt ansvar til beste for brukerne

En av søylene i NAV-reformen er i følge St.prp. 46 (2004-2005) om Ny arbeids- og velferdsforvaltning mulighet for kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltakene. I "Ny lov om arbeids- og velferdsforvaltning" fulgte regjeringen dette opp ved å fastslå at regjeringen kan utarbeide forskrift om kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak. 


I stedet for å fremme denne forskriften legger regjeringen Stortingets vedtak til side via en meddelelse på side 58 i Statsbudsjettet der det heter at ”Regjeringen vil innhente erfaringer fra NAV-kontorene med sikte på å følge utviklingen på dette område og vurdere å komme tilbake til spørsmålet om å benytte forskriftshjemmelen for oppgavedifferensiering”.

Dette er særs uheldig. Forsøksvirksomhet, særlig bydel Sagene, viser at kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak er et særs egnet virkemiddel til å sikre at personer med lav forankring i arbeidsmarkedet får tilbud om praksisnære tiltak med tett oppfølging av tiltaksarrangør og saksbehandlerledd.

Oppgavedifferensiering - Kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak

1. Tidligere vedtak om kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak – oppgavedifferensiering


En av søylene i NAV-reformen er i følge St.prp. 46 (2004-2005) om Ny arbeids- og velferdsforvaltning mulighet for kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltakene. Med henvisning til vellykkede forsøk i 2 bydeler i Oslo foreslås det at

”Departementet vil utforme retningslinjer og prosedyrer for et opplegg med oppgavedifferensiering, ev i egen forskrift, og tar sikte på at det skal foreligge når den nye statsetaten blir etablert, dvs. fra annet halvår 2006. Kommunene vil deretter kunne søke om å få godkjent en modell med oppgave-differensiering med sikte på iverksettelse fra 2007.”

Dette var en bit i en samlet pakke som ga en tilnærmet enstemmig tilslutning i Stortinget. I stortingskomiteens innstilling S. nr 198 (2004-2005) understreket et klart flertall, med unntak av Frp, betydningen av at kommuner ”kan ta ansvar for arbeidsmarkedstiltakene for sosialhjelpsmottakerne” og

”mener at annet skritt i retning mot en mer enhetlig forvaltning er forslaget om at det skal åpnes forpermanent oppgave-differensiering for store kommuner. Det flertallet viser til at en oppgavedifferensiering innenfor arbeidsmarkedstiltakene også vil kunne bygge på erfaringene i fire bydeler i Oslo. Det er viktig å aktivisere kommunene i arbeidsmarkedspolitikken”.

2. Regjeringen vil nå kutte denne søylen i NAV-reformen

I Ny lov om arbeids- og velferdsforvaltning fulgte regjeringen dette opp ved at det der fastslås at regjeringen kan utarbeide forskrift om kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak. Det finnes også et utkast til en slik forskrift utarbeidet av en arbeidsgruppe ledet av departementet.
I stedet for å fremme denne bebudede forskrift legger regjeringen Stortingets vedtak til side via en meddelelse på side 58 i statsbudsjettet der det heter at

”Regjeringen vil innhente erfaringer fra NAV-kontorene med sikte på å følge utviklingen på dette område og vurdere å komme tilbake til spørsmålet om å benytte forskriftshjemmelen for oppgavedifferensiering”.

Dette i tråd med tidligere en sterk motstand fra tidligere Aetat og NAV interim mot at Aetats gamle monopol på å forvalte tiltaksmidlene skal brytes. Denne motstanden mot å gjennomføre vedtak om kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak viser seg også ved at resultatene fra forsøkene i Oslo, nå også evaluert av Telemarkforskning, ikke lenger nevnes blant aktuelle forsøkserfaringer i f. eks Stortingsmelding om ”Arbeid velferd og inkludering”.

Ut over dette finnes ingen ytterligere begrunnelse for å kutte denne søylen i NAV-reformen .
I Stortingets spørretime er Bjarne Håkon Hanssen uklar. Her virker det som han tror at de lokale NAV-kontorene har full mulighet for å disponere tiltaksmidlene:

”NAV-reformen handler jo om at både statlige og kommunale myndigheter skal legge alle sine ressurser inn i et felles kontor. Det er de som jobber på kontoret, uavhengig av om de før jobbet i Aetat, trygdeetat eller på sosialkontoret, som kan delegere seg imellom og fritt disponere disse tiltaksmidlene, med ette unntak og det er varig uføretrygd. Slik at en person som før jobbet på sosialkontoret, kan i fremtiden ha full anledning til å gi tiltak som egentlig opprinnelig er knyttet til det gamle Aetat. Hvor pengene kommer fra vil i framtiden være uviktig, i den forstand at det vil være det fellesskapet som ligger på NAV-kontoret som vil avgjøre hva slags tiltak den enkelte bruker skal ha. Og det er brukerens behov som bestemmer tiltak.”

2. Reaksjon fra KS

Det er kommet en skarp reaksjon fra KS som beklager regjeringens lite inkluderende framferd og peker på avtalebrudd i Statens rammeavtale med KS der det heter:

”Partene vil peke på at statlig og kommunal forvaltning skal kunne utføre oppgaver for hverandre og at store kommuner i særlige tilfeller kan ta ansvaret for arbeidsmarkedstiltakene for brukere som har sin hovedinntekt fra kommunale stønader, jf. Lovens §§ 14 og 4” . Og videre: ”KS er bekymret over departementets lite inkluderende framferd i denne saken, som KS finner beklagelig. Arbeidslinja i velferdspolitikken i NAV-reformen forutsetter en vilje fra ulike parter til å bygge nasjonal konsensus og partnerskap som kan gi Norge bærekraftige velferdssystemer for framtida. Slik vilje fra kommunesektorens side er også bakgrunn for at KS inngikk rammeavtalen med departementet tidligere i år, en avtale som departementet nå vil bryte, dersom intensjonene uttrykt overfor Oslo kommune følges opp i praksis… KS reagerer også med stor undring i forhold til at staten initierer et relativt omfattende forsøk i landets største kommune, forsøk som deretter evalueres å ha nådd betydlige og positive resultater, men som staten så avvikler uten blikk på forsøkets resultater eller for den del på flertallsmerknaden i Inst. S. nr 198 (2004-2005). ”

3. Vedtak om samlokalisering i NAV gir ingen desentralisering av tiltaksmidlene

I sitt svar i spørretimen virker det som om Bjarne Håkon Hanssen velvillig nok tror at NAV- lokalt, både statsetaten og kommunenes sosialtjeneste, vil ha full disposisjonsrett over tiltaksmidlene når det etableres NAV-kontorer lokalt. Hans intensjon er det ingen grunn til å tvile på. Men samlokalisering og samorganisering i felles NAV forvaltning handler kun om samorganisering og samlokalisering av saksbehandlerleddet i den lokale forvaltningen. Det er NAVs sentrale ledd og fylkesledd som bestemmer over hvordan tiltaksmidlene kan brukes. Staten framforhandler (dyre) avtaler med attføringsbedriftene mens fylkes/regionsleddet kjøper tiltak av private aktører lokalt. Hvilke arbeidsmarkedstiltak som igangsettes er således utenfor myndighetsområde til de lokale NAV-kontorene. Etter nå gjeldende praksis kan NAV-kontorene komme med forslag til hvilke AMO-kurs som trengs og bestemme hvilke brukere skal få hvilke tiltak. Det lokale NAV kan ikke selv velge hvilke kurs de trenger, eventuelt hvilke det er mest hensiktsmessig at de driver selv. Praksis har vært at lokal Aetat ikke får drive disse selv. Dette også til ergrelses for lokale ledere og medarbeidere i det ”gamle” Aetat/ NAV Arbeid.

Oppgavedifferensiering der bydelene/kommunene kan få ansvar for tiltaksmidlene handler om en desentralisering av beslutningen om hvilke Amo-kurs og andre tiltak som trengs, og hvorvidt kommunen skal drive dem selv eller kjøpes av eksterne. I de fire forsøksbydelene blir det kjøpt en del tiltak eksternt der en har lykkes å få et tett samarbeid med tiltaksarrangør. Erfaringen er at standard AMO-kurs som opererer lokalt og tett opp til saksbehandlerleddet, tar ”sluttproduktansvar” i tett samspill med ordinære praksisplasser og arbeidstreningsarenaer gir det beste resultat og er meget mer kostnadseffektivt enn tilsvarende kurs som ble drevet av det tidligere Aetat. I Sagene har visjonen i forlengelsen herav vært at Utviklingssenteret for kvalifisering og arbeid i bydelen kunne være en felles NAV-arena for kvalifisering av de brukere som trenger denne form for praksisnær og tett oppfølging. Det er derfor vanskelig å forstå at Statsråden nå vil avvikle denne virksomheten i stedet for å videreutvikle den og dermed oppnå tilsvarende resultater for brukere med statlige trygdeytelser i tråd med NAV reformens mål.

4. Konklusjon

Oppgavedifferensiering kommer som et tillegg til NAV-reformen og innebærer at store kommuner etter nærmere søknad kan få tildelt en liten pott av tiltaksmidlene; hittil har det omfattet 50 mill i de 4 forsøksbydelene. Gjennomføring i hele Oslo vil omfatte om lag 200 mill kr av tiltaksmidlene som i følge Statsbudsjettet totalt utgjør 5 mrd kroner årlig. Forsøksvirksomhet hittil viser at dette har vært et meget egnet virkemiddel til å sikre at personer med lav forankring i arbeidsmarkedet får tilbud om praksisnære tiltak med tett oppfølging av tiltaksarrangør og saksbehandlerledd.

Eventuelle alternativer der NAV lokalt samlet får ansvar for hele eller deler at tiltaksmidlene kan selvsagt utredes nærmere. Alternative veier til målet må i så fall veies opp mot kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak og de resultater som der er oppnådd. Med sitt forslag om å avvikle oppgavedifferensiering risikerer man års tilbakeslag for måloppnåelse i NAV reformen i Oslo. Eksisterende forsøk må under alle omstendigheter sikres fram til dette er avklart. Det gjelder ikke minst forsøket i Sagene, der alle arbeidsledige og yrkeshemmede sosialhjelpsmottakere i dag får tilbud om tiltak, der man er kommet lengst i forhold til resultatoppnåelse og der man er mer enn villig til å samarbeide med NAV etaten lokalt om felles tiltak for brukergrupper med samme behov.

Legg til kommentar