Sosialpolitikk

Johanna Engen: Den virkelige fattigdommen er usynlig

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Sosialpolitikk; Publisert tirsdag 15. oktober 2013 23:44

"Mange nordmenn tror at de som er fattige i Norge er enten narkomane, østeuropeiske tiggere, eller latsabber som snylter på staten. Men den virkelige fattigdommen her i landet er usynlig. Ingen som ser meg på gata kan se at jeg er fattig. Allikevel er jeg en av flere hundre tusen nordmenn som lever i fattigdom. Denne gruppen består verken av narkomane, tiggere eller snyltere, men helt vanlige folk som har havnet i en vanskelig situasjon og opplever at velferdssamfunnet ikke kan gi dem midler til et nødvendig, rimelig og ikke minst: anstendig livsopphold.

Hvem som helst kan bli fattig i dag. Samtidig observeres det at fattigdommen går i arv. Vi ser en faretruende tendens til at sosiale problemer i økende grad går i arv fra foreldre til barn. Det ser vi på stadige flere områder i samfunnet, Hvert fjerde barn av sosialklienter ender selv med å motta penger fra sosialtjenesten når de blir voksne.

Barn som lever i fattigdom er lojale overfor sine foreldre. De snakker ikke om fattigdommen. De lærer fort og ønsker seg ikke noe fordi de vet at foreldrene ikke har råd. Det er disse barna som dropper ut av VGS, som er et lett bytte for gjenger og som begår små kriminelle ting som har en tendens til å utvikle seg til mer alvorlige ting. Disse barna starter voksenlivet sitt som fattige sosialklienter uten håp og drømmer om sin egen fremtid," skriver Johanna Engen, leder av Velferdsalliansen, blant annet i denne artikkelen.

Velferdsalliansen ønsker ikke et velferdspolitisk lappeteppe men ordninger som fanger opp mennesker når de står utenfor. Vi ønsker oss en velferdspolitikk som ikke baserer seg på myter om mennesker som snyltere og unnasluntrere, men tar utgangspunkt i den virkelighet som folk lever i, skriver hun. Les hele hennes artikkel nedenfor.

Johanna Engens artikkel:

Det var ved daggry vi møttes, mannen som ikke hadde feiret 17. mai på over 15 år. Fordi han ikke hadde skikkelig sko, fin dress og skjorte. Han bar velferdsstatens svik på sine skuldre og sov seg gjennom nasjonaldagen. Han bar også på sitt drømmehjerte, ”det er hjertet vi har inn i oss som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerter ved å lengte for mye”, dette sitatet er hentet fra boken "Drømmehjerte" av Cecilia Samartin.

Verden blir rikere, de fattige blir fattigere. At så mange mennesker lever et liv i brutal fattigdom, nød og elendighet, er ikke bare urimelig og urettferdig. Det er også helt unødvendig.

en vakker dag når natten

er borte og lyset treffer

støvet på den blå flasken i

vinduskarmen skal jeg skrive

et dikt om livet

på fortauskanten

der et vingeslag puster

i håret, et hjerteslag

er livets morgenstrekk

og vinterkulden har flyttet

inn i blodårene

nattens drømmer blir

dagdrømmer om en gressdanser

på fortauskantens scene.

Det er 500 000 mennesker, hvor av 103 000 barn under 18 år som lever under fattigdomsgrensen og som bærer dette drømmehjertet her i Norge, i følge EU sin definisjon er det 60 % av medianinntekten som utgjør ca. 185 000 i året.

Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Problemet med denne fattigdomsdefinisjonen er at den ser på inntekt, og ikke på de faktiske utgiftene folk har.

Hvor mye kan et hjerte bære av den samfunnsskapte fattigdommen, når vi vet at det finnes mat nok til alle. Vi har ressurser nok til å sikre alle rent vann, helsetjenester og utdanning. I vår del av verden, i vårt overflodssamfunn, er det mer enn rikelig med ressurser i samfunnet til at alle kan leve under verdige materielle betingelser. Fattigdom, både den absolutte og den relative er med andre ord samfunnsskapt.

Dette er et angrep på folks verdighet.

Et hvert fattig menneske i Norge er et fattig menneske for mye. En voksende fattigdom og store grupper som lever uten velferd og utenfor fellesskapet er et problem og en trussel ikke bare for den det gjelder men for hele samfunnet. Og være fattig handler ikke bare om lav inntekt. Det handler også om en livssituasjon der man er utenfor både sosialt, psykisk, fysisk, kulturelt og politisk!

Fattigdom kan defineres som:

• Mangelen av muligheter til å leve et liv som tilsvarer bestemte minimums krav. Disse kravene kan være svært forskjellige avhengig av tid og sted.

Fattigdom er et stort hinder for deltakelse i samfunnet og fattigdom er ekskluderende av natur. Så vårt drømmehjerte bærer på utrygghet, ufrihet, sosial devaluering og dårlig selvbilde. Fattigdom er sykdomsfremkallende, øker dødeligheten, frarøver barndom, virker isolerende, er passiviserende og fastholder fattigdommen.

Det voksende gapet mellom de fattige og rike i samfunnet har mer omfattende negativ virkning på folks helse og velferd enn man kunne tro. Fattigfolk som er avhengig av det offentlige hjelpeapparatet blir ofte møtt med kunnskapsløshet og menneskeforakt og det offentlige hjelpeapparatet er heller ikke tilstrekkelig.

Fattigfolk er i en sårbar situasjon og bli ofte hårsåre i forskjellige situasjoner. Det er nedverdigende å måtte tigge om hjelp til det mest elementære. De sitter der med blikket i skranken, med svært dårlige eller ingen tenner, utdatert med klær og hår, og vissheten om at de ikke kan være der for sine barn som de ønsker. Da er det viktig at saksbehandlerne ser hele mennesket, ikke bare saken. At folk blir møtt med respekt og verdighet.

Uansett hvor fattig man er, uansett hvor vanskelig man har det så er det å bli fratatt sin verdighet det aller verste. Det viser køene utenfor Fattighuset, Blå Kors og Frelsesarmeen, på Selvhjelpens Hus kommer folk for å få et måltid varm mat.

Ingenting om oss uten oss, og alle ordene betaler ikke våre regninger!Mange nordmenn tror at de som er fattige i Norge er enten narkomane, østeuropeiske tiggere, eller latsabber som snylter på staten. Men den virkelige fattigdommen her i landet er usynlig, ingen som ser meg på gata kan se at jeg er fattig. Allikevel er jeg en av flere hundre tusen nordmenn som lever i fattigdom. Denne gruppen består verken av narkomane, tiggere eller snyltere, men helt vanlige folk som har havnet i en vanskelig situasjon og opplever at velferdssamfunnet ikke kan gi dem midler til et nødvendig, rimelig og ikke minst anstendig livsopphold.

Tidsperspektivet for barn er annerledes og kortere enn for voksne. Dette er nok en grunn til at det må gjøres et solidarisk løft som monner for de fattige familiene.Det finnes en rekke undersøkelser og rapporter, både fra Norge og andre land, om hvordan barn selv opplever et liv i økonomisk fattigdom. De preges av uro og tristhet over familiens økonomi, sterk lojalitet til foreldrene samt en opplevelse av å være utenfor fellesskapet andre barn kan være med i. Dette er blant annet knyttet til fritidsaktiviteter og aktiviteter i forbindelse med ferier, skoleturer, det dreier som om at de ikke vil invitere kompiser hjem, at de ikke kan si ja takk til bursdagsselskaper.

Vi må slutte å snakke om barnefattigdom, vi må snakke om foreldrefattigdom, det er den som må gjøres noe med.

Fattigfolk står i kø og maler livet sitt i magen, saksbehandlerne skriver ut rekvisisjoner som kassadama på Rimi nekter å ta i mot, med utgåtte sko og blikket festet i asfalten går ferden til fattighuset.

Velferdsordningene i dag er universelle. De dekker ikke alle fordi vi har sosialhjelpen som ikke er rettighetsfestet, og stønadsnivået er for lavt. De som står lengst unna arbeidsmarkedet, og er blitt økonomisk marginalisert, har ingen reell forutsigbarhet for hvilken økonomi de har neste mnd. pga sosialhjelpens skjønnsbaserte innretning.

En rettighetsfestet sosialhjelp på SIFO sitt nivå vil skaffe et reelt velferdsnett som vil gi folk forutsigbarhet i eget liv og virke forebyggende. Det er faktisk rimeligere å holde folk oppe i stedet for å måtte rehabilitere eller å skyve de over på varige uføreordninger pga dårlig økonomi.

Kan vi ikke bare ta oss en jobb da? Arbeidslivet i dagens Norge blir mer og mer krevende og brutalisert. Denne utviklingen fører til at mange som gjerne vil ha jobb ikke slipper til. Dermed underbygges mytene om sviktende arbeidsmoral, som i sin tur fører til mistro, mistenkeliggjøring og stigmatisering av dem som presses ut av arbeidslivet eller som ikke slipper til.

Kvalifiseringsprogrammets stønadsnivå virker mot sin hensikt og bidrar til fattiggjøring av mennesker. Grunnytelsen på 2G for kvalifiseringsprogrammet er for lav til å bringe deltakerne på en netto inntekt over EUs fattigdomsgrense, og folk må ofte søke sosialtjenesten for supplerende hjelp. Høyning av stønadsnivået vil gi store besparelser i fremtiden med hensyn til folks og samfunnets helseutgifter herunder tannhelse. Behovet for andre rehabiliteringstiltak som i dag brukes vil bli mindre hvis folk holdes økonomisk og helsemessig oppe.

Vi har de siste 10 årene allerede opplevd kutt i velferdsordninger for bla. enslige forsørgere (fra 10 – 3 år) og dagpengemottakere (fra 3 til 2 år). I tillegg har flere ordninger falt bort som f.eks ventestønad. Kutt i Velferdsordninger vil føre til økte rehabiliteringskostnader og mangel på arbeidskraft i vekstperioder fordi folk havner lenger unna arbeidsmarkedet.Å holde folk oppe mens de er noenlunde velfungerende vil korte tiden for å få folk tilbake i arbeid. Her må arbeidsgiverne ta ansvar ved og ikke sparke folk i nedgangstider og klage på manglende tilgang av arbeidskraft i oppgangstider. Da har arbeidstakerne fått annen jobb eller blitt uføretrygdet.

Er det norske samfunn blitt et system av "de sterkeste rettigheter" - mens de mest basale rettigheter, som mat, økonomi til å overleve, og råd til å delta i kultur- og samfunnsliv, glemmes - fordi de fattige og glemte ikke har noen makt bak kravene?

Vil vi ha et almissesamfunn eller et humant velferdssamfunn?

Forskning viser at de som er sosialmottakere over lang tid ofte er folk med dobbeltdiagnoser. Aktivitetsplikt for de som mottar sosialhjelp er et forslag som handler om et råttent menneskesyn. Forslaget er moraliserende og er med på å sparke folk som allerede ligger nede, dette er mennesker som ikke har noen stemme og som bærer velferdssamfunnets svik på sine skuldrer. Sosialloven er siste sikkerhetsnett og det er en plikt i systemet som skal tilrettelegge for den enkelte, man kan ikke her som forslaget sier å legge trykket på klientene.Hvordan vil man administrere denne arbeidsplikten for å få syke mennesker ut å hogge ved, måke snø, vaske bort tagging, klippe gress i parkene, mennesker som knapt klarer å holde seg oppreist.

Det tror vi vil koste mer enn det smaker.

Å redusere sosialhjelpen til nødhjelpssatser for de som ikke klarer å oppfylle sin aktivitetsplikt er å frata folk sin verdighet, den lille verdigheten de har igjen. Moralen er: de rike jobber mer når de tjener mer, de fattige jobber mer når de tjener mindre.

Sosialbyråd Anniken Hauglie ønsket å ha muligheten til å redusere sosialhjelpen i en periode for å presse sosialklientene ut i arbeid eller annen aktivitet. Heldigvis ble det stoppet av Fylkesmannen. Men Hauglie planlegger derfor å ta opp dette spørsmålet med Staten. Med den blåblå regjeringen vil hun sikkert få drahjelp. Men man kan ikke sulte folk ut i jobb. Det har aldri funka.

Hele 15,6 % av barna i Oslo lever under EUs fattigdomsgrense og hovedstaden skiller seg klart ut ettersom tilsvarende tall for hele Norge er i litt over 9,6 %. Årsaken til at Oslo kommer så dårlig ut, er i følge SSB at mer enn halvparten av husholdningene i Oslo består av single og innvandrere fra Asia, Afrika og Øst-Europa. 67 % av somaliske barn i Norge vokser opp i fattigdom, og 41 % av barn i pakistanske familier gjør det samme.

Bydel Gamle Oslo kommer verst ut, her lever hele 32.5 % av alle barna i en familie som defineres som fattig, til sammenligning er 5,5 % av ungene i bydel Vestre Aker som lever i fattige familier. Hvert tredje barn i Gamle Oslo vokser opp i fattigdom! hvem skal jeg be til som ikke tror

til kuene som lager spor i ensomheten

gjennom det hviskende gresset

eller kanskje til lyset

kjære lys du som er på jorden

gjør gatene lyse for dem som vandrer

gjør himmelen lys over dem som

søker mørket

la det svake morgenlyset

skinne i de fremmedes øyne

hvem skal jeg be til

om ikke lyset av

månens speilbilde lik

en perleknapp

hvem skal jeg ellers be til

Velferdsalliansen