Sosialpolitikk

Regelverket til kort mot politikken: Uten rett til bolig

Regelverket til kort mot politikken: Uten rett til bolig”Marianne” er 60 år gammel og minstepensjonist. Hun kontakter Juss-Buss etter å ha mottatt sitt andre avslag på søknad om kommunal bolig. Begrunnelsen hun har fåttt er den samme  som sist. Til tross for at hun oppfyller vilkårene for tildeling av bolig, finnes det ingen ledige boliger å tildele. Hun må dermed fortsatt ta til takke med å overnatte hos venner. Det er åpenbart utopisk å forvente sosial boligpolitikk og en styrking av det kommunale tilbudet fra det borgerlige styret i dagens Oslo. Frp foreslo for eksempel i 2004 å selge hver eneste bolig. Det en kan håpe på er at det begrensede tilbudet som finnes ikke totalt raseres før ansvarligere politikere forhåpentligvis overtar. For ”Marianne” blir ventetiden på en egen seng uansett lang, til og med på å få stå på venteliste til en, skriver Gard Rødsand Kvernmo i Juss-Buss.

Regelverket til kort mot politikken.
Uten rett til bolig

Av Gard Rødsand Kvernmo, Juss-Buss

”Marianne” er 60 år gammel og minstepensjonist. Hun kontakter Juss-Buss etter å ha mottatt sitt andre avslag på søknad om kommunal bolig. Begrunnelsen hun har fåttt er den samme  som sist. Til tross for at hun oppfyller vilkårene for tildeling av bolig, finnes det ingen ledige boliger å tildele. Hun må dermed fortsatt ta til takke med å overnatte hos venner.

Med kommunal bolig menes i denne sammenheng boliger som disponeres av Oslo kommune, og som leies ut til en regulert pris til personer som ikke selv eller med annen bistand greier å skaffe seg bolig. Dette gjelder både de som ikke økonomisk er i stand til å nå frem på det åpne markedet, og de som har et særskilt hjelpebehov på grunn av alder eller utviklingshemning. Forskriften som regulerer tildelingen er vedtatt av bystyret og administreres av bydelene. Boligkontorene har etter vår erfaring fått en håpløs oppgave, fordi for få boliger stilles til disposisjon til dette formålet. 

 I de tilfeller det er flere kvalifiserte søkere enn ledige boliger, skal det etter forskriften foretas en prioritering hvor de med det største behovet naturlig nok får tilbud først. Her er det viktig å understreke at et av inngangsvilkårene er at man ”ikke må ha inntekt, formue eller alternative muligheter som gjør søker i stand til selv å fremskaffe egnet bolig”. Med andre ord er  behovet nokså påtrengende for alle det skal prioriteres mellom. Etter at søkerne så er rangert skal det vurderes om det er sannsynlig at søker vil kunne tilbys bolig innen 6 måneder. Er det ikke utsikter til dette, får man ikke engang stå på venteliste.

I et  annet nylig fattet vedtak uttaler bydelen til søker at hun oppfyller vilkårene for kommunal bolig, men at av de 18 kvalifiserte søkerne ”fikk ingen tilbud om bolig i denne omgang”. Bydelen viser til at i en slik situasjon er de ”nødt til å prioritere hardt mellom søkerne” og siden det ikke er utsikter til at noen bolig vil bli ledig innen 6 måneder får hun heller ikke stå på venteliste.
 
I 2005 fant Helse- og velferdsetaten det udekkede behovet for kommunale boliger i Oslo til å være på rundt 620 boliger. Året etter ønsket byrådet å selge leiligheter for vel 600 millioner kroner, mens de i valgåret 2007 vedtok å begrense seg til salg av kommunale boliger for 50 millioner kroner. Årsberetningene til det kommunale boligselskapet Boligbygg viser at kommunen disponerte 325 leiligheter færre ved utgangen av 2007 enn i 2005.

Det er derfor åpenbart utopisk å forvente sosial boligpolitikk og en styrking av det kommunale tilbudet fra det borgerlige styret i dagens Oslo. Frp foreslo for eksempel i 2004 å selge hver eneste bolig. Det en kan håpe på er at det begrensede tilbudet som finnes ikke totalt raseres før ansvarligere politikere forhåpentligvis overtar. For ”Marianne” blir ventetiden på en egen seng uansett lang, til og med på å få stå på venteliste til en.

(Klassekampen 1. juli 2008)

Legg til kommentar