"Temaet for dette innlegget er Oslo, vår samtids delte by, sett i et historisk overlys. Byer er fortetninger av samfunnsformasjonene de inngår i. En by som Oslo er særegen ved sin romlige tetthet - men samtidig kommer allmenne trekk til uttrykk her med stor klarhet. To perspektiver skal følges: Hvordan er byen koplet til de store historiske prosessene - spesielt til statsdanning og kapitalakkumulasjon? Og: Hvordan virker de funksjonene byen fyller i disse større prosessene eller systemene inn på den indre strukturen i byen - den romlige og fysiske utformingen, men først og fremst de sosiale, klassemessige mønstrene", slik innledet Knut Kjeldstadli sitt foredrag om Oslo - den delte byen. Knut Kjeldstadli:

Oslo - den delte byen

Temaet for dette innlegget er Oslo, vår samtids delte by, sett i et historisk overlys.

Byer er fortetninger av samfunnsformasjonene de inngår i. En by som Oslo er særegen ved sin romlige tetthet - men samtidig kommer allmenne trekk til uttrykk her med stor klarhet. To perspektiver skal følges: Hvordan er byen koplet til de store historiske prosessene - spesielt til statsdanning og kapitalakkumulasjon? Og: Hvordan virker de funksjonene byen fyller i disse større prosessene eller systemene inn på den indre strukturen i byen - den romlige og fysiske utformingen, men først og fremst de sosiale, klassemessige mønstrene.

Handels-Kristiania og industri-Oslo

Det Oslo vi i dag er i, begynner som Kristiania, etter at middelalderbyen ved foten av Ekeberg ble brent 1624. Herfra til i dag har byen vært knyttet til tre faser i kapitalismens utvikling.

Den første fasen - den handelskapitalistiske - bygde på bytte, vare for vare, men først og fremst penger for vare og penger tilbake igjen. Kapitalen gikk inn i omsetningen, i distribusjonen - men produktene var det andre som framskaffet. Kristiania var i den første fasen - spesielt på 1700-tallet - en trelastby, en utførselsby som fylte behovet for tømmer og plank i den ekspanderende økonomien i Vest-Europa.Den ble dernest en import- og handelsby,først for omlandet på østlandet, så som landets grossererby nummer én på 1800-tallet. Det mest synlige fysiske uttrykketnår bordstablene ved havna er borte, er herregårdene- Bogstad, Nordre Skøyen, Frogner.

Byen var også statens, eneveldets by. Ja, da Kristiania ble grunnlagt, skjedde det på et maktbud. Byen ble, mot borgernes vilje, flyttet. Den ble omdøpt. Den ble lagt ved sida av Akershus bak festningsvoller, ikke for at byen skulle beskyttes mot fienden, men for at byen ikke som før skulle brukes av fienden i angrep på festningen. Og da byen vokste på 1800-tallet, var den første drivkraften rollen som statens hovedstad, manifestert i bygninger som gir byen sitt ansikt den dag i dag, som Slottet og Stortinget.

Typiske figurer i denne fasenvar Bernt Anker eller grev Wedel Jarlsberg. Den klassekoalisjonen som styrte byen, var en allianse av patrisierkapitalister og statstjenere, embetsmenn , de siste i voksende grad. En institusjon de grunnla, som sin egen skole, var Det kongelige Frederiks Universitet i 1811. De klassene de styrte, var en allmue, en underdanig befolkning. Bare i kortere eruptive stunder gjorde de opprør, som da en i 1795 mistenkte Bernt Anker for å føre korn ut av byen under trengselstider, eller i 1848, da revolusjonens vinder også blåste her.

Byrommet var i denne tida lite og ganske kompakt. Det var en klassedeling innad i byen, i Kvadraturen, rutenettet av gater mellom festningen og Stortorget. Men det viktigste skillet gikk mellom byen og forstedene; der bodde de som ikke hadde muligheten for å erverve borgerskap.

Den neste fasen, den industrikapitalistiske, varte fra 1840-50-åra fram til 1970-tallet. Da flyttet kapitalen fra distribusjonen inn i produksjonen. Oslo ble industribyen. Som produksjonsby var Oslo viktigst i de fasene i vår økonomiske historie da hjemmemarkedet trakk. I de storindustrielle fasene lå anleggene andre steder, sjøl om hovedkontorene lå i Oslo. Ved å investere, i maskineri og anlegg, og ved å organisere produksjonen, kom industrikapitalen tungttil åforme det fysiske bybildet - med fabrikkene og verkstedene langs elvene og ved havna og inne i byen med. Typisk for forbruksvareindustrien, som bryggeriene, var nettopp at den lå ved sitt eget marked. Det er ikke tilfeldig at høyskolen ligger på Frydenlunds gamle område.- Med sitt borgliknende utseende viser huset hvordan næringsborgerskapetlånte arkitektonisk språk fra datidas elite, fra embetsmennenes offentlige bygninger. Fasaden måtte holdes, ja ned i detaljene. Sjelden så du vakrere beslag på døra til et toalett. -Og så lenge folk var i fotgjengernes by, bestemte fabrikkenes lokalisering langt på vei også det geografiske og sosiale mønsteret for boligene.Sosiogeografisk var Kristiania, med noen unntak, ganske skarpt delt øst-vest.

Staten forsvant ikke; tvertimot fikk den nye nasjonalstaten flere oppgaver, som krevde sitt personale og sine bygninger. Og rundt staten, i strid, tautrekking og samarbeid med den, vokste også de store organisasjonene fram. Hit la de eller flyttet de hovedkvarterene sine alle sammen, også Kinamisjonen, som i utgangspunktet representerte det mest vestlandske av det vestlandsk-pietistiske lekfolket.

Typiske figurer i denne fasen var den gamle Fred Olsen, med sine interesser i skip og skipsbygging.Husker noen at det var at et skipsverft som het Aker, at Aker brygge ikke har vært med oss fra evigheten ? Dette var Olsens verft. Eller det var en Johan Throne-Holst, Freias grunnlegger, mesén og samfunnsstrateg på høyre flanke.

Standssamfunnets gamle mønster med elite og allmue ble i denne fasen omdannet til et nytt klassemønster. På en side stod en overklasse av utdannings- og næringsborgere og en middelklasse knyttet til borgerskapet . På den andre stod nå en egentlig arbeiderklasse, med industriens ansatte som en slags kjerne, og sjauere, trikkekonduktører ogtjenestejenter i tillegg. De ytret seg i organisert. gjennom bevegelsen, ikke i spontane utbrudd.

Dette Industri-Oslo kulminerte omkring 1970, fra da gikk antallet i industrien tilbake, relativt og absolutt.

 

Spekulasjons- og informasjons-Oslo

Den tredje fasen, den vi fortsatt er inne i - hvordan skal vi karakterisere den? I økonomien er sirkulasjonen blitt viktigere enn produksjonen. To kretsløp er sentrale, spekulasjon og reproduksjon. Det første, avgjørende er at kapitalen ikke lenger settes inn iproduksjon; den er ikke som før bundet til et sted. Nå framtrer den reint som finanskapital, som spekulasjonskapital - spekulasjon da først og fremst ment som en teknisk betegnelse, men - jo - ogsåsom en moralsk kategori. Fortjenesten ligger i kjøp og salg av valuta, av obligasjoner, av aksjer, av såkalte derivater, en slags handel på framtida, som blant annet omfatter opsjoner, altså rett til framtidig kjøp av aksjer. Aksjeindeksen for norske selskaper på Oslo børs ble 20-doblet fra 1982 til 1997, markedsverdien av aksjekapitalen i norske selskaper notert på Oslo børs ble30-doblet fra 1980 til 1997. Handelen med ulike verdipapirer er årlig på høyde med bruttonasjonalproduktet. Det er en kapital i banker, forsikringsselskap og fonds. Det typiske er at interessener rettet mot kapitalen i sin pengeform, at tidshorisonten er kortere,at investeringer i fast kapital for å produsere er uinteressant og at stedet forholdsvis mister sinspesielle relevans. Kapitalen er «footloose», som det sies, den avterritoraliseres. Kapital med opprinnelig base i Oslo søker ut, firmaer i Oslo kan ses som interessante oppkjøps - og delvis slakteobjekter. Over 30 prosent av samlet aksjeverdi på børsen er utenlandsk eid. Er det noen som husker Freia? Det var en gang et norsk sjokoladefirma. Typiske figurer i denne fasen er Jan Erik Langangen, før hans reinkarnasjon, eller en Kjell Inge Røkke, om noen husker ham om en ti-tjue år.Hvilke verdier har de skapt - ikke flyttet på?

Til dette kommer en ny og høynet betydning for kapitalen i feltet for forbruk og reproduksjon av arbeidskraft. Sjølsagt har det langt tilbake funnes melkebutikker og kolonialhandler. Det nye er at oppgaver som tidligere ble løst innen husholdene, i stigende grad legges til markedene.En økt kjøpekraftog byens særlige demografi skaper marked for en egenartet blanding av stor kapital, butikkjedene, og småborgerskap, boutiquene, kafeene, helsestudioene.

Dette er generelle trekk ved alle større byer i den etterindustrielle, kapitalistiske verden. Det kanskje spesielle med Oslo er at byen lever av å tappe inn i den finansstrømmen som følger fra oljestrømmen. Hovedkvarterer i selskapene ligger her. Store deler av byens økonomi dreier seg om å fordeleutover - via selskapene og via staten, blant annet til høgskolen og universitetet - den fortjenesten som springer fra eksport av olje. Oslo er en rik by; bare Rogaland fylke ligger foran i inntekt fordelt pr. innbygger. Men Oslo er nå sjøl ingen spesielt produktiv by; tvertimot den sjølforståelsen som rår her. Et symptom på dette er at Oslo i 1997 stod for over halvparten av innførselen, men bare for vel en åttedel av utførselen i landet.

Og staten har vi alltid med oss, sjøl om det nå er en presset nasjonalstat. Det som bør legges til, er, at med internasjonaliseringen får ikke hovedstaden den samme forholdsvis privilegerte stillingensom før. Ulike beslutningstakere i de transnasjonale selskapene og iinternasjonale organisasjoner får andre tilholdssteder og referanser - Geneve, Brussel, London, New York. Oslo kan være en slags base, der de er innom iblant for å se til sin gamle mor, før de igjen drar ut.I kjølvannet på beslutningstakerne følger et sjikt av konferansedeltakende akademikere, som er hjemom for å uttale sin tilhørighet til liknende personer i andre store byer - og sin store avstand til det nasjonale, ikke minst til folk flest utenom storbyen. En del av disse er kan hende ansatt her på huset også, for alt jeg veit, i tillegg til dem vi har på Universitetet.

Felles for kapitalens funksjonærer, for statens folkog for akademikerne er at de behandler tegn eller symboler, ikke direkte materie. De henter inn informasjon, de lagrer den - som bibliotekarene, de behandler den, teller og beregner - som ingeniører, de leser, de skriver, de formidler og kommuniserer - som lærerne og journalistene.Oslo er blitt en informasjonsby, så vel som en spekulasjonsby. Informasjonsteknologi, IT, som iblant blåses opp som det avgjørende nye, er bare ett aspekt av dette; språk er generelt en like viktig dimensjon.

Disse forandringene i arten av kapitalisme slår ut i næringsmønsteret i byen. Noen tall - for kvantitet slår over i kvalitet, som salig Friedrich Engels lærte oss.I industri og liknende sysler arbeider nå under ti prosent, i bygg og anlegg fem prosentog i transport og kommunikasjon ni prosent.Mot disse næringene, som også var viktige i industrikapitalismen, står nåbank og forsikring med 16 prosent, for ikke å snakke om den store, men mer amorfe kategorien tjenesteyting, hele 37 prosent, fire ganger så mange som i industrien.Av de tjenesteytende arbeider igjen halvparten med forretningsmessig tjenesteyting, som eiendomsmeklere, eller i databransjen. Dette er spekulasjons-, administrasjons- og informasjons-Oslo. Og en halvpart av tjenesteyterne har jobber om lag som dere som underviser og undervises her på høgskolen eller på Universitetet. I tillegg kommer de gruppene som direkte er knyttet til det materielle forbruk og til reproduksjon; i varehandel og i hotell og restaurant arbeider i alt 20 prosent. Deter restaurantstoler nok til at en tredel av befolkningen kan sette seg ned samtidig, inkludert de som ikke kan sitte, spedbarn og oldinger.

Oslo er spesiell i sitt næringsmønster. Men snautt en av seks av landets ansatte i bygg og anlegg arbeidet her i byen, gjaldt dette hver annen ansatte i forsikringsselskapene.

5-40-40-15-samfunnet

Disse endringene i byens grunnlag, i byens funksjoner, slår også ut i nye klassemønstre. La oss se på noen pekepinner på hvordan goder er systematisk ulikt fordelt i ulike områder, hvordan forskjellene har mønstre.

Ta inntekt. Om vi ser på bydelene, er skattbar inntekt i Vinderen bydel dobbel så høy som gjennomsnittet, og den er tre ganger så høy som i bydel Gamle Oslo. Nå er ikke Oslo kommunes statistiske årbok, som disse tallene kommer fra, rettet inn mot å avdekke klasseforskjeller. Det passes på de ansattes sykefravær, med tabeller ned på etats- og bydelsnivå, men det gis ikke innsikt i inntekts- og formuesforhold i byen. Men, på landsbasis fikk de øverste ti prosentene av husholdningene med høyest inntekt doblet andelen sin av samlet kapitalinntekt fra 1986 til 1995. De hadde da langt over 60 prosent av kapitalinntekten; de nederste 20 prosentene fikk samtidigminsket sin andel til under seks prosent. Som Åge Korsvold i Storebrand uttalte i Aftenposten ved årsskiftet 1999, som en kommentar til at det er opprettet egne privatbanker for dette sjiktet: «de rike blir rikere, og de rike blir flere». I byen selges pelser for opp til millionen, kunne avisa melde. Innehaver av butikken Signaturen i Bygdøy alle, fru Anne-Con Wasserfall, uttalte i denne anledning at hun har mange kunder som ikke ser på prislappen. Men «av og til får hun et stikk av dårlig samvittighet: - Jeg får nesten vondt når det kommer inn et ungt par som faller for noe i butikken, men som bare må la det være fordi de rett og slett ikke har råd!»

Eller ta en annen pekepinn på klasse- utdanning: På Vinderen har mer enn seks av ti voksne universitet eller høyskole, på Romsås gjelder dette vel en av åtte. I byen som helhet er det slik at blantmenn har 16 prosent grunnskole, 48 prosent videregående skole, 37 prosent universitetet eller høyskole. Utdanningen blant kvinnene er noe lavere. De som kun har grunnskolen, er historiens avtrykk; det gjelder først og fremst eldre arbeidsfolk. Det interessante i dag er like mye delingen mellom den gruppa som kun har videregående skole og dem som har høyere utdanning.

Om vi samler opplysningene om inntekt, om utdanning og om næringer,ser vi et nytt klassemønster: Her er en utdannet middelklasse og et proletariatet, med noe over og noe under 40 prosent hver. Den utdannete middelklassen har sine indre delinger, mellom med halvlang og lang utdanning, i høy og lav plassering, i offentlig og privat tjeneste, med profesjoner ogsemiprofesjoner, med et spenn der noen kandiderer til det egentlige borgerskapet, andre ligger lønnsarbeiderklassen nær.

Den andre store gruppa er i voksende grad et serviceproletariat. De er i underordnete og. dårlig betalte tjenesteyrker; det være seg som hjelp på gamlehjemmet eller i kassa på supermarkedet. Arbeidet består for mange i å yte personligbistand til andre, å betjene ikke minst den utdannete middelklassen. De har også ofte ustadige jobber; halvparten av landets kontorvikarer, permanente yrkesnomader, arbeider i hovedstaden.

Her eri tillegg fem prosent overklasse og en10-15 prosent fattige. Vi har et 5-40-40-15 samfunn, ikke direkte et utviklet to tredels-samfunn, som det har vært skrevet om: Det er færre her helt på bånn, og det finnes en overklasse.

Finnes det også en underklasse?Hvis begrepet skal ha mening, må det knyttes dels til velferdsnivå, dels til funksjon. En lønnsarbeider tilhører ikke underklassen; den klassiske proletaren er utbyttet, men står etter måten sterkt fordi han eller hun yter noe andre har bruk for; hun selger en vare, arbeidskraft, som potensielt kan trekkes tilbake.Men dette gjelder ikke dem som er koplet fra, som faller ut av den formelle økonomien - til trygd eller til arbeidsløshet, om den blir varig. I flere bydeler er hver sjette arbeidstaker ledig; medalle som er på trygd er hver femte nordmann i yrkesbefolkningens alder, utenom det ordinære arbeidsmarkedet.

Nå kan noen si at det ikke er et problem at det strukturelt finnes en underklasse, dersom individene i denne kategorien byttes raskt ut. Og en kan si at det heller ikke er et stort problem om noen midlertidig inngår i et proletariat, serviceproletariat eller annet. Men det som kan gi grunn til et utropstegn, er at det er en lavere andel av Oslo-ungdom 19-24 år som er under høyere utdanning,enn den andelen av innbyggere som har høyere utdanning.Det er i dag relativtflere jenter under utdanningi distriktene enn i Oslo.Dette er tall som tyder på at byen sjøl mer reproduserer sitt proletariat enn sin middelklasse. Den utdannete middelklassen er i relativt mindre grad opprinnelige Oslo-folkde er tilflyttere fra andre deler av Norge og fra vestlige land. Det er greitt for byen at begavelsene søker seg hit; kanskje til utdanning eller til jobb på høgskolen. Men det er en utfordring dersom vi får sjølreproduserende miljøer av underordnete og dårlig betalte lønnstakere, ja også regelrett underklasse.

 

Flytting

Klassemønstrene kan altså ikke diskuteres uavhengig av rekruttering til de ulike posisjonene eller «rommene» i den sosiale strukturen.. Innflytterne til byen - hvem er de? En av ti kommer fra Norge, vel to av ti kommer fra vestlige land, særlig fra Norden, vel seks av ti kommer nå fra ikke-vestlige land.Det er klart at Oslo er innvandringsbyen i Norge framfor noen.Om en definerer innvandrer som den som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre og personer født i Norge med to utenlandsfødte foreldre - et i og for seg diskutabelt begrep - så er bildet slik: Vel 11 000 kommer fra Norden, i alt vel 30 000 fra Europa inkludert Tyrkia og det tidligere Jugoslavia, vel 12 000 kommer fra Afrika, vel 16 000 fra Pakistan, med i alt 37 000 fra Asia og Oceania i alt, nesten 5000 kommer fra Amerika. I alt er det 85 000 immigranter - med store variasjoner seg imellom..

En tredel av den innvandrete befolkningen i Norge bor her, halvparten av innvandrere fra det som ble kalt den tredje verden, er her.Innvandrere utgjorde i 1996 om lag en av seks osloboere, vel en av ti hadde bakgrunn fra den tredje verden. I landet som helhet var de utenlandsfødte 5,5 prosent av folket.Oslo har særlig høye andeler - det vil si her definert som over to av fem i landet - av tyrkere, marokkanere, somaliere, indere, pakistanere, lankesere - og avfranskmenn. Som vi veit, det eksisterer et ujamt bomønster i byen. Mer enn 92 av 100 elever på Hersleb skole har innvandrerbakgrunn,vel en av 100 av elever ved Bjørnsletta har det.Innvandrere fra Vesten samler seg vest i Oslo, franskmenn i en slags overklasseghetto på Bygdøy og Frogner. Østeuropeere, asiater og afrikanere bor i indre by øst,og i stigende grad på Søndre Nordstrand, på Romsås, Stovner og Furuset.

Mønsteret for de norske innflytterne til Oslo er for øvrig at de kommer inn fra landet som unge, så tenderer de å flytte ut som barneforeldre, særlig til Akershus- hver annen flyttet hit, bare en av tre kom herfra. Hver femte innbygger flytter ut eller innen byen hvert år - også i europeisk sammenheng er dette et meget høyt tall, og en dobling i løpet av den siste generasjonen. Byen er i bevegelse; den har en rask puls.

Storbyen Stor-Oslo

Denne geografiske mobiliteten, gjennomstrømningen, er ett kjennemerke på Oslos status som storby. For en stor by er Oslo; en halv million bor innafor bygrensa, vel en nidel av folket i Norge. Den reelle byen, økonomisk og tettstedsmessig, er større. Oslo er også et Stor-Oslo. Oslo er også kjernen i en Oslo-region, der nesten én million mennesker, 950 000 inngår, mellom en femdel og en firedel av hele landets befolkning. Og det funksjonelle omlandet der en stor andel har hyppig kontakt med byen, er enda større: Av byens arbeidstakere bor mer enn en av fem i Akershus, ytterligere en av ti i Østfold eller Buskerud.

Oslo er også en storby, sjøl om enkelte blaserte innbyggere av den typen som er faste deltakere på internasjonale konferanser, mener noe annet. I norsk sammenheng er Oslo enestående, sjøl om Drammen og til og med Fredrikstad er med når norske bykommuner har storbykonferanse. Men det er klart, Oslo stiller ikke i samme klassen som metropoler eller byagglomerasjoner som Mexico City eller Bombay som har hele 16 millioner og er i rask vekst.

Hva er en storby?Den utmerker seg med sin størrelse, de facto en million mennesker, som nevnt. Storbyen utmerker seg ved også sin tetthet, ved ansamlingen av mennesker og materiell på et forholdsvis konsentrert område, sjøl om det geografiske sentrum i Oslo jo faktisk er Blankvann. «Byen er menneskesind - tett pakket sammen», skrev forfatteren Johan Thrap-Meyer i en av de mest typiske kristianiaromaner, Anakreons død. En liten og kanskje litt sær indikator på tetthet, og dermed på samkvemmellom mennesker, er at Oslo eroverrepresentert når det gjelder alle smittsomme og epidemiske sykdommer.

Storbyen Oslo er endelig spesiell ved sitt mangfold. I storbyen er både den sosiale arbeidsdelingen og den gjensidige avhengigheten som følger av arbeidsdelingen, drevet lengst. Vi er avhengige, men det er ikke gitt av våre behov for kontakt og bistand stettes.

For storbyen ytrer seg også i forekomsten av egne livsformer. Det hører til urbant liv at mennesker i større grad er koplet fri - på godt og påvanskelig. Menneskene i byen lever i det daglige mer aleine, uten at dette i seg sjøl sier noe om hvorvidt de er ensomme. Men, statistikken er interessant. Høgskolen virker i en by der det er flere ugifte enn gifte voksne i alle aldersklassene opp til førtiåringer. Det er enby hvor godt hver annen husstand - 53 prosent av dem alle - består av én person, det være seg unge, skilte eller eldre. Videre 20 prosent består av par, bare i 25 prosent av husholdene er det barn. Én effekt av dette er et viktig bidrag til at det finnes marked for oppgaver som før ble løst i husholdene, ikke minst når detgjelder bespisning.

Ser vi ekteskapsstatistikken, er det årlige forholdet av nye ekteskap og nye skilsmisser som to til en. Blant barnefamiliene er en av tre enslig forelder med barn. Mønsteret aksentueres via bostedet - enslige bor først og fremst i indre by, barnefamilier bor i større grad i drabantbyer og i byens omland. Omegnskommunene er mer «satt» enn byen, med en høyere andel barnefamilier og en høyere andel av40-50-åringer.

Høy flytting og høy grad av enestand er i seg sjøl ikke problematisk. Men det kan være et velferdsproblem, for eldre som kan trenge en viss stabilitet rundt seg i blokka og kanskje når det gjelder tettheteni de sosiale nettverkene: Fanger de folk opp om de får trøbbel?

Makta over byrommet

Det er mønstre i hvor mennesker og virksomheter er fordelt i byens rom, ikke bare når det gjelder sivilstand, men også når det gjelder sosial klasse. Sosiogeografien ser slik ut: det gamle øst-/vest-skillet er der fortsatt. Men ikke minst effektiv transportteknologi har gjort at den typiske vanlige lønnsarbeiderfamilie nå er drabantbyboere, ikke østkantboere. Indre øst er ytterst sammensatt, med ennå overlevende kvinner fraden gamle arbeiderbefolkningen, innvandrere, fastboende enslige med og uten barn og med ulike former for vansker - psykiske problemer, dårlig økonomi og dårlig humør etter skilsmisse, lav utdanning og inntekt og høye arbeidsløshet, og endelig gjennomflytternesom er her i en livsfase, gjerne ung middelklasse under utdanning, høgskolens og Universitetets rekrutter.

Dessuten har jo bruken av byens grunn endret seg radikalt, fra industritomter til glasshus for konsulentfirmaer - og høgskoler. At en høgskole holder til i et tidligere bryggeri kan ses som mer enn en tilfeldig vits. Store deler av sentrum er omformet til en konsum- og en rekreasjonsarena, til en kombinasjon avkjøpe- og opplevelsessentra, med noe ulik klasseprofilAker brygge er igjen et greit eksempel, med et innslag av forretningskontorer og boliger attåt.

Byforskeren Jonny Aspen har nevnt at Aker brygge og særlig utformingen av boligblokkene der illustrerer en annen tendens - at byrommet privatiseres, at det overvåkes, at det makthavere oppfatter som uønskete elementer holdes ute, at den overklassen som kan betale skjermer seg av. Uønskete holdes ute ved at det sendes mange subtile tegn om hvem som hører hjemme hvor, hvem som har domene, hvem som har hevd på områder. Dette er ikke nytt. I klassekampens Oslo visste alle at Karl Johan tilhørte vestkanten; Generalstaben planla ved utgangen av første verdenskrig at Garden skulle deployeres «vestenfor en linje Ruseløkveien, Frederiks gate, Wergelandsveien,Hægdehaugsveien, Majorstuveien» når Østkanten kom på marsj vestover. Kontrollen over rommet skjer også ved fysisk avstengning av uønskete, i dagi utformingen av bygningene, kortsluser, overvåkingskameraer - 50 000 skal være utplassert i Oslo, privat makt- og voldsutøving i vekterfirmaer. En «militarisering av byrommet», er det kalt.

Høgskolen i Oslo

Hva så med HiOs plass? Høgskolen i Oslo er ikke bare i Oslo; den er høgskolen i Oslo. Hva betyr det? Hvilken rolle spiller denne institusjonen for å skape og gjenskape de mønstrene vi her snakker om?

For det første, la meg minne om at vi er i en utdanningsby, det glemmes lettere her ennUniversitetet i Tromsø eller høgskolen i Volda glemmes. Med høgskolen, Universitetet, BI, Markedsføringsskolen og andre var det her totalt 59 000 under høyere utdanning i 1996. Studentbefolkningen ville aleine være Norges sjette, sjuende største by. Nå skal ikke høgskolen betjene bare byen. Men likevel, at byen har så mange utdanningssøkende etter videregående skole, synes noen ganger å bli glemt hos de kommunale myndigheter. Ikke bare qua studenter er de viktige, men de skal sannsynligvis bli store deler av de kommunalt ansatte. Uten høgskole, ingen kommune.

For det andre, høgskolen yter sittviktige bidrag til å gjenskape en del av klassemønsteret, først og fremst det en kunne kalle midlere middelklasse i offentlig sektor, de profesjonelle og halvprofesjonelle:Folk i helse- og sosialfag, lærere, førskolelærere, bibliotekarer, kommunalkandidater. Ingeniørutdanningen og journalistutdanningen er vel (?) unntak ved i større grad å levere kandidater for privat sektor.

Det følgende synspunkt kan skyldes min manglende kunnskap om hva kandidatene arbeider med. Men tanken er at høgskolen gir sitt bidrag til at klassemønsteret består også ved å skape et spesielt blikk, eller en spesiell bevissthet om hvordan samfunnet er: Oppgavene deres plasserer dem sjøl i middelklassen. En del har yrkesmessig kontakt med byens fattigbefolkning; sosionomene har dem så å si som et profesjonelt objekt. Men utøverne er fjerne fra den egentlige overklassen og kanskje også nokså fjerne fra proletarene; både fra dem som selger service og dem som fortsatt produserer, sjøl om lærerne har kontakt med alle barn - så lenge ikke overklasse og øvre middelklasse trumfer gjennom private betalingsskoler . Sagt annerledes: Skolen er strukturelt plassert slik at lærere og studenter og ferdige kandidater lett utvikler en bevissthet der de ser informasjonsdimensjonen i samfunnet, men der de mindre lett griper kapitalforhold, for ikke si klasseforhold.Dette er et blikk som åpner for den gode vilje mer enn for forståelsen av makt og interesser. - Tar jeg feil i dette, er intet bedre.

Framtida - fire utfordringer

Medforespørselen om å holde dette foredraget fulgte en invitasjon til å tenke framover. Nåer det vanskelig at spå, «navnlig om fremtiden», som Storm P. har lært oss. Men: Hva slags by ser vi om ti-tjue år?

Generelt er det slik atløsningen på framtidas problemer ligger i storbyene, ikke minst fordi mye av problemene vil være her, i Norge, som i verden ellers. Halvparten i verden bor i byer, to tredeler i 2025, er det spådd. Og mye av det øvrige landet omformes i byens bilde. Å understreke byens betydning betyr ikke å reise det by-land-skillet som oppkjørte urbanister er så opptatt av; det er en ideologisk forblending som tar oppmerksomheten vekk fra byens og derfra kapitalismens indre motsetninger. For høgskolens journalister er det en oppgave å ikke reprodusere denne typen urban dumhet, bytullingens snakk. For forskjellen i levealder innad i Oslo, mellom indre øst og ytre vest, er større enn mellom hvilke som helst to fylker i landet som helhet.

Avgjørende for framtida er hvilket næringsøkonomisk grunnlag byen vil kunne ha. Historisk sett har byen i sine vekstfaser hatt et sammensatt næringsgrunnlag, en allsidig kapitalisme - industri, handel og administrasjon. Derfor red den for eksempel krisene i mellomkrigstida atskillig bedre av enn hermetikkens Stavanger eller Trondheim, den gang vesentlig en handelsby for sitt bondeomland. Men nå er bildet annerledes, med en ny avhengighet av én form, av finanskapitalen.Og denne avhengigheten får særlig betydning i oljeøkonomien. Hvis prisene virkelig skulle synke, hvis alternative energikilder ble funnet eller reservoarene går tomme, vil knapt noen del av landet, med unntak av de reine oljesmåstedene, bli truffet så hardt som Oslo. Byen er fordeler av og profitør pårevenyen fra olje. Hvis denne pumpen i maskineriet stenges av, har byen mindre å tilby. - I denne utfordringen kan vel høgskolen ikke gripe direkte inn.

Den andre utfordringen framover dreier seg om hvordan den sosiale eksklusjonen utvikler seg. Ennå er ikke Oslo en storby, med et permanent underproletariat, som holdes ute og nede primært ved polisiære midler. Menhva med de neste ti åra? Det avgjørende er, tror jeg, om det vil finnes anstendig arbeid til de ti-femten prosentene av ungdomsgruppa som i dag lever i marginene. Og her har høgskolen en nøkkelrolle: Hva gjør barneskole og videregående skole for eller med disse ungdommene? Hva kan sosialarbeidere og kommunalkandidater gjøre?

I dagens forvrøvlete debatt har den tanken fått feste, at sosial ulikhet, forskjeller i inntekter og goder, representerer, skaperet spennende mangfold., forskjeller, pluralisme. Vi får en pittoresk fattigdomskultur; vi får på den andre sida rikfolk som med sin formue skaper spektakulære tilstelninger for oss andre, det være seg med outboardrace eller med privat sponsorvirksomhet til kulturarrangementer. Likheten ses derimot som kjedelig, kommunegrå, sosialdemokratisk, nivellerende, misunnelig, smålig. Det likhetsorienterte er Jante-liv, mot kvalitet, mot begavelse, mot de store og det geniale. Ulikheten er spennende, attraktiv, fargesterk. - Dette er det Marx kalte ideologi, legitimering, tilsløring av klasseinteresser med å vise til et påstått allmennvell. Det er denne type tenking som baronesse Wedel Jarlsberg uttrykte rundt forrige hundreårsskifte - det var viktig med de fattige, vi trengte demfor slik fikk vi utøve vår barmhjertighet, øve vår kristne nestekjærlighet.Men likhet, utjamning, er ikke å øke likeartethet. Ved å omfordele goder og makt får flere mennesker, flere grupper, muligheten til å forme livene sin sjøl. Ressurser gir dem mulighet til å velge, til å være mindre under tvang. Likhet betyr individuelt og kulturelt mangfold.

Veien til denne relative likheten - klassene forsvinner ikke med det første - går gjennom arbeidsmarkedet. Tre modeller er blitt skissert: Ny, «intelligent» industrialisering - den har den haken at konsernstrategien går ut på å systematisk å kutte ned på antall ansatte, sist nå varslet fra Telia/ Telenor. Videre: Privat tjenesteyting - å la over- og middelklassen ansette proletariatets barn som hushjelper , la ungdommen går på lave lønner - dette hevdes å ha løst problemet med arbeid i USA. Foruten urettferdigheten i dette, har det også den haken at amerikansk full sysselsetting er en myte. I 1995 manglet 28 prosent av amerikanere i arbeidsfør alder det som er kalt «normale jobber», de var enten arbeidsløse, på ufrivillig deltid, på korttidsengasjementer eller var konsulenter nesten uten kunder. Den tredje modellen, som jeg sjøl tror på, er offentlig ansvar for sysselsetting; det koster i totaløkonomien ikke dramatisk mer å gi folk jobb enn å gi dem trygd. Og det er en rekke fornuftige oppgaver som i dag ikke blir løst . Finansiering må skje ved omfordeling fra over- og middelklasse. Uten en løsning her, vil Oslo, som andre av Vestens storbyer,utstøte en ti-femten prosent av de unge guttene, de som før kunne gå inn i industrien, men som nå går til ingenting - eller til sosialtrygd eller kanskje organisert kriminalitet. En kan forstå dem.

Den tredje konfliktfeltet vil ligge i den fysiske bruken av byen. Hvorvidt en «militarisering av byen» vil skje, og da ovenfra, ikke nedenfra, henger sammen med den sosiale eksklusjonen, men også med den romlige. Av byens bebygde areal er i dag åtte prosent viet offentlige eller allmennnyttige formål.Faren er som nevnt at arealer, ikke minst i attraktive områder, kjøpes opp av private som så utøver sin myndighet som politi og dømmende makt overfor andre. Ut med avvikerne, ut med dem som ikke er konforme og kjøpedyktige. Skal det være tilgang til områder for alle, er offentlig eiendom og kontroll viktig. For de av ingeniørene som kommer til å arbeide med byteknologi, er det her et ansvar.

Endelig vil framtida dreie seg om hvordan bysamfunnet formes av og forholder seg til immigrasjon, som ikke minst vil angå yrkesarbeidet til mange av høgskolens kandidater. Med verdens ulikheter vil innflytting fortsette. Flyttere er og vil være i den livsfasen da barna kommer. Og kanskje vil flere holde på et familiemønster med mange barn. Til sammen vil viderfor se et nytt Oslo, sammensatt,og annerledes enn landet som helhet.

Om det sosiale, kulturelle og politiske mangfoldet blir så radikalt at mennesker og grupper ikke har noe felles,vil byen rakne som samfunn. I debatten om et flerkulturelt samfunn, er det er lett å trå feil i tanker og praksis. Men la meg skissere to umulige ytterpunkter: På den ene sida går noen inn for en universalisme, der de sier at alle er like og skal behandles likt,. Dette kan bety toleranse. Men dette kan også bli at én gruppes normer gjøres til regelen for alle, at den dominerende overklassens og middelklassens syn, den norske byborgerlighetens syn, ses som allmennmenneskelige verdier og regler. Folk inkluderes, men ved gi opp sitt eget. På den andre sidahevdes en radikal kulturrelativisme, der en mener at kulturer er helt særegne og forskjellige. Også dett kan også tilsynelatende føre til toleranse - men det kan også føre til overgrep. Hvis jeg ikke ser noe av meg sjøl i de andre, hvis jeg ikke oppfatter den andre som av samme art som meg sjøl, hvordan skal jeg da behandle ham- eller henne - slik jeg sjøl ønsker å bli behandlet. Hvis de ikke er mennesker som meg, da behøver de ikke å bli behandlet slik.

Å overskride på den ene sida autoritære likhetskrav overfor andre kulturer og på den andre sida enmangel på fellesskap og likhet, å overskride denne umulige todeling, er helt vitalt for byen framover. Utfordringen er å tenke en tredje løsning, som grovt sagt må være at alle forenes på noen grunnormer, noen felles kjøreregler, en troskap til et politisk demokrati. Og skal det skje en politisk inkludering, må det også komme en politisk representasjon. En seksdel av befolkningen kan ikke representeres av en håndfull symbolske innvandrerrepresentanter. Uten inkluderingen. vil vi være tilbake til den typen eruptive utløp som preget fasen før industrikapitalismen, før de organiserte bevegelser. Altså politisk fellesskap. Men i privatsfæren skal det være mangfold, pluralisme, forskjell. Langs disse baner må vi tenke, sjøl om denne formelen ikke løser alle problemer. For det noen mener tilhører den felles kjernen, som la oss si likestilling mellom kjønn, kan andre mene ligger utenfor det felles politiske feltet.

Oslo - den delte byen - kan om ti, tjue år være den splittete byen. Men kanskje Oslo - den delte byen - kan bety byen der alle innbyggere har sin andel, i godene, i arbeidet, byrommet , i det politiske fellesskapet. Amen.

Kilder og litteratur

* Jonny Aspen og John Pløger (red.): På sporet av byen. Lesninger av senmoderne byliv, Oslo 1997

* Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre:Oslo - spenningenes by, Oslo 1995

* Oslo bys historie, bind 2-5 (av Knut Sprauten, Jan Eivind Myhre. Knut Kjeldstadli og Edgeir Benum)

* Rune Skarstein: Globaliseringens politiske økonomi, i vardøger nr. 24 -1998

* Statistisk årbok for Oslo 1998