Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert mandag 10. mars 2008 21:25

Tanker ved et nytt år

Av Ivar Johansen
 

Vi er i et nytt år.

Og noe av det siste vi behandlet i bystyret i det gamle året var kommunebudsjettet for 2003. På første side i dette budsjettforslaget står det at det sittende byråd i de kommende 4 år vil prioritere ”å ta vare på byen, gi innbyggerne trygghet og muligheter og å utvikle en enkel og brukervennlig kommune.” Vakre ord, som isolert er uten innhold. Ord som tilslører det forhold at politikk er å velge.

De siste dagene i fjor ble preget av gjentatte advarsler fra byens helsemyndigheter hvor astmatikere og personer med lungelidelser ble advart mot å oppholde seg lenge utendørs pga. luftforensningene. En by som  i en slik situasjon nedlegger miljøvennlige trikkelinjer og erstatter dem med forurensende busser tar ikke ”vare på byen.” Fra  SV’s var vi med på et budsjettalternativ som prioriterer kollektivtrafikken. Og vi vil gjeninnføre piggdekkavgift framfor å måtte stenge inne barn og unge. Det handler om å prioritere.

Å ”ta vare på byen” innebærer også å forvalte byens verdier for framtidige generasjoner. Å selge skoler eller kontorbygg kommunen selv sårt trenger til å produsere velferd og undervisning kan gi noen kjappe penger i kommunekassa, men er svært dårlig økonomi på lang sikt. For profittørene som kjøper leier dem dyrt tilbake til kommunen, og den framtidige regninga er det den oppvoksene slekt som må betale. Forslag om å selge skoler er derfor særs uklokt.

Å ”gi innbyggerne trygghet” må bl.a. innebære et ansvar for å forhindre klientifisering, og at den enkelte i størst mulig grad skal være selvhjulpen. Derfor er det direkte umoralsk med dramatisk husleieøkning i kommunale boliger, og selge ennå flere kommunale boliger. Nærmere halvparten av sosialhjelpen går nå til å gi folk bistand til å betale husleia. Og nå går bystyreflertallet et steg videre; den som lite har skal få mindre. Det sosiale sikkerhetsnett som sosialhjelpen representerer svekkes ytterligere. Men noen skal få mer; svært godt betalte heltidspolitikerne i Rådhuset fikk fra nyttår en halv million i økt lønn. Jeg mener vi må prioritere annerledes; mer til de som har minst – sosialhjelpstakerne – mens politikerne får sette tæring etter næring.

Å ”gi innbyggerne muligheter” er bl.a. å bygge opp under barn og unges gode ressurser, og litt uavhengig av tykkelsen på familiens lommebok. Den viktigste velferdsproduksjonen skjer i bydelene. Bystyreflertallet tildeler bydelene nye oppgaver og øker innbyggernes forventninger, men uten at budsjettrammene ble økt tilsvarende. Resultatet vil bli at viktig forebyggende tiltak, som fritidsklubber, barnehager og eldresentre vil ryke.

Så vil noen sikkert si; SV velter kostnadene over på byens innbyggere. SV mener at mange i denne byen har råd til å betale en tusenlapp eller to mer i skatt, for å sikre særs viktige velferdstilbud for byens innbyggerne. For å sikre at sterkt hjelpetrengende barnevernsbarn får hjelp, for å hindre nedleggelser av buss og trikkelinjer eller for å sørge for å få fortgang i arbeidet med bygging av boliger til en pris folk flest kan klare å betale. Dette dreier seg om det gode begrepet om å betale skatt etter evne og få hjelp etter behov.

Vi ser at markedet ikke er egnet til å fordele knapphetsgoder, slik bystyrets borgerlige flertall sverger til. Bare se på strømprisene. I løpet av de nærmeste 6 måneder vil kommunens eget energiselskap kreve inn mer enn en milliard kroner ekstra fra byens innbyggere, helt rått – uavhengig av behov og betalingsevne. Og innbyggerne betaler det samme pr. kilowatttime enten en bruker strømmen til å smelte snøen i biloppkjørselen til villaen i Holmenkollåsen eller alenemoren på Romsås som bruker strømmen til å varme opp vannet til å vaske barneklærne. Vi må sette grenser for politikk, sier Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, og toer sine hender.

I lunsjpausen på jobben sier folk til meg; hvorfor er det ikke mulig å få et bedre – og billigere -  kollektivtilbud i hovedstaden i et av verdens rikeste land. Og det er grunn til å undres. Det handler selvsagt om å prioritere. Og det svaret jeg gir dem er: fordi sentrale politikere prioriterer det de anser som det viktigste først; og da mener noen at det er viktigere å skaffe billigere sprit og campingvogner.

I ukene vi har lagt bak oss sang mange de vakre strofene ”nå tennes tusen julelys”. Forskning forteller oss imidlertid at forskjellene øker i denne byen. Frelsesarmeen merker økning av antallet henvendelser. Det er bekymringsfullt at antallet henvendelser øker, men det bør også bekymre at Frelsesarmen forteller at det offentlige hjelpeapparatet svikter. Andelen som i jule- og nyttårshelgenen måtte slukke lysene økte. Som 75-åringen sa i avisa forleden: Hun måtte vurdere å redusere antall personer hun nå skulle sende julekort til. Bystyreflertallet flytter, dessverre, igjen noen grenser. Kuttet litt mer i de sosiale sikkerhetsnettene, og overlater ennå flere til seg selv.

( en artikkel i spalta Refleksjoner, Akers Avis 8. januar 2003)