Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert fredag 21. november 2014 04:01

Fellesorganisasjonens leder Mimmi Kvisvik har blant annet tatt en titt på Oslo-budsjettet:

"Min sikreste kunnskap om sosialhjelp er at forbruk ikke kan sees uavhengig av levekår, økonomiske svingninger, arbeidsmarkedssituasjon, nivå på statlige stønader og omfang og tilgjengelighet på arbeidsmarkedstiltak, det generelle sosialpolitiske landsskapet og bemanning, kapasitet, kompetanse, kreativitet og lederskap i sosialtjenesten mm. Det betyr at sosialhjelp og nivå på den aldri kan bli et mål i seg selv, men en effekt av samfunnet generelt, rammebetingeler og godt sosialfaglig arbeid.

Det er stadig reduksjoner i ressurser, og vi må gå med vakante stillinger. Samtidig forventes det at sosialhjelpsutgiftene skal reduseres, tilgjengelighet økes og saksbehandlingstid kortes ned. Dette går ikke i hop. Det medfører at vi ikke får kontrollert de økonomiske opplysningene folk gir og vi får ikke jobbet nok med å få dem ut av systemet. Vi prioriterer å behandle søknader slik at folk får penger. Vi sparer oss til fant med andre ord, og vi er i en negativ spiral ifht at folk slutter hos oss fordi arbeidsbelastningen er for stor. Alt dette koster mye penger, og vi gjør folk mer og lengre avhengig av sosialhjelp enn det som er nødvendig. Heldigvis var ikke dette den entydige opplevelsen blant mine informanter, men den er viktig å ta med. Både prosjekter som «Tio» og «prosjekt helhetlig oppfølging» o.l dokumenterer at god bemanning og tett oppfølging både lønner seg økonomisk og menneskelig sett," skriver FO-lederen blant annet som dagens gjesteblogger.

Les mer nedenfor.

Alle er der – vil vi ta høyde for det?

Av Mimmi Kvisvik, leder av Fellesorganisasjonen

For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk innlede på SVs Østkantseminar under tema « Utfordringer med sosialt arbeid i Oslo – Nedskjæringer i sosialhjelpsbudsjett og sosialtjenestens muligheter».

Disse utfordringene kan selvfølgelig ikke sees uten å ta utgangspunkt ikke bare i årets regnskapstall, men budsjettet også for det kommende året siden dette året snart er omme.

Vi er for tiden midt i to budsjettprosesser – statsbudsjettet og kommunebudsjettet. Drar disse i samme retning og er det budsjetter for folk flest?

Vi har fått et statsbudsjettforslag som vil bidra til økte sosiale forskjeller. De verste grepene i budsjettet i så måte er:

-          Omlegging av uførepensjon inkl. reduksjon i barnetillegget

-          Kutt i feriepenger til arbeidsledige

-          Kutt i periode for overgangsstønad

-          Økt inntektsnivå for å få sykepenger (dette ble trukket)

-          Kutt for asylsøkere

-          Privatisering av offentlig sektor gjennom økt konkurranseutsetting og anbud av tjenestene, innføring av nøytral moms og rammekutt

-          Skattelette til de som har mest

Kort sagt et smålig budsjett. Dette vil gi utslag på sosialhjelpen, og det blir garantert ingen reduksjon.

Men dette tar vel Oslo-budsjettet høyde for?

Ser kanskje ikke sånn ut, heller tvert imot. Allerede i år omtales en dramatisk sprekk i sosialhjelpsbudsjettene. 44 millioner iht budsjett bevilget av bystyreflertallet eller 57 millioner i forhold til bydelenes budsjetter. Byrådet har uttalt at utviklingen i sosialhjelp følges nøye, men betyr det økte bevilgninger?

Hva forteller forslag til Oslo-budsjett oss i så måte?

Søker de å finne de komplekse årsakene til budsjettsprekken i 2014. Da tenker jeg på forklaringsvariabler som generell velferd for hele befolkningen i hovedstaden, boligpolitikk, virkemidler som skaper sosial utjevning, rammer for å kunne jobbe helhetlig- og sosialfaglig i sosialtjenesten mm.

Nei, men jeg fant et av byrådets mål for at Oslo skulle bli «byen for alle»

-          Flere skal bli i stand til å forsørge seg selv

og tiltaket for å oppnå dette:

-          Sette vilkår om aktivitet for sosialhjelp og forsterke sosialt boligarbeid

Strålende mål, men uhensiktmessig, ufaglig og urealistisk tiltak mener jeg. Sosialt arbeid skal bygge på frivillighet og det minste inngreps prinsipp. Arbeidsplikt for sosialhjelp bygger på mistillit til de ansattes faglighet. Godt oppfølgingsarbeid virker bedre enn vilkår. Godt faglig arbeid krever ressurser, kompetanse og faglig utvikling, og dette må sikres. Arbeidsplikt vil representere byråkrati, sanksjoner og sannsynligvis øke trusselsituasjonen og ramme barns oppvekstvilkår. Dette svarer verken Arbeids- og sosialdepartementets eller Oslos budsjett opp.

Min sikreste kunnskap om sosialhjelp er at forbruk ikke kan sees uavhengig av levekår, økonomiske svingninger, arbeidsmarkedssituasjon, nivå på statlige stønader og omfang og tilgjengelighet på arbeidsmarkedstiltak, det generelle sosialpolitiske landsskapet og bemanning, kapasitet, kompetanse, kreativitet og lederskap i sosialtjenesten mm. Det betyr at sosialhjelp og nivå på den aldri kan bli et mål i seg selv, men en effekt av samfunnet generelt, rammebetingeler og godt sosialfaglig arbeid.

Oslo er en todelt/klassedelt by. Levekårsundersøkelser slår fast at Vestkantfolk, pluss de som bor på Nordstrand og da mener jeg ikke Søndre Nordstrand:

-          Lever lengre

-          Har mindre sykefravær

-          Lavere arbeidsledighet

-          Høyere inntekt

-          Færre samlivsbrudd

-          Færre sosialklienter og kommunale boliger

-          Bedre skoleprestasjoner

Dette slår selvfølgelig ut på sosialhjelpen.

Det er store forskjeller mellom bydelene i bruk av sosialhjelp. Bydel Gamle Oslo ligger høyest hvor 10.8 % av befolkningen var berørt av sosialhjelp i 2012. Ellers ligger bydelene Sagene, Bjerke, Grorud og Søndre Nordstrand relativt høyt i andel berørte av sosialhjelp i 2012. Vestlige bydeler, samt bydel Nordstrand har langt lavere andel sosialhjelpsbrukere i sin befolkning enn gjennomsnittet. Lavest ligger bydelene Ullern og Vestre Aker med 1,8 prosent. I 2012 var det registrert i alt 17.317 sosialhjelpstilfeller. I alt 31.315 var berørt av sosialhjelp. Dette utgjør 5 prosent av befolkningen.

Som dere ser den store ulikheten, klasseskillet mellom bydelene, slår selvfølgelig ut på sosialhjelp. Tar Oslo-budsjettet høyde for dette. Ja, kanskje på selve sosialhjelpen. Posten for dette differensieres mellom bydelene, men dette året viste en underbudsjettering så det er tydeligvis ikke finansiert tilstrekkelig. I tillegg er spørsmålet om tiltak og tjenester finansieres godt nok. Mye tyder på at det kanskje ikke gjøres ut fra de signaler jeg har mottatt fra medlemmer som jobber i sosialtjenesten.

Jeg interesserte meg spesielt for budsjettets kap «Byen for alle». Ingressen til dette kap lyder:

« Oslo er en mangfoldig by med toleranse for at mennesker er forskjellige og med omsorg for de svakeste. Alle skal gis mulighet til god helse og et godt liv i Oslo. Kommunens tjenester skal bidra til gode liv også for dem som i kortere eller lengre tid er avhengig av bistand av helsemessige, sosiale eller økonomiske grunner. Alle har ansvar for eget liv, men byrådet vil sørge for et sikkerhetsnett for dem som trenger det. Alle skal få mulighet til å bli selvhjulpne.»

Er dette rørende prosa, eller finner vi igjen virkeliggjøringen i tallene. Jeg fant det ikke igjen i Byrådets forslag til budsjett 2015, og heller ikke i økonomiplan 2015-2018. Er dette sikret i bydelenes budsjetter? Jeg er redd vi ikke gjør det.

Jeg har vært spesielt opptatt av å hente erfaringer fra Oslo-Øst. Hva har møte med sosialarbeidere her fortalt meg?

Jeg møter sosialtjenester som er bevisst hvilket landsskap de ferdes i – er NAV-sosial for.

Jeg møter bydeler som vokser, og da er det kanskje ikke urealistisk at også sosialhjelpen øker.

Jeg møter solide fagfolk som kjenner og skjønner den befolkningen de møter.

Jeg møter et stort mangfold på tiltakssiden, som Drømmeukene med flere.

Jeg møter NAV-sosial som må bøte på der NAV-stat ikke har mer å tilby.

Jeg møter noen kontorer som allerede i 2014 har overskridelser, og som vil gå inn i 2015 med «handicap» hvis det skal kuttes ytterligere.

Jeg møter noen kontorer som har klart å holde budsjettet, men som kanskje ikke vil klare det hvis de må holde stillinger vakante og kutte i sosialhjelpsbudsjettet fordi bydelen som helhet skal kutte betydelig.

Jeg møter ingen som ser aktivitetsplikt som et hensiktsmessig virkemiddel. De jobber målrettet ad frivillig vei mot arbeid og aktivitet, men ser at noen står langt unna jobb og må møtes med en annen type oppfølging.

Jeg møter ansatte som ikke får hverdagen til å henge sammen, og som sier:

Jeg er helt enig med deg i at reduksjon i sosialbudsjettet må komme som en følge av at folk ikke trenger sosialhjelp lengre. Ved godt sosialt arbeid blir dette naturlig redusert. Selv om dette virker logisk og kanskje til og med opplagt tror vi det stadig må gjentas.

Det er stadig reduksjoner i ressurser hos oss, og vi må gå med vakante stillinger. Samtidig forventes det at sosialhjelpsutgiftene skal reduseres, tilgjengelighet økes og saksbehandlingstid kortes ned. Dette går ikke i hop. Det medfører at vi ikke får kontrollert de økonomiske opplysningene folk gir og vi får ikke jobbet nok med å få dem ut av systemet. Vi prioriterer å behandle søknader slik at folk får penger. Vi sparer oss til fant med andre ord, og vi er i en negativ spiral ifht at folk slutter hos oss fordi arbeidsbelastningen er for stor. Alt dette koster mye penger, og vi gjør folk mer og lengre avhengig av sosialhjelp enn det som er nødvendig. Heldigvis var ikke dette den entydige opplevelsen blant mine informanter, men den er viktig å ta med. Både prosjekter som «Tio» og «prosjekt helhetlig oppfølging» o.l dokumenterer at god bemanning og tett oppfølging både lønner seg økonomisk og menneskelig sett.

Det foregår mye godt sosial arbeid. Vi har mange dedikerte medarbeidere som gjør betydningsfullt arbeid for mange klienter hver dag, men jeg tror dessverre at dette ikke er avhengig eller på grunn av at vi er i NAV.

Jeg møter synspunkter på kriteriemodellen og at det stilles spørsmålstegn ved om kriteriemodellen gir det riktige grunnlaget for overføringer fra Rådhuset.

Jeg møter de som sier at god oppfølging er avhengig av et begrenset antall saker pr. saksbehandler, og at det ikke er mulig og lykkes hvis en har 120 saker. Antall saker pr. saksbehandler bør ikke veiledende overskride 60, og dersom en jobber i forhold til alvorlig psykisk syke må antallet saker reduseres ned rundt det halve. Jeg møter de som sier at grunnlaget for godt arbeid er tett individuell oppfølging.

Jeg møter de som understreker viktigheten av at det  ikke bare er saksbehandlere, men bo- og familieveiledere i sosialtjenesten.

Jeg møter de som er bekymret for at rusomsorg er gjort til en helsetjeneste og et område for medikamentell behandling, men som opplever en spesialisthelsetjeneste som skjønner at helse er mer enn det og som trenger det sosialfaglige bidraget. Jeg møter de som opplever rusbehandling og psykiatri ekskluderende, og at de kommunale tjenestene blir stående alene tilbake med komplekse og umulige oppgaver å løse alene. Jeg møter de som sier at de som trenger mest hjelp får minst, for eksempel knyttet til omsorgstjenester for rusmisbrukere.

Jeg møter de som sier at nedskjæringene som det nå snakkes om er de n’te i rekken, og at de rammer de som ligger lavest.

Jeg møter de som ikke har forslag til flere innsparinger.

Jeg møter de som sier at innsparinger kun kan tas gjennom stillingskutt i form av vakanser og ev. kutt i sosialhjelpa, men at det ikke er sikkert at disse to drar i samme retning.

Og de forfalte meg mye, mye mer…..

Og de forfalte meg dette med stort engasjement og tung faglighet, og med stor kjærlighet til folket i øst og de utfordringer de står i. Mitt utgangspunkt – ta vare på dem, på alle måter, også sikkerhetsmessig. Utfordringene i kjølevannet av drapet på NAV-Grorud ligger der enda.

Jeg oppfatter det jeg har fått beskrevet som en bekreftelse på at det ikke er så mye mer å hente isolert på sosialhjelp, og at reduksjon kun kan oppnås gjennom strukturendringer, bedre fordelingspolitikk, den samlede nasjonale sosialpolitikken inklusive rus- og psykiatritjenester og økt bemanning som gir rom for tett individuell oppfølging og flere aktivitets- og arbeidsmarkedstilbud uten aktivitetsplikt.

Jeg møter de som sier at det er viktig og at de har administrasjon og politikere som hører og skjønner, men at en forstår at både administrasjon og politikere nesten har en umulig oppgave. De klarer ikke å kompensere for en nasjonal politikk som drar samfunnet i retning større ulikhet og mer utenforskap.

Eller er det et spørsmål om å prioritere?

Og det er mye mulig at det handler om at Oslo er en by som umulig kan være byen for alle, men at alle er der likevel. Det betyr kanskje at Oslo ikke har et annet valg enn å kompensere for den politikken som føres nasjonalt.

Det er den grunnleggende politiske utfordringen – hva skal vi gjøre med den?