Sosialpolitikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert onsdag 21. januar 2015 03:53

Raseri er en forutsetning for endring, skriver Bitten Schei.

"Fremmedgjort fra arbeidsliv og storsamfunnet generelt er frykten for at ungdom tyr til vold. Men det som skjer er at de unge viser et langt lavere politisk- og sosialt engasjement, og de har mindre tillit til samfunnets institusjoner og demokratiske prosesser. Hva skjer med et samfunn hvor den unge generasjonen ser at de eldre løser sine økonomiske og sosiale problemer på de unges bekostning? Det er fare for at den økonomiske krisen slår ut i en krise mellom generasjonene. Europa lider av en systemisk krise, som ikke de politiske partiene klarer å løse, da de er en del av problemet. Grådighet og sløseri har ført Europa inn i en bakevje.

At raseriet mangler hos høyt utdannet arbeidsledig ungdom kan være ødeleggende, både for den enkelte og samfunnet. For i de minst moderne delene av Europa lever raseriet fortsatt, kanalisert i vold, innvandrerhat og høyreekstremisme i stedet for samfunnsbyggende politisk aktivisme. Raseriet etter finanskrisen hos de intellektuelle synes fraværende. Ingen av de klarer å leve opp til forventningene. I det ligger det mye depresjon og skam. Det verste vi kan gjøre er å etterlate en generasjon på perrongen som ikke kommer med i fellesskapet. Ungdom - den tapte generasjon er et globalt fenomen," skriver Bitten Schei blant annet i dette gjesteblogginnlegget.

Les mer nedenfor.

Skammen

Av Bitte Schei

Fattigdom og den kollektive lammelse

En tredjedel av Europas barn vokser opp i fattigdom. Det er ikke lenger marginale grupper som rammes. Ungdomsledigheten er på 24 prosent i eurosonen. Spania har nå en ungdomsledighet på ufattelige 56 prosent. Spansk ungdom burde være rasende og protestere. I stedet blir skammen en etsende lammelse. Den blir privatisert. Med økende fattigdom og mangel på tilgang til arbeidslivet føler ungdom seg skamfulle og maktesløse. Å være fattig gjør noe med selvtilliten til ungdom. De får ofte store problemer med å etablere seg, dermed må de bo hjemme mye lenger enn før. Den generelle livsstandarden blir lav, og livet oppleves som utrygt og meningsløs.

Drømmene blekner og håpet forsvinner. De som er arbeidsløse lenge har betydelig større risiko for å falle permanent utenfor samfunnet. De kalles den fortapte generasjon. Forrige gang en hel generasjon fikk en så trist merkelapp var da Europa lå brakk og krigsherjet etter første verdenskrig. Europas unge har betalt den høyeste prisen for den globale økonomiske krisen og enkeltstaters dype gjeldsproblemer, slår International Labour Organization ( ILO ) fast.

Skam tvinger fattige i isolasjon

Fremmedgjort fra arbeidsliv og storsamfunnet generelt er frykten for at ungdom tyr til vold. Men det som skjer er at de unge viser et langt lavere politisk- og sosialt engasjement, og de har mindre tillit til samfunnets institusjoner og demokratiske prosesser.

Hva skjer med et samfunn hvor den unge generasjonen ser at de eldre løser sine økonomiske og sosiale problemer på de unges bekostning? Det er fare for at den økonomiske krisen slår ut i en krise mellom generasjonene. Europa lider av en systemisk krise, som ikke de politiske partiene klarer å løse, da de er en del av problemet. Grådighet og sløseri har ført Europa inn i en bakevje.

Hva skal vi gjøre med grådigheten?

De økonomiske forskjellene øker samtidig som velferdsstaten forvitrer. Hvilke menneskelige verdier blir i praksis prioritert der lederne primært er opptatt av lønnsomhet og det som kan måles? Hvor er det kollektive opprøret? I min generasjon protesterte vi mot det meste. Studentopprør, Vietnamkrig, feminisme, selvbestemt abort og Hippiebevegelsen var kollektive katalysatorer drevet frem av en politisk og intellektuell kraft. Raseriet er en forutsetning for endring.

At raseriet mangler hos høyt utdannet arbeidsledig ungdom kan være ødeleggende, både for den enkelte og samfunnet. For i de minst moderne delene av Europa lever raseriet fortsatt, kanalisert i vold, innvandrerhat og høyreekstremisme i stedet for samfunnsbyggende politisk aktivisme. Raseriet etter finanskrisen hos de intellektuelle synes fraværende. Ingen av de klarer å leve opp til forventningene. I det ligger det mye depresjon og skam. Det verste vi kan gjøre er å etterlate en generasjon på perrongen som ikke kommer med i fellesskapet. Ungdom - den tapte generasjon er et globalt fenomen.