Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 10. februar 2015 04:02

Bystyret vedtok for et års tid siden at byrådet skulle "fremme en sak med tiltak for å sørge for at avsenderbydels økonomiske evne til å sørge for praktisk bistand aldri skal være til hinder for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne flytte fritt mellom bydeler i Oslo."

Bystyret har nå fått seg forelagt en slik sak, og dette er tilsynelatende helt uproblematisk: Bydelsøkonomi skaper ikke problemer for at funksjonshemmede (og andre) kan flytte til andre bydeler. Dette begrunnes først og fremst i at helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2 må leses slik at praktisk og personlig hjelp skal gis i den bydelen bruker faktisk oppholder seg , uten at oppholdsbydel kan kreve refusjon fra bostedsbydel.

Men jeg er - ut fra henvendelser jeg får - ikke trygg på at det her nødvendigvis er samsvar mellom teori og praksis. Den som har en tungt bistandsbehov vil gjerne være trygg for den nære framtid, og ønsker å drøfte forventet bistand fra tilflytningsbydel før han flytter. Han tør ganske enkelt ikke gamble med at «ting ordner seg underveis.» Særlig sårbare i denne sammenheng er psykisk utviklingshemmede og andre sterkt funksjonshemmede. Men da opplever en del folk at bydelen tar formuleringen i byrådets rundskriv helt bokstavelig: «den bydel brukeren faktisk oppholder seg.» Og har du ikke flyttet inn i ny bostedsbydel opplever hjelpetrengende at den nye bydelen ikke vil behandle en søknad før du faktisk har flyttet.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor, under "les mer." Jeg tar gjerne i mot henvendelser fra innbyggere som har relevante erfaringer her.

Oslo bystyre 4. februar 2015

Ivar Johansen, SV

Sak Oppfølging av verbalvedtak H38 i budsjett 2014: «Bydelsøkonomi skal ikke hindre muligheten til å flytte.»

Ordfører,

Jeg har en kommentar til dette.

På papiret ser jo dette helt utmerket ut, men jeg er ikke sikker på at teorien alltid stemmer med den virkelighet som folk møter ute i byen.

Jeg får relativt mange henvendelser om nettopp dette. Og det som synes å være hovedproblemet er følgende:

Hovedprinsippet er greit: man skal få tilstrekkelig hjelp i den bydel man til enhver tid bor, og som byrådet skriver: «Vanligvis skjer flyttinger uten konsekvenser for bistandsbehovet. Om det ikke skjer endringer i brukerens faktiske situasjon, utover at vedkommende bytter adresse, vil vedkommende fortsatt ha krav på tjenestene i samsvar med vedtaket innenfor vedtakets gyldighetstid.» Men vedtakstidene er nå gjennomgående kortere enn før, og derfor vil stadig flere – også de som flytter til en annen bydel - oppleve at vedtakstiden utgår om ytterst få måneder.

Den som har en tungt bistandsbehov vil gjerne være trygg for den nære framtid, og ønsker å drøfte forventet bistand fra tilflytningsbydel før han flytter. Han tør ganske enkelt ikke gamble med at «ting ordner seg underveis.» Særlig sårbare i denne sammenheng er psykisk utviklingshemmede og andre sterkt funksjonshemmede. Men da opplever en del folk at bydelen tar formuleringen i byrådets rundskriv helt bokstavelig: «den bydel brukeren faktisk oppholder seg.» Og har du ikke flyttet inn i ny bostedsbydel opplever hjelpetrengende at den nye bydelen ikke vil behandle en søknad før du faktisk har flyttet.

Jeg kan ikke si om de henvendelser jeg får om dette nødvendigvis er representative, men det illustrerer i alle fall at dette er et problem. Vi har alle ønsker og behov for stabilitet, langsiktighet og forutsigbarhet. Men for den som er helt avhengig av tung bistand er dette særs viktig.