Sosialpolitikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert torsdag 15. desember 2016 04:47

Jeg misliker aggressiv og pågående tigging. Jeg møter dem på Stortinget T-banestasjon og på Karl Johansgate. De er svært så aggressive. Strømleverandørene, alarmselskapene og Omega3-leverandørene. De kommersielle tiggerne.

Som forfatteren Bjarte Breiteig sa forleden: Snarere enn å forby å vise fram fattigdom, bør vi forby å demonstrere rikdom. Det er rikdommen som er i ferd med å ødelegge oss nordmenn. Dyre biler, meningsløst dyre klær, groteskt store hus. Det opptar større plass, bråker mer, irriterer mer, er farligere, mer miljø-ødeleggende og koster hver og en av oss uendelig mye mer enn et framstukket pappbeger med småmynt eller lyden av en saksofon i enden av T-banetunnelen.

Dette har jo også dette har et klasseperspektiv over seg. Som den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, formulerte seg en gang: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød."

Det er vondt å se mennesker lide. Det er ubehagelig å bli stoppet av en hånd som strekker seg mot deg og ber om en krone eller to, i det du traver i vei en fredags ettermiddag til lønningspils og lommeboka er full.

Det var vel Knut Nærum som først formulerte det: På norske brygger setter vi ikke opp store skilt med “Forbudt å drukne her.” Vi setter opp livbøyer. Fattige trenger livbøyer. De trenger medmenneskelighet og nestekjærlighet, og at vi selvsagt ikke skal straffe den som ber om hjelp når man er i den ytterste nød, sa jeg blant annet i siste bystyremøte da Høyre igjen fremmet forslag om forbud mot tigging. Les hele mitt innlegg under "les mer."

Oslo bystyre 14. des. 2016

Ivar Johansen, SV

Sak Privat forslag om forbud mot tigging i Oslo

Ordfører

Den viktigste innvending mot dette Høyre-forslaget er:

Skal det være forbudt at fattigfolk i sin fortvilelse rekker ut en åpen hånd og ber om hjelp fra sine medmennesker? Svaret må opplagt være nei.

Fattigfolk takler dette forskjellig:

Noen selger tidsskrifter som =Oslo. Bymisjonen har lært mange av dem å lage strikkeprodukter, som de selger på gata. Andre opptrer som gatemusikanter eller klovner. Noen stiller seg i matkøen hos Fattighuset, Evangeliesenteret eller Frelsesarmeens Fyrlyskorps, mens andre oppsøker sosialkontoret. De fleste ønsker inntektsgivende arbeid, for mange av dem har relevant yrkeskompetanse, men Skatteetaten nekter dem skattekort.

Jeg kan ikke se at forslagsstillerne har dekning for sin påstand om at «tiggingen har blitt mer pågående», men om det hadde vært riktig: Aggressiv tigging er straffbart i dagens straffelov. Jeg misliker aggressiv og pågående tigging. Jeg møter dem på Stortinget T-banestasjon og på Karl Johansgate. Ofte får kommunen sine andeler av tiggingen ved at f.eks. Sporveien leier ut plass. De er svært så aggressive. Strømleverandørene, alarmselskapene og Omega3-leverandørene. De kommersielle tiggerne.

Det er vondt å se mennesker lide. Det er ubehagelig å bli stoppet av en hånd som strekker seg mot deg og ber om en krone eller to, i det du traver i vei en fredags ettermiddag til lønningspils og lommeboka er full.

Norge er et av verdens rikeste land, mange av oss velter oss i luksus. Som Tøyen-forfatteren Bjarte Breiteig sa forleden: Snarere enn å forby å vise fram fattigdom, bør vi forby å demonstrere rikdom. Det er rikdommen som er i ferd med å ødelegge oss nordmenn. Dyre biler, meningsløst dyre klær, groteskt store hus. Det opptar større plass, bråker mer, irriterer mer, er farligere, mer miljø-ødeleggende og koster hver og en av oss uendelig mye mer enn et framstukket pappbeger med småmynt eller lyden av en saksofon i enden av T-banetunnelen.

Tiggere er like forskjellige som deg og meg. Det finnes kjeltringer blant dem også. Som det finnes i selskapene på Oslo Børs, og som Økokrim bruker mye tid på. Vi stenger ikke Børsen av den grunn. Kriminalitet finnes i alle samfunnslag, selv om jo også dette har et klasseperspektiv over seg. Som den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, formulerte seg en gang: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød."

Det var vel Knut Nærum som først formulerte det: På norske brygger setter vi ikke opp store skilt med “Forbudt å drukne her.” Vi setter opp livbøyer. Fattige trenger livbøyer. De trenger medmenneskelighet og nestekjærlighet, og at vi selvsagt ikke skal straffe den som ber om hjelp når man er i den ytterste nød. Vi skal ikke puche politiet på dem.