Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 11. juni 2017 03:44

Det er overraskende hvor sterkt normalitet står som regulerende prinsipp for hvordan velferd fordeles og utøves, skriver Cato Brunvand Ellingsen som nylig har skrevet en masteroppgave (Livet utenfor normalen) med en kvalitativ dokumentanalyse av avslag på søknader om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.

"Dette opprører meg. At det er normalitet eller avvik fra normaliteten som styrer om en får hjelp, og ikke de faktiske behovene til den enkelte familie. Dine faktiske behov, helt uavhengig av familiene i husene ved siden av. Jeg lover at jeg skal følge opp dette. For jeg vil ikke ha et velferdssamfunn som tvinger folk inn i et normalitetsdilemma. Jeg vil ha et velferdssamfunn som ser dine problemer som dine problemer.

Jeg tror at forbedringspotensialet ligger i samvalg og tillit. Innen medisin er shared decision making en av de viktigste nye retningene. At lege og pasient sammen, på bakgrunn av kunnskap om hva som er bra og hva som er tilgjengelig finner gode løsninger. Altså sammen. En gjør det i kreftbehandling og knyttet til psykisk helse. Hvorfor skal en ikke kunne gjøre det i tildeling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven? Altså sammen.

Jeg tror også at dette i større grad må handle om tillit. At tillitsreformer som den vi ser i Oslo ikke bare handler om ledelse, men også om forholdet mellom saksbehandler og deg. At saksbehandler og kommune tør å vise sårbarhet. Tillit innebærer nemlig blant annet at A ikke tar forhåndsregler for å beskytte seg mot Bs mulige misbruk. Vi må tørre å utvikle en offentlig sektor som i mindre grad ser avvik fra en normalitet som inngangsport til tjenester, men som spør deg om hva som er viktig for akkurat deg. Ønsker vi at saksbehandlere skal bruke normalitet som et verktøy i deres portvaktsfunksjon eller skal de være mangfoldssensitiv i sin søken etter muligheter basert på dine verdier, ønsker og behov?" skriver Ellingsen blant annet.

Les mer under "les mer."

OM NORMALITET, SAMVALG OG TILLIT

Av Cato Brunvand Ellingsen

Tenk deg at du trenger hjelp. Hjelp til å håndtere livet i egen familie. Du har kommet så langt at du faktisk ber om hjelp til å håndtere livet sammen med ditt barn med autisme, utviklingshemming, cerebral parese eller... Du er så modig at du tar det skrittet å søke om tjenester fra det offentlige. Du søker om BPA, avlastning, omsorgslønn eller en annen tjeneste som kan bidra til å gjøre livet litt lettere. Ikke lettere enn andres liv. Bare litt lettere. Kanskje slik at du kan ta deg bedre av dine andre barn, jobben eller vekke opp det kjærlighetslivet som du kan huske en gang var der. Kanskje slik at du får overskudd til å gi litt mer til det barnet som krever litt ekstra...

Du skriver en lang og grundig søknad. Gjerne med støtte fra spesialisthelsetjenesten. Du får avslag. Greit nok tenker kanskje andre. Folk kan jo ikke få alt de ber om. Det er jo tross alt knappe goder som fordeles. Vel. Jeg har skrevet masteroppgave om hvordan slike avslag begrunnes. Det er interessant og overraskende.

Det er overraskende hvor ofte, nesten hele tiden, foreldres omsorgsplikt understrekes. Det er jo en plikt å ta vare på egne barn. ”Det vises også til at foresatte har omsorgsplikt for mindreårige barn. Også barn med nedsatt funksjonsevne har krav på omsorg fra sine foreldre.” Som om det ikke er det de gjør, de som faktisk går til det skrittet å søke om hjelp til å nettopp ta vare på egne barn.

Det er overraskende hvor sterkt normalitet står som regulerende prinsipp for hvordan velferd fordeles og utøves. Som når avslag begrunnes slik: ”NN er snart 6 år gammel. Alle barn på denne alderen trenger mye tilsyn. De skal ikke være alene og må ha tett tilsyn. Det er ikke vanlig at 6 åringer er ute og leker alene uten tilsyn.” Eller slik: ”Enhet for bestiller vurderer at barn på 10 år krever tett oppfølging av foresatte og at de ikke kan være alene hjemme hele dagen.”

Altså. Tenk deg at du har gått så langt at du ber om hjelp til å løse en faktisk krevende situasjon. En krevende situasjon for deg og dine. Og så får du avslag fordi det er normalt at barn på samme alder trenger oppfølging. Konsekvensen er blant annet at du må dokumentere at barnet er så avvikende som mulig fra en tenkt normalitet for at du skal kunne få tjenester.

Dette opprører meg. At det er normalitet eller avvik fra normaliteten som styrer om en får hjelp, og ikke de faktiske behovene til den enkelte familie. Dine faktiske behov, helt uavhengig av familiene i husene ved siden av. Jeg lover at jeg skal følge opp dette. For jeg vil ikke ha et velferdssamfunn som tvinger folk inn i et normalitetsdilemma. Jeg vil ha et velferdssamfunn som ser dine problemer som dine problemer.

Jeg tror at forbedringspotensialet ligger i samvalg og tillit. Innen medisin er shared decision making en av de viktigste nye retningene. At lege og pasient sammen, på bakgrunn av kunnskap om hva som er bra og hva som er tilgjengelig finner gode løsninger. Altså sammen. En gjør det i kreftbehandling og knyttet til psykisk helse. Hvorfor skal en ikke kunne gjøre det i tildeling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven? Altså sammen.

Jeg tror også at dette i større grad må handle om tillit. At tillitsreformer som den vi ser i Oslo ikke bare handler om ledelse, men også om forholdet mellom saksbehandler og deg. At saksbehandler og kommune tør å vise sårbarhet. Tillit innebærer nemlig blant annet at A ikke tar forhåndsregler for å beskytte seg mot Bs mulige misbruk. Vi må tørre å utvikle en offentlig sektor som i mindre grad ser avvik fra en normalitet som inngangsport til tjenester, men som spør deg om hva som er viktig for akkurat deg. Ønsker vi at saksbehandlere skal bruke normalitet som et verktøy i deres portvaktsfunksjon eller skal de være mangfoldssensitiv i sin søken etter muligheter basert på dine verdier, ønsker og behov?