Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert torsdag 22. juni 2017 03:39

I bystyret i går behandlet ved boligbehovsplanen for vanskeligstilte på boligmarkedet.

Det er klart at hovedproblemet er at det er altfor få kommunale utleieboliger for formålet. Dette understrekes ved bydelene ved siste kartlegging meldte inn behov for totalt 1 729 nye kommunalt disponerte boliger.

Men svært viktig er også: husleienivået gjør at beboerne aldri kan bli sjølhjulpne men blir varig avhengig av kommunal - og statlig – støtte. Og det er noe svært bakvendt: kommunen må yte bostøtte og sosialhjelp for at folk så skal betale tilbake de samme pengene til den samme kassa: kommunen.

Det skjedde svært lite av boliginnovative prosesser i de 18 åra høyresida styrte Oslo kommune. I altfor stor grad innebar kommunale utleieboliger omsorgsghettoer, hele bygårder av folk med krevende livssituasjoner, som problemer med rus eller psykiske lidelser. Gradvis har vi erkjent at sånn kan vi ikke ha det, blant annet materialisert i en enstemmig finanskomitemerknad da vi behandlet kjøp av OBOS sin utleieportefølje. Komiteen understreket betydningen av at man skaper mest mulig variasjon av beboergrupper innenfor den enkelte gård, og at en ønsket målsetting vil være at maksimalt halvparten av boligene i en gård er ordinære kommunale utleieboliger.

For å få dette til må en f.eks. seksjonere en del leiligheter, og tilby nåværende beboere å kjøpe gjennom boliglån eller leie-til-eie-ordninger. Gjennom dette kan en skape mer langsiktighet og stabilitet.

Vi har en jobb å gjøre.

Les det jeg sa i bystyret under "les mer."

Oslo bystyre 21. juni 2017

Ivar Johansen, SV

Sak Boligbehovsplan for Oslo kommune 2017 – 2020

Ordfører,

Hovedperspektivet for en boligbehovsplan er det selvsagte: kartlegge det framtidige behov for boligbehovet hos innbyggere som er vanskeligstilte på boligmarkedet, og har problemer med å nå fram i det ordinære kommersielle boligmarkedet. På det overordnede nivå gir planen oss et slikt innblikk for de nærmeste 3 år, men de konkrete tallene må avklares ved årstellinger og årsbudsjettene.

Det er klart at hovedproblemet er at det er altfor få kommunale utleieboliger for formålet. Dette understrekes ved bydelene ved siste kartlegging meldte inn behov for totalt 1 729 nye kommunalt disponerte boliger. Svært viktig er også: husleienivået gjør at beboerne aldri kan bli sjølhjulpne men blir varig avhengig av kommunal - og statlig – støtte. Og det er noe svært bakvendt: kommunen må yte bostøtte og sosialhjelp for at folk så skal betale tilbake de samme pengene til den samme kassa: kommunen.

Jeg skal igjen gjengi et sitat fra byråd Inga Marte Thorkildsen som jeg refererte i diskusjonen vedrørende Hagegata 30. Byråden spurte forleden: «Vi behøver vel ikke å putte alle i egne ghettoer, studenter her, gamle der, flyktninger der borte og ungdommer et helt annet sted?» Hun viste til Deventer i Nederland: Der har de nettopp revet ned noen av gjerdene. De har latt studenter flytte inn i sykehjemmet. De tilfører en dash ungdommelig liv og røre fra samfunnet utenfor og til gjengjeld får de lavere husleie og en god dash livsvisdom, sier byråden.

Og her ligger kanskje hovedutfordringen nå: Det skjedde svært lite av boliginnovative prosesser i de 18 åra høyresida styrte Oslo kommune. I altfor stor grad innebar kommunale utleieboliger omsorgsghettoer, hele bygårder av folk med krevende livssituasjoner, som problemer med rus eller psykiske lidelser. Gradvis har vi erkjent at sånn kan vi ikke ha det, blant annet materialisert i en enstemmig finanskomitemerknad da vi behandlet kjøp av OBOS sin utleieportefølje. Komiteen understreket betydningen av at man skaper mest mulig variasjon av beboergrupper innenfor den enkelte gård, og at en ønsket målsetting vil være at maksimalt halvparten av boligene i en gård er ordinære kommunale utleieboliger.

For å få dette til må en f.eks. seksjonere en del leiligheter, og tilby nåværende beboere å kjøpe gjennom boliglån eller leie-til-eie-ordninger. Gjennom dette kan en skape mer langsiktighet og stabilitet.

Det er mye kompetanse i denne byen på boliginnovasjon og nytenkning. Kommunen må jobbe sammen med beboere, sivilsamfunn, sosiale aktører og private utviklere for å sikre at de kommunale boliger fører til økt deltakelse, sosial utjevning og bedre stabilitet i bomiljø.