Sosialpolitikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 14. oktober 2017 03:27

"Ulikhet handler om liv og død. Forventet gjennomsnittlig levealder varierer enormt mellom ulike yrkesgrupper. En renholder er forventet å leve fem år kortere enn en jurist. Slik kan vi ikke ha det.

Vi vet at muligheter går i arv. Både de gode og de dårlige mulighetene. Dine sjanser til å kunne skape deg et godt liv påvirkes i stor grad av dine foreldres utdanning og hva slags område du har vokst opp i. Vi vet også at de med lavest inntekter får en stadig mindre del av kaka. Noen bransjer har ikke hatt lønnsvekst siden 2008. På den andre siden betyr arv stadig mer for hvem som ender opp som rike. Det er dypt urettferdig, og dessuten svært lite lønnsomt for landet.

Det er etter hvert stor enighet om at store økonomiske forskjeller i et samfunn bremser den økonomiske veksten. De med minst penger får ikke kjøpt det de trenger, og de med mest penger har for mye og sparer i stedet for å konsumere. På den måten går ikke hjulene i økonomien like fort rundt som de kunne ha gjort. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre. At økende ulikhet er dårlig for den veksten, er grunnen til at organisasjoner som OECD, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken nå advarer kraftig mot økende ulikhet.

En annen grunn til at ulikhet er skadelig for økonomien er at den påvirker den sosiale mobiliteten. Den sosiale mobiliteten i et samfunn sier noe om hvor lett det er å klatre, og falle, på den sosioøkonomiske rangstigen. Stor ulikhet gjør stegene høyere og vanskeligere å ta. Er det høy sannsynlighet for at du tar en høyere utdanning og tjener mer penger enn foreldrene dine, har vi høy sosial mobilitet," skriver Marte Gerhardsen blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Små forskjeller er best for samfunnet

Av Marte Gerhardsen, leder av Tankesmien Agenda

Ulikhet kan oppleves som noe ganske teoretisk, men konsekvensene er ubehagelig konkrete. Det vises godt i intervjuserien «forskjell på folk» gjennomført av LO Media og Fagbladet. Her får vi innblikk i hvordan vanlige folk merker den økende ulikheten i Norge på kroppen.

Vi møter for eksempel arbeidsledige Frode, som forteller hvordan det er å «synge voggesanger samtidig som du lurer på om du kan brødfø ungene dine framover». Eller Veronika som, til tross for at hun sjonglerer to jobber, fortsatt ikke tjener mer enn 308 000 kroner. Og Heidi som har jobbet så mye hun kan, men bare fått jobbe som ringevikar. Nå har hun med hardt arbeid og støtte fra fagforeningen endelig, i en alder av 60 år, fått en 70 prosent fast stilling på et sykehjem. Nå «vet hun i hvert fall at hun får betalt regningene».

Muligheter går i arv

Ulikhet handler faktisk også om liv og død. Forventet gjennomsnittlig levealder varierer enormt mellom ulike yrkesgrupper. En renholder er forventet å leve fem år kortere enn en jurist. Slik kan vi ikke ha det.

Vi vet at muligheter går i arv. Både de gode og de dårlige mulighetene. Dine sjanser til å kunne skape deg et godt liv påvirkes i stor grad av dine foreldres utdanning og hva slags område du har vokst opp i. Vi vet også at de med lavest inntekter får en stadig mindre del av kaka. Noen bransjer har ikke hatt lønnsvekst siden 2008. På den andre siden betyr arv stadig mer for hvem som ender opp som rike.

Det er dypt urettferdig, og dessuten svært lite lønnsomt for landet.

Ulikhet hindrer vekst

Det er etter hvert stor enighet om at store økonomiske forskjeller i et samfunn bremser den økonomiske veksten. De med minst penger får ikke kjøpt det de trenger, og de med mest penger har for mye og sparer i stedet for å konsumere. På den måten går ikke hjulene i økonomien like fort rundt som de kunne ha gjort. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre. At økende ulikhet er dårlig for den veksten, er grunnen til at organisasjoner som OECD, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken nå advarer kraftig mot økende ulikhet.

En annen grunn til at ulikhet er skadelig for økonomien er at den påvirker den sosiale mobiliteten. Den sosiale mobiliteten i et samfunn sier noe om hvor lett det er å klatre, og falle, på den sosioøkonomiske rangstigen. Stor ulikhet gjør stegene høyere og vanskeligere å ta. Er det høy sannsynlighet for at du tar en høyere utdanning og tjener mer penger enn foreldrene dine, har vi høy sosial mobilitet.

Fordelen med høy mobilitet er at evner og innsats betyr mer for framtiden din enn hvem som er foreldrene dine. Akkurat slik det burde være. I samfunn med lav mobilitet derimot spiller evner og innsats en mindre rolle enn din bakgrunn for å lykkes. Samfunnet går dermed glipp av viktig kompetanse og talent – flinke folk med lite penger har færre muligheter til å få det bedre enn sine foreldre, enn rike uten spesielle evner. Dette er sløsing med ressurser som både er dypt urettferdig for de det gjelder og ekstremt kostbart for samfunnet som helhet. Dagens USA er et skrekkeksempel. Drømmen om et godt liv bare man jobber hardt nok, dør fort i et slikt samfunn.

Tillit – en stor ressurs

Da kan motivasjon fort bli til frustrasjon. Noe av det farligste som kan skje for at samfunn, er at folk mister tilliten til hverandre og til institusjonene. Professor Aleksander Cappelen ved Norges Handelshøyskole har pekt på at tilliten mellom folk er en viktigere ressurs for norsk økonomi enn oljen: «Vi sparer enorme ressurser til kontrolltiltak og byråkrati. Alt går så mye lettere og raskere når folk stoler på hverandre», sier Cappelen og peker på at undersøkelser viser at land med høy tillit også har høyest produksjon per innbygger. Høy tillit henger sammen med små forskjeller.

En svært viktig dimensjon ved tillit er at den er grunnlaget for det spleiselaget samfunnet vårt er bygget på. Får vi et system der hardtarbeidende folk med gjennomsnittlige eller lave lønninger hver måned bidrar til spleiselaget, mens noen av de rikeste får slippe, vil det gå på bekostning av denne tilliten og misnøye vil oppstå. Derfor er det avgjørende at de som har mest også bidrar. Derfor kan vi ikke ha en skattepolitikk der de rikeste blir nullskatteytere. Fordi det vil gå ut over hele samfunnet vårt.

Penger er dessuten makt. Opphopningen av kapital hos noen få gir muligheter og påvirkningskraft mange av oss bare kan drømme om. Og de på toppen vet lite om hvordan det kjennes å bare kunne spise middag én dag i uka. Det er lite sannsynlig at denne gruppa kommer til å bruke sin makt på å gjøre det bedre for de som har minst.

Den norske drømmen

Ulikhetene øker ikke av seg selv. Men mange elementer, som teknologisk utvikling, innvandring, høyere lønninger og økt viktighet av kapital, trekker i retningen av større forskjeller. Vi trenger politikere som forstår dette og ser hvordan politikken påvirker vanlige folks liv.

Skal vi sikre et samfunn der alle har like muligheter, både til utdanning, jobb og demokratisk deltakelse, må vi jobbe for å begrense økende ulikhet. Først og fremst gjennom å sørge for at de små lønnsforskjellene vi har i Norge består. Det gjør vi ved å øke fagorganisering, støtte aktivt opp under trepartssamarbeidet og bevare kollektive lønnsforhandlinger. Så må vi videreutvikle velferdsstaten, med universelle ordninger, og sørge for at ordningene er best for dem som har minst. Sist, men ikke minst må vi sørge for et omfordelende og effektiv skattesystem. Bare slik bevarer vi den norske drømmen som handler om at alle har like muligheter.