Sosialpolitikk

Dag Seierstad: Når OECD tar til vettet

Dag Seierstad: Når OECD tar til vettet

Gammelt nytt: Fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe sosial ulikhet.

"Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har nylig lagt fram en rapport med to hovedbudskap:

• Økonomiske ulikheter sprer seg nå så raskt i de fleste land at de gruppene som blir hengende etter, fanges av en sosial nød som det kan bli vanskelig å bli kvitt.

• Det viktigste mottiltaket mot økende økonomisk ulikhet er at langt flere organiserer seg og dekkes av tariffavtaler.

Dette er oppsiktsvekkende nytt, i hvert fall fra OECD. ILO er en trepartsorganisasjon der regjeringer, arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelser fra hele verden er medlemmer. OECD er en organisasjon for regjeringene i den rikere delen av verden og har bidratt effektivt med å spre høyrepolitikk både vidt og djupt.

ILO har ofte gått ut med kraftige advarsler mot den økonomiske politikken som føres – både av USA, EU og mange andre land. OECD har derimot i stor grad stått fram som talerør for de markedsliberale miljøene i den vestlige delen av verdensøkonomen," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

 

Når OECD tar til vettet

Av Dag Seierstad

Gammelt nytt: Fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe sosial ulikhet.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har nylig lagt fram en rapport med to hovedbudskap:

• Økonomiske ulikheter sprer seg nå så raskt i de fleste land at de gruppene som blir hengende etter, fanges av en sosial nød som det kan bli vanskelig å bli kvitt.

• Det viktigste mottiltaket mot økende økonomisk ulikhet er at langt flere organiserer seg og dekkes av tariffavtaler.

Dette er oppsiktsvekkende nytt, i hvert fall fra OECD. ILO er en trepartsorganisasjon der regjeringer, arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelser fra hele verden er medlemmer. OECD er en organisasjon for regjeringene i den rikere delen av verden og har bidratt effektivt med å spre høyrepolitikk både vidt og djupt.

ILO har ofte gått ut med kraftige advarsler mot den økonomiske politikken som føres – både av USA, EU og mange andre land. OECD har derimot i stor grad stått fram som talerør for de markedsliberale miljøene i den vestlige delen av verdensøkonomen.

Fellesrapporten fra Ilo og OECD bygger på undersøkelser som dokumenterer det opplagte: at fagforeninger og tariffavtaler bidrar til at inntektsforskjellene i samfunnet blir lavere enn de ellers ville ha vært. Men rapporten går ett skritt lenger: Fagforeninger og tariffavtaler bidrar ikke bare til å øke lønnsnivået for lavtlønte grupper, men de demper også lønningene til de rikeste. Og de legger et bedre grunnlag for å overvinne stagnasjonstendensene i de land som ble ramma av finanskrisa.

Fellesrapporten ser det som svært betenkelig at fagforeninger mister medlemmer i store skarer. Medlemstallet synker raskest i det fellesrapporten kaller «de avanserte økonomiene» og holder seg svært lavt i resten av verden. Viktige årsaker er at produksjonsprosessene splittes mer og mer opp, og at stadig flere havner i jobber som knytter dem løst og tilfeldig til arbeidslivet. Men det skyldes også den markedsliberale politikken som ble ført nesten overalt. OECD har ansvaret for ett av kapitlene i fellesrapporten, et kapittel som gir en overbevisende argumentasjon for at denne utviklingen må snus. Kapitlet trekker fram eksempler fra alle verdensdeler for å understreke at fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe arbeidsløshet og for å sikre lønninger og bedre arbeidsvilkår. Det er like effektivt og like nødvendig i fattige som i rike land.

Da trengs det tettere og mer målretta samarbeid mellom ansatte og arbeidsgivere på arbeidsplassene, bredt anlagte tariffavtaler og trepartssamarbeid mellom arbeidere, arbeidsgivere og regjeringer – hevder OECD.

Rapporten legger vekt på at trepartssamarbeid og tariffavtaler er særlig viktig for arbeidsinnvandrere og letter overgang fra uformelt arbeid til arbeidsforhold som er regulert av lov og/eller avtale.

Alt dette er barnelærdom for enhver faglig aktivist. Nå gjør OECD det til den viktigste lærdommen fra den feilslåtte krisepolitikken etter 2008.

Fellesrapporten erkjenner at i kriseåra etter 2008 skjedde det mye som gjorde krisa verre enn den trengte å være. Det ble enklere for bedrifter å få lokale unntak fra tariffavtaler, og stadig flere tariffavtaler ble forhandla fram på den enkelte arbeidsplass. Tallet på fagorganiserte gikk ned i de fleste OECD-land i en situasjon der det var viktigere enn noen gang å være medlem av en fagforening. I Hellas ble det for eksempel så godt som helt slutt på alle tariffavtaler.

I rapporten viser OECD til samfunnsforskere fra mange land, men etter hvert også fra Ilo, IMF og OECD, som fastslår at høy organisasjonsgrad, høy tariffdekning og samordna lønnsoppgjør fører til mindre ulikhet.

Fellesrapporten understreker derfor at det er viktig å forstå ikke bare at det er sånn, men også hvorfor det er sånn. OECD sitt kapitel blir i realiteten – uten å si det med reine ord – et oppgjør med den nyliberale krisepolitikken som EU-systemet tvang Igjennom og som fikk de fleste EU-land til å forverre og forlenge krisevirkningene etter finanskrisa I 2008.

Det var i 2015 at OECD for første gang gikk ut med en sjølkritikk av hva organisasjonen sto for i kriseåra etter finanskrisa i 2008.

Da erkjente OECD at organisasjonen hadde hatt «en djup tillit til at markedene ville levere optimale løsninger, mens intervensjoner fra regjeringer måtte unngås»

Fellesrapporten til Ilo og OECD legger nå til grunn at mer inkluderende arbeidsmarkeder skaper «vinn-vinn»-situasjoner som vil føre til bedre kår for arbeidere, bedre vekstvilkår for næringslivet og gjenreist tillit til regjeringene.

Da blir det et skikkelig tankekors at EU i nærmere tre tiår systematisk gikk i motsatt retning.

Det ble støtta av en hærskare nyliberale økonomer som seierssikre sto fram med det som ble de «herskende tankene»: Fagforeninger og tariffavtaler er «institusjonelle rigiditeter» som rammer all økonomisk utvikling.

Tarifforpliktelser måtte unngås, og fagforeningers adgang til å påvirke lønningene var en uting. Det var for eksempel hovedkonklusjonen til EU-kommisjonen i det dokumentet som ga det ideologiske grunnlaget for den krisepolitikken som ble ført av EU og av de fleste regjeringene i EUs medlemsland. «Labour Market Developments in Europe», 2012)

Mange forhold bidro til denne utviklingen. Men stadig flere forskningsrapporter kaster lys over virkningene av EUs markedsliberale krisepolitikk. Her er konklusjonene i to slike rapporter:

«Den avregulering og liberalisering som fulgte opp dannelsen av det indre markedet og utvidelsene østover og sørover, har oppmuntra markedsdeltakerne til å satse på sosial dumping som strategi. (Bernaciak 2014)

«Katastrofale tall på arbeidsløse og en økonomisk vekst som uteblir, viser at et avregulert arbeidsliv ikke er veien ut av krisa. (Schömann 2014)

Blant kildene:

«The Global Deal for Decent Work and Inclusive Growth», Ilo/OECD 2018

«Trends in income inequality and its impact on economic growth», OECD 2015

(Publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments