Sosialpolitikk
Hvorfor tok Erna bostøtten fra uføre?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert lørdag 19. januar 2019 04:29

Den statlige bostøtteordninga er blitt dårligere. Færre fikk bostøtte i 2017 enn i 2013, og de hadde lavere gjennomsnittsinntekt. Det har gått hardest utover uføre, og det er ikke et arbeidsuhell. Det er villet politikk, " skriver Bjørgulf Claussen, Jorun Gulbrandsen og Ebba Wergeland.
"Erlend Wiborg i regjeringspartiet Frp, er leder for Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Han vil ikke gi flere uføre statlig bostøtte: «Jeg mener vi i større grad må se på hva som skal til for at flere kan klare seg uten hjelp fra det offentlige. Det beste middelet mot fattigdom er å sørge for at flere folk kommer i jobb.» (Dagbladet 21. november 2017.)
Wiborg er trofast mot arbeidslinja som har herjet i norsk sosialpolitikk noen tiår nå. Den er like kynisk som den er urealistisk: «Ta pengene fra folk, så kommer de seg nok i arbeid.» Det er vel og bra om det blir lettere å ha lønnsarbeid ved siden av uføretrygden. Men hva med det flertallet som ikke kan ta jobb, eller ikke er «produktive» nok for dagens arbeidsmarked? De blir ikke mindre fattige av å miste bostøtten.
Staten skyver ansvaret og utgiftene over på kommunene. Uføre med lav inntekt er henvist til kommunale støtteordninger og sosialhjelp. Det betyr skjønnsbaserte, midlertidige stønader og mer individkontroll," skriver de blant annet.
Les mer nedenfor.
Hvorfor tok Erna bostøtten fra uføre?
Av Bjørgulf Claussen, Jorun Gulbrandsen og Ebba Wergeland
Den statlige bostøtteordninga er blitt dårligere. Færre fikk bostøtte i 2017 enn i 2013, og de hadde lavere gjennomsnittsinntekt. Det har gått hardest utover uføre, og det er ikke et arbeidsuhell. Det er villet politikk.
Karin Andersen (SV) har gang på gang pekt på at bostøtteordninga blir trappet ned, og at det særlig har gått utover uføre: «For det første har bostøtten vært systematisk underregulert i forhold til prisstigningen. For det andre lovte alle partiene på Stortinget da uføretrygden ble lagt om at ingen uføretrygdede skulle miste bostøtten, men tallene viser at det har de gjort.» (Dagbladet 18. mai 2017.)
Retten til statlig bostøtte er avhengig av inntekt før skatt. Fra 2015 ble uføretrygden endret og skattlagt som vanlig lønnsinntekt. For at uføre skulle beholde omtrent det samme som før, ble trygdebeløpene økt. Men inntektsgrensene for retten til bostøtte ble ikke justert tilsvarende. Plutselig hadde mange uføre «for høy» inntekt, selv om de ikke hadde mer penger enn før uførereformen.
Ei overgangsordning sørger for at de som hadde statlig bostøtte før reformen, fortsatt får den. Men uføre som søker nå, og ikke hadde bostøtte før reformen i 2015, har ingen slik ordning og får avslag på søknaden om bostøtte. Dette er altså ingen uforutsett virkning av uførereformen, men en bevisst forverring av uføres økonomi fra regjeringas side.
Husbankens årsrapport for 2017 sier at uføre som ikke faller under overgangsordninga, i de fleste tilfeller har for høy inntekt til å få bostøtte. Som eksempel bruker de enslige, unge uføre på minstetrygd: I 2017 var den minste årlige ytelse for dem i overkant av 22 700 kroner i måneden, mens den øvre inntektsgrensa for å få bostøtte var mellom 20 000 og 22 000 kroner i måneden. Selv minstetrygden er altså «for høy» for bostøtte.
Erlend Wiborg i regjeringspartiet Frp, er leder for Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Han vil ikke gi flere uføre statlig bostøtte: «Jeg mener vi i større grad må se på hva som skal til for at flere kan klare seg uten hjelp fra det offentlige. Det beste middelet mot fattigdom er å sørge for at flere folk kommer i jobb.» (Dagbladet 21. november 2017.) Wiborg er trofast mot arbeidslinja som har herjet i norsk sosialpolitikk noen tiår nå. Den er like kynisk som den er urealistisk: «Ta pengene fra folk, så kommer de seg nok i arbeid.» Det er vel og bra om det blir lettere å ha lønnsarbeid ved siden av uføretrygden. Men hva med det flertallet som ikke kan ta jobb, eller ikke er «produktive» nok for dagens arbeidsmarked? De blir ikke mindre fattige av å miste bostøtten.
Staten skyver ansvaret og utgiftene over på kommunene. Uføre med lav inntekt er henvist til kommunale støtteordninger og sosialhjelp. Det betyr skjønnsbaserte, midlertidige stønader og mer individkontroll.
Kommunepolitikere merker endringene. Da det i august 2018 var snakk om å innføre markedsleie (ofte kalt «gjengs leie») for tilrettelagte boliger som hadde hatt lav leie, sa bydelsutvalget i bydel Nordre Aker (Oslo): «Bydelen deler bekymringen over at husleien økes kraftig samtidig som færre får bostøtte grunnet uførereformen fra 2015 som har gitt uføretrygdede høyere bruttolønn og mer skatt. … det er et stort problem at bostøtten … ikke fungerer i tråd med intensjonen, og i verste fall ikke gir beboerne i tilrettelagte boliger muligheten til å delta i samfunnet med aktivt og meningsfullt liv.» Bydelen innførte likevel markedsleie i de tilrettelagte boligene. På bekostning av muligheten for «aktivt og meningsfullt liv». De mente det måtte være likebehandling for alle kommunale boliger. Men likebehandling er faktisk dårlig sosialpolitikk når behovene helt klart er forskjellige.
En viktig grunn til at kommuner har innført markedsleie, er at den statlige bostøtteordninga delvis har dekket leien og sikret kommunens inntekter. Men det hjelper ikke leietakere som ikke får bostøtte, slik uføre nå opplever. Husleien for kommunale boliger må komme ned på et nivå leietakerne kan leve med, i stedet for at kommunen gjør dem til sosialklienter ved å kreve markedsleie.
Medlemmer av Fellesorganisasjonen (FO) i Bergen har spurt sosialsjefene i Hordaland-kommunene om bostøtte og kommunal leie. Alle de 13 kommunene som svarte, hadde markedsleie eller litt under på sine boliger. En hadde kommunal bostøtte. Samtidig sa om lag halvparten at flere uførepensjonister hadde mistet den statlige bostøtten etter uførereformen i 2015. De hadde fått en vanskeligere økonomisk situasjon, samtidig som de hadde for høy inntekt til å få supplerende sosialhjelp.
Profesjonsutvalget i FO Hordaland har tatt et bra initiativ som flere kan følge. De har skrevet til Hordalandspolitikerne lokalt og på Stortinget, og forklart hva dagens politikk betyr for økonomien til uføre: «Når en enslig person med minstetrygd får avslag på bostøtte ser regnestykket pr mnd. slik ut: Nettoinntekt kr. 15 775 (skatt 4248,-), husleie kr. 8530,- (gjennomsnitt Bergen 2017 fra SSB), strøm kr. 1500,-. Rest til livsopphold kr. 5745,- ligger under sosialhjelpssats i Bergen som er kr. 6050,- pr mnd.»
Hordalands-benken og stortingsflertallet kan gi uføre tilbake retten til bostøtte som før uførereformen. Og de kan sørge for at den statlige bostøtten blir en rettighet for alle med lav inntekt, enten fattigdommen skyldes uførhet eller andre forhold.
(publisert i Klassekampen)
Kommentarer
Dette er feilinformasjon og må rettes omgående, og jeg ber om tilbakemelding på at det blir brakt i orden.
Begrunnelse følger, saksetfra Bergensavisen selv for hele 10 - TI år siden":
30.03.2009 - Dårlig informasjon
Sigrid Michelsen måtte henvende seg til byombudet for å få vite hva hun hadde krav på som varig uføretrygdet.
Michelsen fant nylig ut at hun har krav på sosialhjelp som sørger for at hun sitter igjen med 80 prosent av trygden, etter betalt husleie.
Dette innebærer etter dagens satser 9086 kroner per måned, minus en egenandel på 100 kroner i strøm.
Jeg har vært i kontakt med sosialkontoret mange ganger, uten å få informasjon om at jeg har rett på denne ordningen, sier Michelsen.
Hun tror at dette gjelder mange andre, som i likhet med henne lever på langt mindre enn de har krav på. (!!!)
www.ba.no/.../1-41-4229848
Hva har du som Byombud for Oslo å si til dette, og det hele ti år etter, Johansen?
Hva har du som
Jeg har sans for dine innlegg, Ivar Johansen, for du en er av de få politikerne som i det hele tatt snakker om boligspørsmål.
Alle andre svikter! Og sviket er enormt!
Søm en nødløsning må de laveste trygdene og sosialsatsene heves, og folk så sikres rett til i det hele tatt å ha tak over hode. De har de vel i teorien, men dessverre ikke i praksis.
Det viktigste tiltaket mot bolignød i Norge, er å begrense innvandringen samtidig som det settes i gang storstilt sosial boligutbygging hvor boligene blir øremerket de unge og andre med lav økonomi.
Norge trenger flere hundretusen nye boenheter, fordelt på alle de største byene hvor boligpresset er størst. Unge er stort sett tvunget til å bo sentralt pga utdanning, skoler og arbeidsplasser.
Dessverre er boligpresset i byene fremskaffet med vilje, -det er boligadelen som styrer landet og de har også interesse av at de blir befolkningspres s og boligmangel i byene, for da stiger boligprisene og husleiene. De fleste ny-rike i Norge er blitt det nettopp gjennom utleie og boligspekulasjo n. Også politikere driver med dette. De er sin egen lommebok nærmest, og derfor sørger de for at boligprisene stiger.
Det er viktig å kjenne lusa på gangen!
Kynisk tankegang overfor folk på grasrota er ikke nytt. Adelen og overklassen har alltid sørget for å kneble og undertrykke folk på lavere økonomisk nivå. Så også i dag. Politiske og økonomiske virkemidler er sterke og bidrar til kontroll og styring.
De siste 5 årene har vi sett en økende innsnevring av fattiges liv. Ytelser inndras eller kuttes brutalt. Uføre må skatte på linje med arbeidsføre. Særfradrag for uførhet er fjernet. Særfradrag for store sykdomsutgifter er fjernet. Og trygdeavgiften på skatten er satt opp til et høyt nivå. Med andre ord: Fattigfolk og uføre skal TAS og FLÅS. Det er ingen nåde.
De som sitter og bestemmer disse alvorlige avgjørelsene, som ødelegger folks liv, de SER ikke og FORSTÅR IKKE hva de gjør.
Syke og uføre blir mobbet og trakassert.
Skal vi finne oss i å ha et samfunn hvor politikere står fram og ukritisk trakasserer og mobber uføre og syke? Kalle syke folk late og udugelige?
Nei! Vi må vise at vi står i mot, bruke stemmeseddelen. Fram for en mer sosial fordelingspolit ikk og et samfunn som tar vare på alle, - ikke bare gir skattelettelser til rikingene, på bekostning av fattige, uføre og minstepensjonis ter.
Stian Jensen, seksjonsleder boligkontor i Oslo
Tap av bostøtten er derfor sjokkerende og urovekkende for mange med betydelige sykdommer eller skader som er helt avhengig av en god bostøtte som er prisjustert.
Alle kan bli alvorlig og i verste fall livsvarige syke, og bruke arbeidslinjen brutalt og kynisk mot de aller sykeste som har mye å stri med i fra før er helt uforståelig. Det er oppsiktsvekkend e at stortinget ikke har gjort noe med tapet av bostøtten for mennesker med beviselige livslange og alvorlige diagnoser eller skader som lever kun av uføretrygd og bostøtte på ung ufør stønad.
Tap av bostøtten eller vesentlig reduksjon av bostøtten er en klar uforutsett konsekvens av
uførereformen.
Bostøtten må oppjusteres til dagens virkelighet og den må styres slik at den ikke blir borte selv om uføretrygden justeres etter G hvert år. Husbanken er jo til blant annet for at folk som er alvorlige og livsvarige syke skal kunne bo trygt i en nøktern bolig hele livet.
Hvorfor vil Wiborg og Frp kaste disse menneskene på gata ?
Finnes det en diagnose for maktmennesker som sparker de aller psykisk/fysisk sykeste ut av leiligheten og ut i rennesteinen mens de svarte i øynene roper arbeidslinja ?
Dette er uverdig Norge.
Som følge av uførereformen og at jeg urettmessig har mistet både overgangsordnin gene og hele bostøtten har jeg nå et tap på 70 000kroner i året. Jeg har en alvorlig og livsvarig psykisk lidelse og flere fysiske sykdommer. I dag er borettslagsleil igheten jeg kjøpte i voksen alder i god tro med min kommune med startlån blitt en evig fattigdomsfelle . Håper at staten tar oss alvorlig psykisk syke på alvor slik at de som mistet overgangsordnin gene bostøtte urettmessig for den omgjort til varig bostøtte slik en del i lik situasjon fikk.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.