Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert onsdag 20. februar 2019 17:31

Pårørende til 55-årige utviklingshemmede Vegard, med Downs syndrom, er fortsatt fortvilet fordi bydelen lar dem leve i uvisse. Bydelen sier: Vi kan ikke gjøre noe som helst med husleienivået på 13.000 pr. måned, - den såkalte gjengs leie.

Bydelens forslag er: Vegard kan flyttes til en noe mindre leilighet litt lenger ned i gangen. Vegard elsker sin leilighet, og vil ikke over alt på denne jord flytte fra leiligheten sin. Hør han si noe om dette her.

Ved å flytte kan husleien reduseres med kr. 1.000 pr. måned. Vegard er uføretrygdet og har netto utbetalt en uføretrygd på kr. 19.000 pr. måned. Vegard klarte å betjene den tidligere husleien på kr. 8.000 pr. måned, men det var innføringen av gjengs leie i fjor sommer som skapte problemene. Han er selvsagt ikke i stand til å betale kommunen 12.000 pr. måned.

Dette handler ikke bare om Vegard. I Rustadgrenda bofellesskap er det flere utviklingshemmede som har havnet ut i samme fortvilede situasjon, og er i husleierestanse. De lever i utrygghet på om de får samme utkastelsesvarsel som Vegard. Og rundt i byen er det funksjonshemmede, minstepensjonister og uføretrygdede, m. fl. som er fortvilet. De bor i kommunal bolig fordi de ikke har betalingsevne til å klare seg på det ordinære boligmarkedets markedsleie. Heller ikke den samme markedsleie/gjengs leie i kommunale boliger.

Bydelen foreslår at Vegard skal søke på diverse støtteordninger, samtidig som de legger til: som han nok ikke har rett til. Det reelle er derfor at bydelen mener at Vegard - og mange i hans situasjon - skal være varig avhengig av å få kommunal sosialhjelp for å betale en rådyr husleie tilbake til den samme kommunen.

Men for å legge til: Det reelle ansvar ligger hos oss i bystyret og hos regjeringen, ikke hos bydelen. Det er bystyret som har innført gjengs leie, og bystyret kan og bør skrote ordningen. Staten har over tid i betydelig grad svekket den statlige bostøtteordningen, og regjeringen kan rydde opp. Det haster.

Å være i "folkets tjeneste" innebærer også å lytte til brukernes opplevelse av kommunen. Les Randi Røst Kile sin fortvilte oppsummering og rop om hjelp, under "les mer."

Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske

Norge og det byråkratiske Norge.

Vær så snill og vær med meg på jakta,

også dere som det ikke rammer,

for en gang kan det være deres tur

til å bli behandlet slik,

dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.

Vi trenger styremakter som bryr seg.

Mange av dere har kanskje blitt lei

av Vår Vegard, Vår Alles

for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei.

Dette er ikke spam.

Det er et rop om hjelp.

Vi trenger alle de stemmer vi kan få,

som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand

jeg møter i dette landet.

Da Dagbladet ringte meg første gang,

lå jeg og hulket i senga.

I dag skriker jeg i ensomhet.

Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda

som hjelpeapparatet,

de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.  

 Derfor må vi

som bor i dette landet

 reise oss opp og si at nok er nok. 

Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.

Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø.

Hvis jeg blir sprø,

har ikke Vår Vegar,

Vår Alles, 

min stemme til å snakke for seg lenger.

Jeg vil gjerne være deres stemmer,

for dette er flotte mennesker,

en verdifull fargeklatt

til vårt fellesskap,

vi som kaller oss nordmenn.

Det har gått nitten dager.

Det politiske Norge har ikke sagt et ord.

Det byråkratiske Norge

fikk min mann til å bruke nærmere fire timer

på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet.

I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann.

De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie.

Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.

De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på.

De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt.

De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid.

Det beklages.

De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss.

De mangler et dokument,

som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst,

 for å kunne gjøre vedtak.

De har hatt tida siden august til å be om det.

Så startes det et regnestykke

for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet,

som skal fraflyttes,

slik at husleia går ned til 12000.

12000.

Hva hjelper vel det?

Han kan ikke betjene den husleia heller.

Vi har folk i felleskapet her

som ikke klarer å betale 11000 kroner heller.

De klarte knapt å betale husleia

når den var på åtte tusen.

Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker,

der han trives

for å flytte han ned i gangen

for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000.

Satser de på å få inn rike foreldre

som skal forplikte seg til en husleie ingen av de andre greier? 

Jeg minner om visjonen.

Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter,

for jeg finner det ikke.

Min mann har, med hatten i handa,

gått med på å snakke med Vår Vegard

om det som en mulighet.

Om jeg har noe å si i saken,

så skal det spørsmålet aldri nå han,

ingen andre heller.

Vår Alles.

Ikke løser dette noe for noen andre heller

verken for vårt bofellesskap,

 eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført.

Dette er en sak som gjelder alle de

som daglig får ødelagt sine liv

av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene

når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.

Jeg ber dere rett og slett om hjelp

til å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen.

Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero

 til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører

og kommer med umenneskelige forslag.

Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann

som elsker sin leilighet, er trygg der. 

Vi har et norsk folkeeventyr

som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. 

 Da hjertet, etter mange strabaser

ble funnet og klemt i stykker,

døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela,

fikk befridd brødrene,

vant prinsessa og fant lykka.  

Hjelp meg å ta livet av denne Risen

så folk fra Annerledes landet,

og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger,

kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende

blomstrende fellesskap.