Sosialpolitikk

Vår alles Ion med saksofonen

Vår alles Ion med saksofonen

"Hvis du har tatt t-banen fra Nationaltheatret de siste årene, kan du ikke ha unngått å høre og se Ion med sin saksofon. Ion er en dyktig musiker som har gledet mang en passasjer som har stoppet opp et øyeblikk i hverdagsstresset og lyttet.

Jeg tok kontakt med ham da han var her i 2010. Ved flere anledninger var han med som musiker på fester i Hjelms gate hvor Gateavisa holder til. Da kom han med flere musikere og det var «live» sigøynermusikk og gode vibber langt inn i de tidlige timer, det var alltid vellykket. Siden har vi hilst på hverandre og jeg har gitt litt penger for kunsten hans.

I 2015 besøkte jeg ham i Romania. Han bor med sin storfamilie i Bacau, en by langt øst i Romania, i en fattig del av landet. Jeg ble ønsket velkommen og møtte familien og tilbrakte en natt sammen med dem. Da vi skulle sove for natten, redde han opp sin seng for meg. Selv sov han med sine kone i et annet rom. Det var den beste sengen jeg hadde sovet i på den turen, selv om jeg også hadde benyttet hoteller," skriver Harald Medbøe i tidsskriftet Folk er Folk.

Les mer under "les mer."

 

Vår alles Ion med saksofonen

Tekst og foto: Harald Medbøe

Hvis du har tatt t-banen fra Nationaltheatret de siste årene, kan du ikke ha unngått å høre og se Ion med sin saksofon. Ion er en dyktig musiker som har gledet mang en passasjer som har stoppet opp et øyeblikk i hverdagsstresset og lyttet.

Jeg tok kontakt med ham da han var her i 2010. Ved flere anledninger var han med som musiker på fester i Hjelms gate hvor Gateavisa holder til. Da kom han med flere musikere og det var «live» sigøynermusikk og gode vibber langt inn i de tidlige timer, det var alltid vellykket. Siden har vi hilst på hverandre og jeg har gitt litt penger for kunsten hans.

I 2015 besøkte jeg ham i Romania. Han bor med sin storfamilie i Bacau, en by langt øst i Romania, i en fattig del av landet. Jeg ble ønsket velkommen og møtte familien og tilbrakte en natt sammen med dem. Da vi skulle sove for natten, redde han opp sin seng for meg. Selv sov han med sine kone i et annet rom. Det var den beste sengen jeg hadde sovet i på den turen, selv om jeg også hadde benyttet hoteller.

Besøk

Sist vår var Diana Pascu, redaktøren i Revista Shukar på besøk i Oslo. I den anledning hadde hun en samtale med Ion hvor vi får vite litt mer om bakgrunnen hans. Opprinnelig kommer Ion Cantaragiu fra en klan som var bjørnetemmere, men å opptre med bjørner ble forbudt på 1920 tallet i Romania. Da måtte de livnære seg av noe annet; de valgte musikken. Ion ble lært opp av sin far fra femårsalderen. Akkurat som han nå lærer opp sine barn og barnebarn, tradisjonen holdes ved like. Han har fire voksne barn og ni barnebarn. Han savner dem sterkt mens han er på sine arbeidsøkter i Oslo. Som oftest er han her to tre måneder ad gangen.

Første gang han kom hit var i 2005. Det var da det ble mulig for rumenere og rom å reise uten visum til Vest-Europa. De første årene var han mye i Sverige også, men de siste 8 årene har han gjort Oslo til stedet hvor han spiller og jobber for storfamilien i Romania. Han har blitt engasjert til å være med på teaterforestillinger. En gang hadde han replikker som ble oversatt til norsk av tolk fra scenekanten. Forestillingen ble en suksess og ble satt opp både i Berlin og Paris, Ion var med pådet hele.

Ion liker å spille på gaten, han spiller i regn og sludd, han gir seg ikke. Han gjør 4-5 hundre kroner pr dag, en liten formue i Romania hvor en reell månedslønn for folk som Ion kan være på knappe 2000.

Frihet

Diana spør ham hvorfor han forlot Romania. Han sier alt er blitt verre etter at de skjøt Ceauşescu  julen 1989. Før «revolusjonen» hadde han fast jobb på en skruefabrikk med lønn og bolig. Etter revolusjonen var det rom som først ble rammet og mistet jobber og boliger. – Det har vært hardt, men her i Oslo klarer jeg meg og kan støtte familien. En av mine sønner bor i England, det hender jeg må sende penger til ham også.

Ion er ikke særlig imponert over demokratiet i Romania. – De som sitter på toppen stjeler fra landet, de stjeler millioner av euro. Vi lever i et århundre hvor vi som er rom ikke kan bo hjemme, vi må leve som uteliggere og spille i fremmede land. I Romania finnes det nesten ikke jobber for rom, vi må stort sett klare oss selv. De som styrer landet sitter i milliardboliger og saksøker hverandre og kaster bort penger på rettstvister i et system som ikke fungerer. Korrupsjonen lever i beste velgående. De sier vi har fått frihet, men hva betyr frihet hvis jentene våre må jobbe på gaten for at familien skal overleve. Hva slags frihet er det?

Før hadde vi jobb, enten 8 timer pr dag i fabrikk eller som gjeter, passe kuer eller annet arbeid i landbruket. Vi fikk 2 200 leu. Det meste gikk til å betale husværet og strøm. Det lille som ble igjen kjøpte vi mat for. Det var fattigslig, men forutsigbart. Det fantes også stalige kantiner hvor vi kunne spise sammen med familien til en rimelig penge. Nå er det bare private restauranter og der er det for dyrt for oss. Fremtiden er usikker i mitt hjemland, men jeg er fri til å reise vekk fra det vanskelige Romania og tjene mine penger her, så vil jeg bygge opp noe varig for min familie i Romania.

Ved siden av Ion står en romákvinne diskret. Ion fortelle at hun er tigger. Hun gjør mellom 100 og 150 kr pr dag.

– Jeg har en sønn som har tre barn, han og familien bor i England. Der har han gått på sosialen, men nå tar de fra ham støtten. Jeg må sende ham penger så han ikke mister stedet hvor familien bor. Det er krise.

Skole og familie

Diana viser det den første utgaven av Shukar til Ion. Han studerer det, og reagerer positivt. I Shukar er det både tekster på rumensk og romanes, det er tydelig at han behersker begge språkene. Bladselgerne og tiggerne fatter interesse, og Diana gir dem to magasiner som de kan titte på. Tre jenter på rundt tyve år ser på et magasin sammen. Bildene liker de, men det er tydelig at de ikke kan lese, de ser undrende på sidene med tekst.

Ion fikk sin skolegang før revolusjonen. Etter 1989 har skolesystemet i Romania slitt; det går på felgen. Spesielt rombefolkningen lider under det skakkjørte skolesystemet. Det skal ikke forundre meg om at over 60 % av de unge romá ikke får skikkelig skolegang. Romania kommer til å produsere mengder med analfabete rom som ikke får jobb i Romania og tar til tigging og annet i Vest Europa.

Da jeg besøkte Ion og familien i Bacau opplevde jeg en varm og tett sammenvevd familie. Der møtte jeg også sønnen og hans familie, de som nå bor i England. Jeg møtte også hans tre døtre og noen av barnebarna. Jeg så huset Ion er i ferd med å bygge for å kunne huse hele slekten. Stein for stein bygges det. Foreløpig er det bare et halvferdig bygg, men sakte og sikkert bygges det opp. Drømmen er at hele familien kan bo der samlet i fremtiden. Han og Maria har fire barn, tre døtre ogen sønn. Etter som tiden har gått er det kommet hele ni barnebarn, så dette er en storfamilie som kommer til å bo sammen.

(trykket i tidsskriftet Folk er Folk)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode