Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 13. august 2019 03:30

Våre bysamfunn trenger ikke bare «grønne tak», men nye røtter som tilpasser sin vekst i samsvar med naturens egenverdi og begrensede evne til å reprodusere seg selv, skriver Mari Løken.

"Boligen og byen, og ikke minst mennesket, er ikke fristilt fra naturen. I byer med et kapitalistisk system tar naturen i hovedsak form av å være en vare. Denne kommersialiserte relasjonen ikke bare tilslører sosiale maktrelasjoner inngravert i dem, men tillater også en forestilling om en flyt av varer frakoblet fra naturen. Menneskets kontroll av miljøet og naturen har skapt egne mekanismer for økt overskudd per innbygger. Problemet er at dette ikke er bærekraftig.

Det er mulig å tenke seg at byøkologiske prinsipper forsøksvis kan få legge føringer på utforming og vedlikehold av ikke-kommersielle boliger i urbane områder slik at man i ett strøk søker både sosiale og miljømessige forbedringer av boligmarkedet. En byøkologisk boligutvikling kan dermed med fordel kobles opp mot Oslo Kommunes planer om en ikke-kommersiell tredje boligsektor i Oslo.

I Oslo har vi allerede flere byøkologiske pilotprosjekter; Vestbredden i Hauskvartalet, E37 på Vålerenga og Ormsundveien Økogrend på Bekkelaget. Et problem er imidlertid at det mangler tillitsbaserte kontaktflater mellom boligprosjektene og bredere politiske og offentlige beslutninger og handlinger. Dette vanskeliggjør prosjektenes formål for Oslo kommune: at de kan benyttes som læringsarena for byøkologi.

Disse prosjektene representerer årevis med ubetalt arbeid og erfaringer knyttet til selvorganiserte byøkologiske boligprosjekter med stor grad av brukermedvirkning, på godt og vondt. Her ligger et enormt kunnskap og erfaringsgrunnlag som uten en tillitsbasert forbindelse opp mot kommunen, risikerer å gå tapt for Oslo kommune," skriver Mari Løken blant annet på Oslo Mets byblogg.

Les hele hennes artikkel under "les mer", samt hennes masteroppgave i samfunnsgeografi på linken.

Byøkologisk bolig- og byutvikling

av Mari Løken

Hvordan skal vi som samfunn klare å skape og opprettholde bærekraftige byer? Samfunnsutviklingen, globalt og i Norge er urbaniserende, samtidig som vi opplever akselererende miljøproblemer. Store deler av løsningene på de miljøproblemene vi som samfunn står ovenfor må dermed løses i byene.

Det finnes imidlertid ingen konsis forståelse av hva som menes med bærekraftighet, hvilket begrenser muligheten for operasjonalisering av begrepet innen byplanleggingen (Andersen & Skrede 2017). Boligutvikling i byene er en stor del av byutviklingen samtidig som bolig er en grunnleggende del av innbyggernes liv. Spørsmål omkring bolig har stor påvirkning på hva slags liv beboerne har mulighet til å leve. Hva slags sosial reproduksjon de er med på å skape.

Kamper over sosial reproduksjon er formet av spørsmål om hvordan den er verdsatt, av hvilke mekanismer, av hvem og for hvilke formål. Dette er en prosess som hekter seg på det meningsbærende ved verdi (Dowling 2016). Hva angår bolig er det en konflikt mellom boligens bruksverdi som hjem og boligens omsetningsverdi på boligmarkedet (Madden & Marcuse 2016).

En by frakoblet naturen?

Men boligen og byen, og ikke minst mennesket, er ikke fristilt fra naturen. I byer med et kapitalistisk system tar naturen i hovedsak form av å være en vare. Denne kommersialiserte relasjonen ikke bare tilslører sosiale maktrelasjoner inngravert i dem, men tillater også en forestilling om en flyt av varer frakoblet fra naturen (Heynen m. fl. 2006). Menneskets kontroll av miljøet og naturen har skapt egne mekanismer for økt overskudd per innbygger. Problemet er at dette ikke er bærekraftig (Hetherington 2010).

Byøkologi omfatter samspillet mellom mennesker og natur i bymessig bebyggelse, inkludert det samspillet som finnes gjennom naturlige og menneskeskapte energi og materialstrømninger. Byøkologi tar utgangspunkt i sted; det enkelte lokalområdet; det være seg nabolaget, kvartalet, bydelen eller for så vidt hele byen, samt stedets beboere og brukere.

Byøkologi skiller seg slik fra andre miljøstrategier som tar utgangspunkt i et bestemt tema. Målet for byøkologi er en bærekraftig utvikling i bysamfunnet. Middelet er helhetsorienterte løsninger basert på de ressursene som finnes på stedet, hvilket innebærer menneskelige og (andre) naturlige ressurser, samt gjenbruk av eksisterende bygningsmasse, materialer og infrastruktur.

I byøkologiske utviklingsområder skal alle tiltak planlegges og utføres slik at det legges til rette for en betydelig miljøstandard med lavt energi- og ressursforbruk og lav miljøbelastning med spesielt fokus på blant annet: klimatilpasning, lavt energibehov, bruk av lokal, fornybar energi, miljøsertifiserte materialer, naturlig ventilasjon og økologisk vann- og avløpsløsning. Å ta utgangspunkt i stedets beboere og brukere innebærer stor grad av brukermedvirkning gjennom hele prosessen, der kompetanse og ressurser i området kan benyttes, og tilhørigheten til området styrkes (Miller 2005, Elle 2009).

Oslos «tredje boligsektor»

Det er mulig å tenke seg at byøkologiske prinsipper forsøksvis kan få legge føringer på utforming og vedlikehold av ikke-kommersielle boliger i urbane områder slik at man i ett strøk søker både sosiale og miljømessige forbedringer av boligmarkedet. En byøkologisk boligutvikling kan dermed med fordel kobles opp mot Oslo Kommunes planer om en ikke-kommersiell tredje boligsektor i Oslo.

Gjenbruk av eksisterende bygningsmasse som byøkologisk prinsipp sammenfaller på viktige områder med miljøvennlig restaurering av historiske og vernede bygninger (Reinar & Miller 2011-2012). En kombinasjon av byøkologisk utvikling og vern av byens kulturarv kan dermed være et fruktbart samarbeid.

I Oslo har vi allerede flere byøkologiske pilotprosjekter; Vestbredden i Hauskvartalet, E37 på Vålerenga og Ormsundveien Økogrend på Bekkelaget. Et problem er imidlertid at det mangler tillitsbaserte kontaktflater mellom boligprosjektene og bredere politiske og offentlige beslutninger og handlinger. Dette vanskeliggjør prosjektenes formål for Oslo kommune: at de kan benyttes som læringsarena for byøkologi.

Disse prosjektene representerer årevis med ubetalt arbeid og erfaringer knyttet til selvorganiserte byøkologiske boligprosjekter med stor grad av brukermedvirkning, på godt og vondt. Her ligger et enormt kunnskap og erfaringsgrunnlag som uten en tillitsbasert forbindelse opp mot kommunen, risikerer å gå tapt for Oslo kommune.

Oslo kommunes Byøkologiske program statuerer at «Oslo skal fremme en miljøeffektiv byutvikling i samsvar med byøkologiske prinsipper» og kommuneplanen beskriver behovet for en ikke-kommersiell tredje boligsektor i Oslo. Byrådet har også nylig fremmet sitt forslag for en ny boligmodell for Oslo. Det skorter sånn sett ikke på gode planer.

Bruk kunnskapen som finnes

I den videre utviklingen av de planene gjør Oslo kommune smart i å benytte seg av den kunnskapen som innbyggerne i Oslo besitter: om hvordan det er å leve i byen, hva som skal til for å skape gode boliger tilpasset beboernes behov, hvordan lavinntektsgrupper kan få tilgang til disse boligene, hvordan fellesskaplig boligutvikling kan fungere, hvordan samarbeidsdrevet vedlikehold av eksisterende bygningsmasse kan gjennomføres ved stor grad av egeninnsats og lavest mulig økonomisk output og økologisk fotavtrykk. Hvordan gode bolig- og byområder kan skapes basert på lokale behov.

Sosiale behov er viktige for en god byutvikling, men dersom vi skal ta bærekraft og byøkologi på alvor holder det ikke å skape gode byer for menneskene som lever akkurat nå. Da må langsiktige løsninger lanseres som tar kommende generasjoner og ikke minst naturens egenverdi med i beregningen.

En reell bærekraftig byutvikling må ta hensyn til naturens begrensede evne til å reprodusere seg selv, og tilpasse sin vekst etter det. Dette innebærer mer enn tekniske løsninger som BREEAM standard og balansert ventilasjon. Det krever en transformasjon av hvordan vi organiserer bysamfunnet, og hvordan vi forholder oss til og måler verdi.

En lansering av løsninger uten å ta hensyn til grunnleggende verdikonflikter sannsynliggjør ad hoc, overflatiske og kortvarige tilnærminger til dyptgripende og langsiktige problemer. Det blir dermed tydelig at potensielle løsninger må skaleres i forhold til problemenes omfang og dybde. Sagt på en annen måte;lder

Andersen, B. & Skrede, J. 2017. Planning for a Sustainable Oslo: the Challenge of Turning Urban Theory into Practice. Local Environment. 22, 5. 581-594.

Dowling, E. 2016. Valorised but not Valued? Affective Remuneration, Social Reproduction and Feminist Politics Beyond the Crisis. British Politics. 11, 4. 452–468.

Elle, M. 2009. Byøkologi, i Den Store Danske, Gyldendal. Tilgjengelig på: http://denstoredanske.dk/Natur_og_milj%c3%b8/%c3%98kologi/by%c3%b8kologi [Lest: 29.03.19]

Hetherington,R. 2010. The Climate Connection: Climate Change and Modern Human Evolution. Cambridge University Press Heynen, N., Kaika, M. & Swyngedouw, E. 2006.

Urban Political Ecology: Politicizing the Production of Urban Natures. I Heynen, N., Kaika, M. & Swyngedouw, E. (red.) In the Nature of Cities: Urban political ecology and the politics of urban metabolism. Routledge, London & New York. 1-19.

Madden, D. & Marcuse, P. 2016. In Defense of Housing: The Politics of Crisis. Verso, London & New York. Miller, F. 2005.

Planbeskrivelse for Hauskvartalet. Forslagsstillers planbeskrivelse på oppdrag fra KBY, Oslo Kommune. Tilgjengelig på: http://www.hauskvartalet-info.no/ [Lest: 29.03.19]

Reinar, D. A. & Miller, F. 2011-2012. Bærekraftige Historiske Byer: Byens Kulturarv – Bra for klimaet! Prosjektrapport 2011-2012. Sustainable Historic Towns. Tilgjengelig på: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/176962/1/SuHiTo_norsk.pdf [Lest: 01.04.2019]

Artikkelen er først publisert på Oslo Mets Byblogg.