Sosialpolitikk

Når systemet kollapser

Når systemet kollapser

NAV-skandalen: Det må være et absolutt minstekrav at staten selv forstår loven, skriver Eivind Helland Marienborg ved det Juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.

"Vår lovgivende statsmakt bør bidra til å gjenoppbygge tilliten ved å sørge for at folketrygdloven i større grad gjenspeiler EØS-reglene og andre internasjonale trygdeavtaler, og ved å sørge for at loven holdes oppdatert - også i fremtiden.

Samfunnet må nå betale regningen for at man tidligere ikke har tatt seg tid til å utarbeide en oversiktlig og klar lovtekst. Hvis samfunnet ikke nå sørger for å få vedtatt og satt i verk en enklere folketrygdlov, og holder regelkomplekset oppdatert og forståelig, blir omkostningene store også i fremtiden.

Ikke bare for enkeltmennesker som vil tape sin rett i møte med staten, eller bruke unødvendig mye krefter, tid og penger i kampen for å vinne frem. Men også for staten, som må bruke ekstra ressurser på å praktisere uklare og unødvendig kompliserte regelsett – både i forvaltningen, klageorganene og i domstolene," skriver han blant annet.

Les hele nedenfor.

 

Når systemet kollapser

Av Eivind Helland Marienborg, stipendiat, Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen

“Folketrygden er en hjørnestein i vår velferdsstat», het det i Norsk Offentlig Utredning 1990: 20 om Forenklet folketrygdlov. Trygdelovutvalget påpekte i 1990 at det omfattende lov- og forskriftsverket som regulerer forholdet mellom folketrygden og borgerne, var vanskelig å lese, forstå og praktisere, og dermed utgjorde et stort rettssikkerhetsproblem.

Utvalget gjorde en fullstendig revisjon av selve lovgivningen. Ikke av hvem som skulle få eller ikke få ytelser. Men, som de selv skrev, «et arbeid for å forenkle folketrygdlovgivningen, slik at den skal bli forståelig for mange flere enn i dag». Hvis ikke samfunnet tok på seg engangsomkostningene med å få vedtatt og satt i verk en enklere folketrygdlov, ville omkostningene på sikt bli store, skrev utvalget. Snart tretti år senere høres dette treffende ut for situasjonen vi nå står oppe i.

Et regelkompleks på trygdeområdet som er så vanskelig å forstå og praktisere, at det gir staten og forvaltningen unødvendige ekstrakostnader, og utgjør et stort rettssikkerhetsproblem for borgerne. Trygdelovutvalget omtalte i 1990 sitt arbeid som en engangsomkostning for staten for å rydde opp i folketrygdloven en gang for alle. De mente det kanskje ikke helt bokstavelig. Det ligger i et trygdesystems natur at det må leve og utvikle seg i takt med samfunnet.

Både samfunnet og folketrygdloven har vært gjennom mange og store endringer siden. I 1994, få år senere, ble Norge part i EØS-avtalen og folketrygdloven supplert av EØS sin trygdeforordning. Historien derfra kjenner vi i grove trekk nå. Detaljene og nyansene vil vi lære enda mer om i tiden som kommer.

Enkeltsakene i denne NAV-saken har vært behandlet på flere nivåer i NAV, Trygderetten, av politi, påtalemyndighet og domstolene. De har vært vurdert av forvaltningsjurister, erfarne rettsmedlemmer i Trygderetten, forsvarsadvokater, trygdeadvokater og dommere i domstoler helt opp til Høyesterett. Med noen få hederlige unntak har feilen passert de fleste av oss.

Når så mange aktører i vårt system kan overse noe som dette i så mange saker over så lang tid, er det nærliggende å heve blikket fra enkeltsakene og enkeltaktørene til systemet i seg selv. Til måten folketrygdloven er bygget opp og formulert på, og til måten den forholder seg til EØS-reglene på.

Det er et ideal ved all lovgivning – når staten tegner opp grensen mellom lovlig og ulovlig, når staten pålegger borgeren plikter, eller gir borgeren rettigheter – at borgeren skal kunne forstå de lovene som er gitt.

Så er det kanskje et uoppnåelig ideal at borgeren selv skal forstå alle detaljer i alle lover som er gitt. Men det må likevel og uansett være et absolutt minstekrav at staten forstår de lovene som er gitt. At forvaltningen forstår lovene som er gitt. At politi og påtalemyndighet forstår lovene som er gitt. At advokatstanden forstår lovene som er gitt. Og at domstolene forstår de lovene som er gitt.

Parallelt med opprydningsarbeidet som våre utøvende og dømmende statsmakter har foran seg, bør vår lovgivende statsmakt blåse støv av en NOU som er eldre enn mange av dagens jusstudenter. En NOU som fremdeles – og dessverre – er talende for situasjonen på folketrygdens område. Regelkomplekset er på nytt blitt «vanskelig å lese, forstå og praktisere» og utgjør på nytt et stort rettssikkerhetsproblem.

For mange jurister har kanskje grunnleggende rettsstatsprinsipper som rettsikkerhet og maktfordeling vært teoretiske størrelser. NAV-saken har vist oss at disse fremdeles må holdes varme i det daglige juridiske arbeidet. NAV-saken har vist oss at disse prinsippene slår inn med ekstra tyngde og viktighet på folketrygdens område, fordi den skal støtte oss alle. Ikke bare når vi er på vårt sterkeste, men også når vi er på vårt svakeste og er helt avhengige av fellesskapets hjelp og nåde.

Våre utøvende og dømmende statsmakter må rydde opp i de feilbehandlede sakene som ligger bak oss, og etablere en trygg og tillitsvekkende praksis i tiden fremover.

Vår lovgivende statsmakt bør bidra til å gjenoppbygge tilliten ved å sørge for at folketrygdloven i større grad gjenspeiler EØS-reglene og andre internasjonale trygdeavtaler, og ved å sørge for at loven holdes oppdatert - også i fremtiden.

Samfunnet må nå betale regningen for at man tidligere ikke har tatt seg tid til å utarbeide en oversiktlig og klar lovtekst. Hvis samfunnet ikke nå sørger for å få vedtatt og satt i verk en enklere folketrygdlov, og holder regelkomplekset oppdatert og forståelig, blir omkostningene store også i fremtiden.

Ikke bare for enkeltmennesker som vil tape sin rett i møte med staten, eller bruke unødvendig mye krefter, tid og penger i kampen for å vinne frem. Men også for staten, som må bruke ekstra ressurser på å praktisere uklare og unødvendig kompliserte regelsett – både i forvaltningen, klageorganene og i domstolene.

Innlegget ble holdt på åpent seminar hos juridisk fakultet ved Universitet i Bergen, 6. november 2019, samt senere publisert i Bergens Tidende.