Sosialpolitikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 27. september 2020 03:32

Høyre ønsker aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere. I dag er det kun mottakere under 30 år som har aktivitetsplikt. Erfaringer viser at aktivitetsplikt kan "skremme" mottakerne over i midlertidig og utrygt arbeid, sier Lars Inge Terum.

"Er det så grunn til å tro at aktivitetsplikt for Robert, og dem over 50 år, vil være noe annet enn for Robin og de unge?  

Robert og de andre mottakerne på rundt 50 år har oftere over lengre tid gått inn og ut av arbeid, enn de unge. De har oftere mer omfattende helseplager og sliter med flere utfordringer. I tillegg har de oftere ansvar for barn. Det vil derfor være mer krevende å finne relevante aktivitetskrav og skal de være hensiktsmessige må de tilpasses den enkelte. Faren er at det kan bli viktigere å stille krav om aktivitet, enn å sikre at kravet som ble stilt er meningsfullt og relevant.  

Det kan få som konsekvens at Robert og de over 30 år i større grad skal bli sendt fra tiltak til tiltak, uten at det er hensiktsmessig ut fra deres situasjon. I tillegg kan det bli mer krevende å vurdere om manglende innfrielse skal føre til trekk i ytelsen, når barn er involvert. I hvilken grad aktivitetsplikten blir en pisk mot dem som sliter, vil være avhengig av hvilke krav som stilles og hvilke prosedyrer som følges når mottakere over 30 år ikke innfrir kravene," skriver Terum blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

Aktivitetsplikt, en pisk?

Av Lars Inge Terum, professor Oslo Met  

Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen vil utvide aktivitetsplikten til også å omfatte sosialhjelpsmottakere over 30 år. Karin Andersen kommenterer at SV er mot innholdsløst tvangsarbeid og pisk mot folk som sliter. Saksfeltet er preget av sterke oppfatninger, men også av svakt kunnskapsgrunnlag. Er det grunn til å forvente at aktivitetsplikt for Robert på 53 år kan bli annerledes enn for Robin på 23 år?

Ved en lovendring fra 1. januar 2017 ble det bestemt at kommunene skulle stille krav om aktivitet til alle sosialhjelpsmottakere under 30 år, så sant tungtveiende grunner ikke taler mot det. Det var en endring fra kan til skal stille krav om aktivitet. Nå ønsker regjeringen at det også skal omfatte de over 30 år, og med dette vil den ytterligere styre kommunenes arbeid med sosialhjelpsmottakerne.

Er så problemet at kommunene ikke i tilstrekkelig grad tilbyr sosialhjelpsmottakerne relevante aktiviteter, eller er det like mye en bekymring for at kommunene ikke er strenge nok med dem som mottar sosialhjelp?

Tidvis blir det å stille krav til folk framstilt som det å bry seg. Å stille krav om aktivitet blir da å tilby mottakerne noe som er «godt». En tolkning kan da være at selv om kommunene alt har lovgrunnlag til å gjøre det, stiller de ikke i tilstrekkelig grad krav til mottakerne. Interessant nok blir det i disse sammenhenger sagt lite om hva som skal skje om mottakeren ikke tar imot aktivitetstilbudet.

Det er neppe uenighet om at sosialhjelpsmottakere bør bli møtt med forventninger om å delta i arbeidstrening, opplæring med videre. Uenigheten er snarere om deltakelsen bør være frivillig eller pliktig.

På engelsk brukes uttrykket «throffer». Mottakeren får et tilbud om aktivitet, og den som ikke aksepterer tilbudet (offer), blir møtt med en trussel (threat) om redusert ytelse. Aktiviteten skal bidra til å bedre mottakerens sjanser på arbeidsmarkedet, mens trusselen om trekk i ytelsen skal bidra til å øke mottakerens motivasjon til å delta i aktivitet og arbeid. Bak plikten ligger det en forestilling om at stønadsmottakeren ikke vil delta om aktiviteten er frivillig. Problemet blir dermed plassert hos den enkelte mottaker. Tilgangen på relevant arbeid blir da i mindre grad et tema.

Flere studier viser at stønadsmottakere har like stor arbeidsmotivasjon som andre. Det kan innvendes mot denne type studier at de primært måler tilslutningen til noen overordnede normer, og ikke fanger opp viljen til konkret å velge arbeid framfor stønad.

Samtidig viser studier at de med «hull i CV-en» møter skepsis på arbeidsmarkedet og sliter med å få arbeid. Selv om mange i Norge har tilrettelagt arbeid, er det derfor også nødvendig og viktig å vektlegge tilgangen på relevant arbeid.

Det finnes også studier, først og fremst fra andre land, som viser at aktivitetsplikt og bruk av sanksjoner kan bidra til at flere kan komme i arbeid. Problemet er at det primært ser ut til å «skremme» mottakerne over i midlertidig og utrygt arbeid, og at de er forholdsvis raskt tilbake som stønadsmottakere. I hvilken grad det også er slik i Norge, vet vi ikke, og kunnskapen om langtidsvirkninger av aktivitetsplikt er generelt mangelfulle.

Det er problematisk å hevde at en utvidelse av aktivitetsplikten til også å omfatte sosialhjelpsmottakere over 30 år, hviler på gode erfaringer og solid kunnskap. Det vi vet om reformen i 2017 er at den hadde bred politisk støtte og at ledere og medarbeidere ved Nav-kontorene gjennomgående har vært positiv til den.

Videre tyder studier på at kravene som blir stilt stort sett er meningsfulle, og at

manglende innfrielse av kravene ikke nødvendigvis fører til sanksjoner. Vurdert i internasjonalt perspektiv har aktivitetskravene over for de unge mottakerne av sosialhjelp vært forholdsvis lite inngripende.

Er det så grunn til å tro at aktivitetsplikt for Robert, og dem over 50 år, vil være noe annet enn for Robin og de unge?

Robert og de andre mottakerne på rundt 50 år har oftere over lengre tid gått inn og ut av arbeid, enn de unge. De har oftere mer omfattende helseplager og sliter med flere utfordringer. I tillegg har de oftere ansvar for barn. Det vil derfor være mer krevende å finne relevante aktivitetskrav og skal de være hensiktsmessige må de tilpasses den enkelte. Faren er at det kan bli viktigere å stille krav om aktivitet, enn å sikre at kravet som ble stilt er meningsfullt og relevant.

Det kan få som konsekvens at Robert og de over 30 år i større grad skal bli sendt fra tiltak til tiltak, uten at det er hensiktsmessig ut fra deres situasjon. I tillegg kan det bli mer krevende å vurdere om manglende innfrielse skal føre til trekk i ytelsen, når barn er involvert. I hvilken grad aktivitetsplikten blir en pisk mot dem som sliter, vil være avhengig av hvilke krav som stilles og hvilke prosedyrer som følges når mottakere over 30 år ikke innfrir kravene.

(publisert i Klassekampen)