Sosialpolitikk

Hvem kan redde Ole?

Hvem kan redde Ole?

Det tok tre uker før noen oppdaget at Anne Wold lå død i den kommunale leiligheten hun bodde i Brønnøysund. Hun var avmagret, og leiligheten var rensket for mat. Trygden var stoppet, bankkortet utgått og strømmen på vei til å bli stengt. I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker. Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder. Hun hadde verken seng eller postkasse.

Onsdagens sak i NRK Brennpunkt ga oss innblikk i en fryktelig skjebne.  

"Anita", bosatt i Oslo, skriver til meg, og frykter at hun skal oppleve det samme:   "Jeg har et nært familiemedlem i samme situasjon som Anne var i startfasen, og skremmende tanke at det kan (og vil) eskalere og bli slik som med Anne, hvis ikke jeg spiller mine kort riktig.  

Mitt familiemedlem bor i samme bolig hos meg. Han tror mange er ute etter ham, overvåker ham konstant, han har byttet navn og anmelder de fleste til politiet. Han mener at han ikke er syk og blir rasende om noen antyder noe eller ikke er enig i hans virkelighets oppfatning. Han ser, hører og lukter ting som andre ikke opplever. Dette forteller han ikke til legen. Ved minste mistanke bytter han fastlege og flytter. Derfor får han ikke den hjelpen han trenger. Han ble tvangsinnlagt av en lege en gang men pratet seg ut igjen raskt.   Det er en svært vanskelig situasjon.

Jeg har god dialog med hans fastlege og bydel, men de sier at de kan ikke gjøre noe så lenge han ikke er enig. Samtidig får han ikke nødvendig hjemmesykepleie og hjemmehjelp fordi han bor hos meg, så det er en uhygienisk, rotete og uverdig livssituasjon. Han har mange fysiske sykdommer og klarer lite selv. Vi har ikke kapasitet til så mye rydding og renhold m.m. Det er en fastlåst situasjon. Vi passer på han men vi må være varsomme, for han blir raskt sint og legger oss for hat, da vil han flytte til ukjent sted om vi sier noe feil. (Vi: meg og min familie). Da vet vi at han vil lide samme skjebne som Anne. Så vi må bare jatte med han. Heldigvis har vi gode og forståelsesfulle naboer, men de har små barn som dette går utover.  

Det er ikke godt å vite hvordan historien vår ender, men å lese Annes historie var virkelig en oppvekker. Håpet om at det finnes hjelp svinner bort. Det er dilemma i grensen mellom frivillighet og tvang, samt at man slipper ut på feil grunnlag i tvangsbehandlingen, samt dilemma med taushetsplikten og aller viktigst: manglende samarbeid med og tillit til pårørende. Leger og bydel bruker for lite skjønnsvurderinger. Enhver regel passer ikke for alle. Selv om det er systemsvikt også, så er det aller mest menneskelig svikt blant leger og ansatte i bydelen. Vi trenger flere som tar kloke vurderinger og finner gode løsninger."  

En svært vanskelig situasjon først og fremst for den det gjelder. Men også for familie, nærmiljø og hjelpeapparatet. Hvem kan redde "Ole"? Kloke råd til Anita ?

Kommentarer   

+4 #1 Gry Karlsen 23-10-2020 06:24
De er nok slett ikke alene, og jeg vet flere som lever på samme måte, men folk ikke tør spørre om hjelp, pga åresvis med dårlig behandling fra ansatte i det offentlige.
Og det er ikke bedre når det gjelder barn som trenger hjelp og tilrettelegging , der man i stedet får motstand, beskyldninger og noen maktkamper i åresvis, og alt det negative og alle løgnene som skrives om disse familiene følger de resten av livet.
Grusomt system som umulig kan være lønnsomt på lang sikt, så sant de ikke dør til slutt da...
Da er man jo kvitt "problemet".
+2 #2 Jan-Magne Tordenhjerte Sørense 23-10-2020 17:39
Hovedårsaken til at noen går til grunne etter å ha fått en psykisk knekk, er at behandlingen som gis i psykisk helsevern er krenkende, ummenskelig og bruker medikamenter som ikke helbreder en eneste en. Vi trenger en helt ny grunnlegende endring som forløser pasientenes traumer og for øvrig løfter pasientene opp. Å overlate så og si all forskning på behandling til industrien er dømt til bli feil. Hadde Anne fått riktig hjelp hadde hun vært tilbake i jobb og levd er verdig liv som folk flest.
+1 #3 Sri A. 23-10-2020 18:37
Er en grunn til at personer ikke ønsker involvering fra psykiatrien. At pårørende prøver å ta eierskap over historiene deres er en uting. Livet må leves innenfra. Fri vilje er et fundamentalt prinsipp for at livet skal fungere.
-1 #4 Berit Anna Mathilde Hoff 23-10-2020 18:49
Hva kan vi gjøre med dette?
#5 Terje Henriksen 24-10-2020 22:33
Når noen mennesker føler seg forfulgt, så er de mest sannsynlig det. De som forfølger dem og låser seg inn hos dem når de er ute, er psykologer og professorene deres. Deres familier bør aldri stole på eventyrene fra psykologer og psykiatere fordi de bruker løgn som metode. Man bør heller forsøke å skaffe beviser for at den påståtte sinnslidende har rett.
#6 RINO RINO 27-10-2020 00:43
Min mor ble funnet død i hjemmet sitt i Mai i år hun bodde i en kommunal leilighet i Oslo det ble allerede i Desember i 2018 sendt en bekymringsmeldi ng til bydelen fra Ahus der det går frem at hun ikke kunne ta vare på seg selv men bydelen gjorde ingen ting.Jeg holder nå på med saken å det rar på for å si det rett ut.Jeg skulle feire j
Julen med min mor som planlagt men det blir det ikke noe av.

You have no rights to post comments