Sosialpolitikk

Hvem kan redde Ole?

Hvem kan redde Ole?

Det tok tre uker før noen oppdaget at Anne Wold lå død i den kommunale leiligheten hun bodde i Brønnøysund. Hun var avmagret, og leiligheten var rensket for mat. Trygden var stoppet, bankkortet utgått og strømmen på vei til å bli stengt. I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker. Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder. Hun hadde verken seng eller postkasse.

Onsdagens sak i NRK Brennpunkt ga oss innblikk i en fryktelig skjebne.  

"Anita", bosatt i Oslo, skriver til meg, og frykter at hun skal oppleve det samme:   "Jeg har et nært familiemedlem i samme situasjon som Anne var i startfasen, og skremmende tanke at det kan (og vil) eskalere og bli slik som med Anne, hvis ikke jeg spiller mine kort riktig.  

Mitt familiemedlem bor i samme bolig hos meg. Han tror mange er ute etter ham, overvåker ham konstant, han har byttet navn og anmelder de fleste til politiet. Han mener at han ikke er syk og blir rasende om noen antyder noe eller ikke er enig i hans virkelighets oppfatning. Han ser, hører og lukter ting som andre ikke opplever. Dette forteller han ikke til legen. Ved minste mistanke bytter han fastlege og flytter. Derfor får han ikke den hjelpen han trenger. Han ble tvangsinnlagt av en lege en gang men pratet seg ut igjen raskt.   Det er en svært vanskelig situasjon.

Jeg har god dialog med hans fastlege og bydel, men de sier at de kan ikke gjøre noe så lenge han ikke er enig. Samtidig får han ikke nødvendig hjemmesykepleie og hjemmehjelp fordi han bor hos meg, så det er en uhygienisk, rotete og uverdig livssituasjon. Han har mange fysiske sykdommer og klarer lite selv. Vi har ikke kapasitet til så mye rydding og renhold m.m. Det er en fastlåst situasjon. Vi passer på han men vi må være varsomme, for han blir raskt sint og legger oss for hat, da vil han flytte til ukjent sted om vi sier noe feil. (Vi: meg og min familie). Da vet vi at han vil lide samme skjebne som Anne. Så vi må bare jatte med han. Heldigvis har vi gode og forståelsesfulle naboer, men de har små barn som dette går utover.  

Det er ikke godt å vite hvordan historien vår ender, men å lese Annes historie var virkelig en oppvekker. Håpet om at det finnes hjelp svinner bort. Det er dilemma i grensen mellom frivillighet og tvang, samt at man slipper ut på feil grunnlag i tvangsbehandlingen, samt dilemma med taushetsplikten og aller viktigst: manglende samarbeid med og tillit til pårørende. Leger og bydel bruker for lite skjønnsvurderinger. Enhver regel passer ikke for alle. Selv om det er systemsvikt også, så er det aller mest menneskelig svikt blant leger og ansatte i bydelen. Vi trenger flere som tar kloke vurderinger og finner gode løsninger."  

En svært vanskelig situasjon først og fremst for den det gjelder. Men også for familie, nærmiljø og hjelpeapparatet. Hvem kan redde "Ole"? Kloke råd til Anita ?