Går det ann å melde seg ut av en verden som stormer fremover? Velferdsteknolo gi på fremmarsj også innen omsorg ? På tide med velferdskonsule nter som hjelper til med opplæring i ny teknologi. Snart får du vel ikke betalt regninger på brevgiro og nettbank blir eneste alternativ. Man må henge med.

Tror de som ikke takler digitaliserings samfunnet må gi fullmakter til slekt eller andre de stoler på.

Når det gjelder TV vil det nok oppstå mange utfordringer for de som ikke takler den nye teknologien.
Samtidig er det viktig for de eldre og prøve å følge med i den teknologiske utviklingen for ikke å komme i utenforskap i samfunnet.

Helt tragisk ikke annet å si dette burde undersøkes også i mitt borettslag: tveita over800 leiligheter der det bor utrolig mange eldre personer

Hadde ikke jeg hjulpet mine gamle så hadde de ikke sett på TV, fått betalt regninger, sett på Digipost, bestilt p plass i borettslaget. Og jeg har brukt ca 50.000 i bomringpenger for å kunne hjelpe. Skulle jeg ha tatt offentlig kommunikasjon ville hvert eneste besøk tatt en time ekstra i reisevei, hver vei, i Oslo. Det er som om folk tenker vi bor i en hipster by med friske unge folk på 30-40 og som bør sykle i minusgrader for å støtte opp om dette fullstendige galskapet. Mine gamle trenger meg, jeg burde få gratis bomring,men òg p kort. Om dere skal lene dere til dette kule unge samfunnsidealet blir en av de største gruppene fulstendig oversett, de eldre og alle deres pårørende som er i 60-70 års alderen..

Deler av befolkningen vil alltid ha problemer med å ta i bruk mer eller mindre kompliserte tekniske løsninger for off. og private tjenester. Dette er en realitet - som politikere, NAV, helsevesen, banker og forsikringssels kapet må anerkjenne og forholde seg til. Det er tjenesteyterne som må sørge for at tilbudet er utformet slik at det er tilgjengelig for alle. En flott internettløsnin g er fint for mange - men for de øvrige 5-10-15% av befolkningen må tjenester og tilbud tilgjengeliggjø res på helt andre måter. Og for ordens skyld - løsningen kan ikke bare være å forutsette at et barn eller barnebarn må fungere som «oversetter» og teknisk assistent.

Så er det også sånn, at uansett hvor mye man har lært av teknologi, så kan hukommelsen bli svekket med alderen.
Selv unge, friske, kjappe, syklende-i-all- slags-vær-hipst ere, vil bli eldre en gang i tiden. De kan også få svekket hukommelse, dårlig syn, elendig hørsel, store problemer med å gå, mm.
Det er uhørt at man skal belage seg på at barn og barnebarn skal hjelpe til med all ny teknologi.
Vi valgte å disponere gammel mors konto for å kunne betale hennes regninger i nettbank. . Ingen vei utenom. Ingen andre tar seg av eldre enkeltpersoners økonomi.
Å bo hjemme alene så lenge som mulig er et mantra. Er litt usikker på hvem det er til det beste for. Den eldre som blir bombardert av tekniske løsninger? Eller er det fordi det er mye dyrere med sykehjemsplasse r?

Eldreomsorgen er lagt opp til at flest mulig skal bo i eget hjem så lenge som mulig, så sykehjemsplasse r og omsorgsboliger er lite tilgjengelig. For å få tilgang til eldreomsorg må man være syk, men høy alder er ingen diagnose.

I det borettslaget jeg snakker om, bor det stort sett oldeforeldre. De fleste er rundt 80 og noen er over 90 år gamle. De er rimelig funksjonsfriske og de fleste klarer seg fint uten hjemmesykepleie eller hjemmehjelp, for leilighetene er godt tilrettelagt og krever et minimum av egeninnsats.

Leilighetene er romslige, så fremkommelighet en er god med rullator. Det er ingen dugnader og alt utvendig og innvendig vedlikehold foretas av borettslaget. Det er alarmanlegg i alle leilighetene og en oppmerksom dame tar seg av HMS-arbeidet, så farlige trappetrinn, ustødige gelendere, o.l. blir utbedret umiddelbart når det rapporteres. Det viktigste er likevel at naboene er veldig flinke til å passe på hverandre og tilkalle hjelp hvis noen trenger det. Beboerne trives godt og føler seg ivaretatt.

Men datateknologien takler de ikke. Det er lagt inn internett i alle leilighetene, men nesten ingen bruker det. Mange pårørende er heller ikke til særlig hjelp, for de er gjerne i pensjonsalder og har ofte hatt arbeid der datakunnskap ikke kreves. Også folk som tidligere har brukt datamaskin slutter med det etter en stund pga. at syn og motorikk blir dårligere.

Det som gjør disse beboerne funksjonsudykti ge er nettopp at all kommunikasjon med det offentlige etter hvert foregår på nett og at de f.eks. har problemer med å betale regninger. De fleste bruker Dnb, men bankfilialene i kommunen er lagt ned og kontantautomate ne fjernet. Nå har de heller ikke bank i nærbutikken og de kjører ikke lenger bil, så den tjenesten er også blitt utilgjengelig. Å bytte bank er temmelig håpløst uten elektronisk ID.

Jeg mener at det er urimelig å kreve at folk i denne aldersgruppen skal måtte lære seg ny teknologi for å kunne leve sitt liv og håndtere egne penger. Mange lever lenge i våre dager og de fleste trives med å klare seg selv. Det er de teknologiske løsningene gjør at mange faller ut.

På et tidspunkt må vi slutte å kreve at absolutt alle må tilpasse seg nye løsninger. Digitaliseringe n fungerer for de fleste, men for dem som ikke kan håndtere det må det finnes alternative løsninger. At verden går fremover behøver ikke bety at vi skal trekke stigen opp etter oss, vi kan beholde reserveløsninge r for viktige funksjoner. Og det er ikke bare de aller eldste som kan få problemer med å utføre nødvendige handlinger på nett: En midlertidig sykdom, skade eller et langvarig strøm- eller kabelbrudd kan være nok til at vi får merke hvor sårbare vi er blitt!

93 prosent av befolkningen bruker smarttelefon til privat bruk. 55-64 år: 96 prosent. I aldersgruppa 65-74 er det 75 prosent. I aldersgruppa 75-79 er det 54 prosent.
Med andre ord: Ja, det er fortsatt en stor gruppe av de eldste eldre som ikke behersker det vanligste it-hjelpemiddel et. Men de er ikke lenger flertallet, og i løpet av de nærmeste 10-20 årene vil nesten alle være «på nett» med nettbruk.
Vi bør derfor passe på at det store volumet av tjenester som krever saksbehandling kan håndteres på nett. Det er den eneste måten vi som samfunn kan frigjøre nok ressurser til å sørge for at «de varme hendene» er tilgjengelige, og at vi har kapasitet til å hjelpe de som det aldri vil være realistisk at kommer seg på nett, eller som av helsegrunner ikke kan bruke nett lenger. Men det digitale kan aldri være eneste løsning.