Sosialpolitikk
Færre bostedsløse i Norge
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Sosialpolitikk
- Publisert tirsdag 15. juni 2021 03:05

Gode nyheter fra Oslo Met: Siden 2016 har antall bostedsløse blitt redusert med 15 prosent. Svært få uten egen bolig sover ute. Dette viser ny NIBR-rapport.
Høsten 2020 ble den syvende landsomfattende kartleggingen av bostedsløse gjennomført i Norge. Resultatene er nå publisert, og den positive trenden fra forrige periode fortsetter.
– Da vi presenterte de forrige tallene i 2017 så vi en kraftig reduksjon på 36 prosent over fire år. Antallet går fortsatt ned, selv om reduksjonen på 15 prosent over de siste fire årene er klart mindre enn sist. Det sier forsker Evelyn Dyb ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet. Hun har forsket på temaet i en årrekke, og ga i fjor ut boka «Bostedsløs. Politikk og praksis» på Gyldendal.
– Nedgangen i Norge de siste årene skyldes en langvarig innsats. Kommunene, og særlig de store og mellomstore kommunene, har jobbet systematisk over lang tid med å redusere bostedsløshet, forteller Dyb. Hun leder den nasjonale kartleggingen av bostedsløse, som siden 2008 har blitt gjennomført en gitt uke av året hvert fjerde år. Dette danner et øyeblikksbilde over personer i Norge som ikke disponerer egen eid eller leid bolig.
De som blir regnet som bostedsløse i Norge utgjør 3 325 personer. Dette tilsvarer 0,62 per 1 000 innbyggere for landet som helhet. Ved forrige kartlegging i 2016 var antallet 3 909, tilsvarende 0,75 per 1 000 innbyggere. Nedgangen de siste fire årene er dermed på 15 prosent.
Selve kartleggingen ble gjennomført før jul i fjor, og publiseres nå i 2021 etter en grundig kvalitetssikringsprosess. Prosjektet gjennomføres på vegne av Husbanken.
Teksten over er publisert av Oslo Met.
Samsvarer tallene med den hverdagen brukere og fagfolk opplever? Synspunkter er svært velkomne.
Kommentarer
Det er brannfeller dekket i urin, blod, dritt, nåler, tette doer og dysjer, mugg og sopp, ingen hygiene mao. Det er fri rus, mye psykoser, ingen mat, overdoser, selvmord, vold og voldtekter, drap forekommer.
Her har barnevernet og fortvilte foreldre hentet ut barn siden tidenes begynnelse.
Og her er også en fin rekrutteringsba se for mafia som vil utnytte sårbar ungdom. (Mafia som slipper unna med drap hele tiden, da det sjelden blir brukt mye ressurser på rusrelaterte dødsfall)
Når mennesker har lyst å dø, så skjer det dumme ting. På slike steder er det mange som vil dø.
Dette har applaus fra det offentlige og statlig godkjenning og støtte. Det er ingen helsepersonell og Ingen sikkerhet for hverken de som bor der eller de som jobber der. Hvorfor er dette en god idé?
Her kjenner man virkelig på hva man er "verdt". Her blir alt som er vondt en evig påminnelse. Her har ikke mennesker lyst å føle. Da tyr man til den eneste som vil hjelpe, rus.
Havner jeg dit, vet jeg med hånden på hjertet at jeg kommer til å ruse meg fra sans og samling bare for å slippe å være tilstede i det evige mareritte som hadde blitt mitt liv.
Hvorfor er jeg I denne situasjonen?
Jeg ba om hjelp. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre igjen.
Jeg mener jeg fortjener en trygg plass å bo og muligheten på en fremtid. Men forstår at den tanken deler jeg ikke med mange.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.