Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert onsdag 19. mars 2008 14:13

Høyres skatte- og avgiftspolitikk er som uttrykket ”juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort.” Hovedproblemet er imidlertid at de opptrer ut fra en omvendt Robin Hood-politikk;  og hvor de som fra før av har det vanskeligst  er de som også får økt merbelastning, skriver Ivar Johansen i Aftenposten.

Avgifts-Oslo:  Juksemaker, pipelort …
Av Ivar Johansen, (SV) medlem av bystyrets finanskomite
 

Sjølskryt skal man lytte til, for det kommer fra hjertet. Men jeg synes nok Høyres bystyremedlem Gustav Heiberg Simonsen går vel langt når han i Aftenposten 25. juni skriver under overskriften ”Oslo. Byen med de lave avgiftene”.

I sin iver etter å skryte av sine Høyre-kolleger i byrådet presenterer han oss for bare en flik av virkeligheten. For det blir selvsagt alt for snevert når han bruker avgiftsnivået knyttet til bolig som eneste dokumentasjon på at ”den økonomiske belastningen for byens innbyggere er redusert”. Eller som han vil fortelle oss: det er blitt billigere å være Osloborger.

Vi kunne jo for eksempel ta den internasjonale anerkjente undersøkelsen til The Economist Intelligence Unit som sammenligner levekostnader i 127 byer i verden. Aftenposten presenterte denne 27. juli i fjor under overskriften ”Oslo tilbake som Europas dyreste by”, og skrev: ”Oslo er på Europa-toppen som byen med de høyeste levekostnadene. I følge er ny undersøkelse i The Economist er Oslo nå dyrere enn både London, New York og Zurich.”. Og da er boligpriser ikke tatt med i beregningen.

Jeg har ikke alle faktorene som må med for å gi et komplett bilde av levekostnader i Oslo, men vet at Høyre-bystyrepolitikeren i alle fall måtte supplere med følgende:

- for noen måneder siden la Statistisk Sentralbyrå fram en undersøkelse som viste at Oslo er av de kommuner i landet som har de høyeste barnehagesatsene (SSB Notater 2001/30)
- billettprisene ved de kommunale badene i Oslo er omtrent det dobbelte av byer som Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø (Aftenposten 26. juni 2001)
- i det siste har det vært mye fokus på de rådyre prisene i skolefritidsordningene, som gjør at de barn som kanskje trenger tilbudet aller mest blir tatt ut av SFO

Og så kan en jo spørre seg hvordan tilstanden er på øvrige områder:

- en landsomfattende undersøkelse utført av Opinion på vegne av Kirke- Undervisnings- og Forskningsdepartementet nylig viser at for barn i grunnskolen betaler foreldrene gjennomsnittlig 494 kroner i årlig egenbetaling til ulike skoleaktiviteter som leirskole, utflukter, skolemateriell etc. Barn må holde seg hjemme fordi foreldrene ikke har råd til å betale. Opplæringsloven sier at all ordinær undervisning skal være gratis, men slik er det ikke i Osloskolen. Trolig krever Oslo kommune lovstridig inn rundt 23 millioner i egenbetaling av byens grunnskoleelever. (Aftenposten 8. mai 2001)
- Statistisk Sentralbyrå framla i høst tall som viste at grunnstønadsmottagere i folketrygden i gjennomsnitt betaler 8000 kroner i årlig egenbetaling for helse- og sosialtjenester, det dobbelte av oss andre. Her er det altså 15.353 kronisk syke og funksjonshemmede i Oslo som har utgifter til helse på hele 122 millioner kroner i året,  og da snakker vi om egenbetaling ut over det som inngår i frikortordningen.

Pasientorganisasjoner som Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon dokumenterer at det i særlig grad er de kroniske syke som må betale regningen for de økte egenbetalinger, og dermed konsekvensen av Høyre-politikken. Kostnadene veltes over på dem som fra før av har aller minst, gjennom økt skatt på sykdom; økte egenandeler.

Det er altså mange som føler på kroppen at det ikke er dekning for Høyrepolitikerens utsagn  om at ”den økonomiske belastningen for byens innbyggere er redusert”. Ikke minst er det byens småbarnsforeldre som må svi når barnehage og SFO blir så dyre  at de som trenger dem mest ikke lenger har råd til å bruke dem.

Høyres skatte- og avgiftspolitikk er som uttrykket ”juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort.” Hovedproblemet er imidlertid at de opptrer ut fra en omvendt Robin Hood-politikk;  og hvor de som fra før av har det vanskeligst  er de som også får økt merbelastning.

(Aftenpostens aftennummer 10. juli 2001)