Varme i et godt vaffelhjerte

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 05. desember 2020 04:18

Hver mandag, under normale omstendigheter, møtes en gjeng frivillige på en kafé midt i Oslo. Her steker de vafler som de tar med ut på gata for å gi til de som kan trenge litt ekstra hjertevarme. Noen av de frivillige har også tatt med ideen videre til Bergen og Trondheim.

De kaller seg Vaffelgutta, men består av en gjeng på nærmere 700 frivillige av begge kjønn. Siden 2014 har de ukentlig stekt vafler, som de tar med seg ut for å gi til rusavhengige, hjemløse eller andre med behov for litt varme og oppmerksomhet. Etter hvert har de også begynt å selge vaffel-røre, med tanke på å skape arbeidsplasser for folk som har falt utenfor.

Overstående tekst av Anette Haugen er fra Gatelangs, bladet til Natteravnene.

Og bakgrunnen kan vi lese om på nettsiden til Vaffelgutta:

"En kald februar kveld i 2014, med seks egg i hånda og vaffeloppskriften i hodet, startet eventyret til Vaffelgutta. Med en idé om å glede hjemløse og rusavhengige med vafler, ble kvelden fylt med sterke inntrykk og samtaler. Ønsket var å ta med de gode assosiasjonene og kjærligheten de selv har opplevd over en vaffel og gi det tilbake til de som trenger det mest.

De startet en Facebookside og opplevde enormt engasjement. Siden oppstarten har de hver uke delt ut vafler til hjemløse og rusavhengige. De arrangerer også nyttårsfester og andre sammenkomster. I sosiale medier har de mange tusen følgere og er over 650 frivillige fordelt på Norge og New York. Til tross for navnet, er over 80 prosent jenter. Det er de stolte av!

Når de er ute på gata, snakkes det mye om å komme tilbake til det «normale » livet og hvor betydningsfullt det ville vært å ha en jobb å gå til. De bestemte seg derfor at de ville skape arbeidsplasser for dem som av ulike årsaker har falt utenfor arbeidslivet. Dermed startet de Vaffelgutta AS."

Et flott prosjekt som jeg heier på!

Leierboerforeningen: Oslo kommune ennå ikke i mål med gjengs leie

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert mandag 30. november 2020 04:32

Jeg lytter alltid med interesse når Leierboerforeningen uttaler seg, som nå i forbindelse med Oslo kommune og gjengs leie. Leierboerforeningen skriver blant annet:

"Oslo kommune har lagt fram en ny modell for husleiefastsettelse i kommunale boliger. Vi har gått gjennom utredningen som ligger til grunn for modellen, og vi er ikke helt fornøyde. Det er åpenbart at kommunen må fortsette sine undersøkelser av den kommunale boligsektoren, og både takstmannsordningen og vedlikeholdsetterslepet bør under lupen.

Modellen som byrådet har lagt fram, har gjengs leie som utgangspunkt. Det presiseres likevel at ingen skal betale gjengs leie. Byrådet foreslår to kommunale bostøtteordninger som skal redusere leiene:

- Oslobostøtta, som skal komme alle leieboerne til gode. Byrådet foreslår at denne støtta medfører 8 % reduksjon i husleia flatt for alle

- En ny behovsprøvd kommunal bostøtte uten boutgiftstak, kalt KBS. Denne bostøtta har ingen inntektsgrense, og den beregnes ut fra netto husleie etter at Oslobostøtta er trukket fra. Den ligner på den statlige bostøtta, men den er uten det såkalte bostøttetaket.  

Leieboerforeningen har stor respekt for arbeidet Oslo kommune har gjort for å bedre bomiljøet og botryggheten i de kommunale boligene de siste årene. Et stort og viktig arbeid for å styrke medvirkningen, ruste opp boligene og bedre bomiljøet har blitt satt i verk. Selv om det er lang vei til mål, er arbeidet godt i gang, og det er ingenting som tyder på at den boligsosiale satsningen blir svekket de kommende årene.  

Likevel er det en viktig faktor som må på plass. Beboerne betaler fremdeles husleier som låser dem i fattigdom. Det er mulig byrådets nye modell vil endre på dette, men det er fremdeles elementer i den foreslåtte modellen som ikke gir gode nok svar på hvordan vedlikeholdsetterslepet skal reduseres, og dessuten gir utredningen etter vår mening et feil bilde av dagens forvaltning, og dagens bomiljø.    Oslo kommune har gjort mye bra i det boligsosiale feltet de siste årene, men denne utredningen viser at det fremdeles er et stykke til mål," skriver Leierboerforeningen blant annet.  

Les mer på linken. Hva mener beboer og fagfolk om dette?

Digitalt utenforskap også trøblete for drift av kommunale eldreboliger

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 22. november 2020 04:04

"Jeg er forretningsfører for et borettslag for eldre med 10 boenheter. Vi har fått installert internett i alle leilighetene, men de fleste beboerne har ikke engang en datamaskin, de er ikke i stand til å bruke en og de har selvfølgelig ikke elektronisk ID. For hvert år som går blir det vanskeligere for eldre å bo i egen leilighet fordi de ikke mestrer datasamfunnet.   

Som forretningsfører sitter jeg og styrer hvilke kanaler hver leilighet skal ha tilgang til på tv, innstillinger for de enkeltes alarmanlegg og mange flere oppgaver som jeg absolutt ikke skulle behøve å ta meg av. Det er heller ikke noe som jeg bør blande meg bort i, for det er privat og det har med sikkerhet å gjøre. "Dette skriver Liv Wenger til meg, og hun legger til:  

"Til og med regninger fra det offentlige sendes nå bare elektronisk, så styreformannen settes ut av spill om jeg ikke følger dem opp og skriver dem ut til henne. I løpet av de siste par årene er det blitt veldig vanskelig å opprettholde dette botilbudet, for de som engasjerer seg må gå langt utover sine fullmakter for å holde hverdagen i gang."   Og dette har nok også konsekvenser for hvordan vi organiserer borettslagsleiligheter for eldre, og hvor det forutsettes at de eldre selv skal drifte borettslaget:  

"Vi hadde opprinnelig 63 leiligheter her i kommunen, men sitter altså nå igjen med bare 10, - og det er vanskelig nok. Når man er avhengig av å leie ekstern hjelp til absolutt all daglig drift, så blir det for dyrt og komplisert til at botilbudet kan fungere i henhold til intensjonene, som innebærer at pensjonister kan kjøpe leilighet til fast pris (regulert etter byggekostnadsindeksen, ingen tillegg) og drifte borettslaget selv. 53 tilpassede leiligheter for eldre og uføre er altså blitt lagt ut på det åpne markedet det siste året bare her i Eidsvoll, fordi det rett og slett ble for vanskelig å drive forsvarlig. Dette vil nok snart merkes i en liten kommune, skulle jeg tro. Vi får bare håpe at kommunen har en løsning når behovet for tilpasset bolig melder seg," skriver Liv Wenger.  

Hva er andres erfaringer?

9I-årig sykehjemspasient: Uten data, ingen elektronisk ID eller pass

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 14. november 2020 04:23

Diskusjonen om elektronisk utenforskap engasjerer. Liv Wenger skriver:  

"Min 91 år gamle far bor på sykehjem. Han har aldri hatt elektronisk ID og på sykehjemmet har han ikke engang tilgang til internett. Hadde han hatt det, kunne vi kanskje ha opprettet en konto i nettbank for ham og på den måten fått kontakt med det offentlige. Etter fullmakt har jeg adgang til bankkontoen hans for å betale regninger eller (om jeg hadde ønsket) å tømme kontoen hans. Men jeg kan ikke melde adresseendring eller få erstattet et tapt bankkort. Begge bankfilialene vi hadde her i kommunen er lagt ned og nå er også minibankene fjernet, så å få tatt ut kontanter til ham er temmelig håpløst. Uten bankkort kan han ikke engang kjøpe seg en cola på automaten på sykehjemmet, der han nå har vært isolert i snart 8 måneder.  

Jeg har forsøkt å melde adresseendring for ham. Det er straffbart å ikke melde adresseendring i tide, men det tilbys ingen løsning for å gjøre dette uten elektronisk ID. Jeg fikk til slutt tilsendt et skjema for manuell utfylling (uten returadresse!) og fikk sendt dette rekommandert til Skatteetaten. Etter 6 uker er informasjonen ennå ikke registrert. Jeg mistenker at skjemaet kan være sendt feil, være mangelfullt utfylt eller av annen grunn blitt underkjent, men noen melding om det har vi ikke fått.  

Det er en veldig stressende situasjon, for ALLE henter adresser fra Folkeregisteret nå. Til og med etterfakturering for opphold på sykehjemmet ble sendt til hans gamle adresse! Man skulle jo tro at kommunen visste hvor han bor, når det er dette fakturaen gjelder… Om Folkeregisteret har sendt brev om mangelfull utfylling av skjemaet, om banken har sendt fullmakten i retur eller andre viktige papirer kommer, så havner det i postkassa på den gamle adressen og da er det helt tilfeldig om vi mottar det eller ikke. Ingen er tjent med dette og det skaper enorme problemer for enkeltmennesker . Det må da være i samfunnets interesse at det er mulig for alle innbyggerne å gi og motta nødvendig informasjon fra det offentlige?  

Det er først og fremst utrolig respektløst, - men det er verre enn som så: Banken forteller meg hver gang jeg kontakter dem at jeg må søke om å bli fars verge! Det finnes ikke noe medisinsk grunnlag for et så inngripende tiltak. Advokaten vår bekrefter dette etter å ha snakket med ham flere ganger. Umyndiggjøring og vergemål er tiltak for folk med psykiske lidelser, demens, rusproblemer, osv. og som derfor ikke kan ivareta sine interesser. De blir fratatt sin rettslige handleevne og dette er en veldig alvorlig sak. Faren min er klar og godt orientert, men han har hatt problemer med hjertet en periode, så vi har ikke engang fått fornyet passet hans. Det er en ganske lang biltur og jeg synes det virker risikabelt å utsette ham for det. Og til og med når det gjelder fornying av pass er det et krav at man bestiller time PÅ NETT før man møter opp!  

Vi kan da ikke ha det slik? Dette rammer jo mange hundre tusen mennesker her i landet, folk som blir fratatt grunnleggende rettigheter. Mange av de eldre har jo ikke engang nære pårørende som kan ta hånd om disse tingene," skriver hun.

Hva tenker du?

Uten ID? Da må du ha pass. For å få pass må du ha fødselsattest, men for å få det må du ha ID.

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 10. november 2020 04:43

Terje Vestheim, psykiater i Hedmark, kjenner seg godt igjen med problemet noen av samfunnets mest utslåtte har med å skaffe seg gyldige identifikasjonspapirer og få ut trygd og penger:

"Jeg bisto en husløs pasient på Hedemarken med det ene og det andre over noen år.

Det vanskeligste var nok å få oppfylt retten til et egnet sted å bo, som erklært uegnet til å bo og utkastet fra kommunalt «reir».

Et annet var dette med å få nytt ID-kort. Om hun fikk penger kontant i banken fordi de kjente henne eller om hun hadde kort på dette tidspunktet er jeg ikke sikker på i dag. Debetkort pleier ha ID. Det lot seg ordne.

Men hennes følgesvenn hadde vært UFB lenger og var strøket fra det norske «manntallet». Hun var uføretrygdet, og han hadde sosial stønad. Hun hadde bankkort. Og begge hadde konto, så han fikk ut kontanter selv om han offisielt ikke befant seg i Norge eller kunne vært død.

Hun trengte ID, og for å få ID-kort uten pass, måtte hun skaffe seg pass. Hun kunne ikke få pass uten fødselsattest. Hun kunne ikke få fødselsattest uten ID. Jeg nådde frem med min rolle som psykiater, og min ID som lege. Men hun kunne ikke få fødselsattesten over skranken eller hente senere. Den måtte sendes til hennes adresse. Men adresse hadde hun ikke. Folkeregisteret sendte den til min adresse, og saken løste seg. Jeg har tatt vare på en kopi. Dette er vel 4-5 år siden nå.

Jeg kunne fortalt mer om hva som hender folk midt på oversiktlige Hedemarken og Hamar, men det blir for peanøtter å regne. Men jeg nevner at paret, etter to år med ryggsekk og to poser på vei mellom telt og bekjente her og der når det var for kaldt, i dag er plassert av kommunen langt inne på skauen. Pent ryddet bort slik at de ikke synes med mindre de blir sultne. De er flotte mennesker som ingen ser hvem er, og ikke vil se."

Andres erfaringer?

I en digitalisert sosialtjeneste

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert mandag 02. november 2020 04:40

Ikke alle er i stand til å kommunisere digitalt med sosialforvaltningen.

Her en fortvilet far som skriver til sosialbyråden i Oslo:

"Spørsmålet mitt til deg gjelder sosialhjelp. Jeg kontaktet NAV i fjor for at han skulle få økonomisk sosialhjelp, og har møtt hjelpsomme og forståelsesfulle ansatte på NAV St. Hanshaugen. Det er jeg som saker om sosialhjelp for ham. De kjenner ham ikke men saksbehandleren hans har møtt ham en gang. De dekker husleie, strøm og livsopphold etter de vanlige satsene.

Jeg har søkt om dekning av internett for ham, det blir avslått med begrunnelse i regelverket deres; det skal dekkes av livsoppholdet. Det får han ikke til. 

Samtidig er det slik at det offentlige legger opp til digital kontakt i størst mulig grad, det gjelder også NAV. Det skal søkes digitalt, det kommuniseres digitalt, alle vedtak må man lese digitalt. Oslo er blitt en digital by. Det fungerer ikke for min sønn slik hans situasjon er. 

Jeg mener at det må kunne gå an å gjøre en individuell vurdering basert på helsetilstanden hans. Den kan dokumenteres fra sykehus, fra bydel og fra tidligere fastlege. Hun sluttet i jobben i august 2019, og den nye fastlegen har han ingen kontakt med. Han kunne sette seg på venteliste der den forrige fastlegen nå jobber, men det må også skje digitalt. Jeg får ikke gjort det for ham da jeg ikke har tilgang til hans Altinn og andre offentlige nettsider. Og han må ha internett for å få gjort det selv.

Kan jeg spørre hva du tenker om dette?"

Dette er jo en litt Catch22-situasjon. Jeg tror svaret er: Forvaltningen har en plikt til å veilede og bistå den hjelpetrengende. Men, hva er andres erfaringer? Vi bør i større grad få fokus på digitalt utenforskap!

Varighet på sosialhjelp

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert lørdag 31. oktober 2020 04:34

Velferdsetaten har lagt fram det de kaller "Varighet på sosialhjelp. En parametrisk overlevelsesanalyse av varighet på sosialhjelp i perioden 2016 - 2019. Oslo og bydeler."

Etaten oppsummerer selv slik:

"Formålet med dette notatet er å belyse hvem langtidsmottakerne av sosialhjelp er, hvilke faktorer som påvirker varighet av stønadsperioder, samt sannsynligheten for å komme tilbake på sosialhjelp etter opphør i utbetalinger. Datagrunnlaget er hentet fra fagsystemet Fasit, som brukes i saksbehandling av økonomisk sosialhjelp. Alle forhold og sammenhenger som vi ser på i dette notatet er begrenset til datagrunnlaget i fagsystemet. Dette er i hovedsak bakgrunnsinformasjon om mottaker og husstanden, samt opplysninger om søknadsprosess og ytelse.

Vi har sett på 28 904 mottakere av sosialhjelp i perioden 2016-2019 med én eller flere stønadsperioder med sosialhjelp. Dette gir i alt 41 000 forløp. Av alle mottakere som er registrert i denne perioden har 70 prosent mottatt sosialhjelp i inntil 12 måneder og 17 prosent i 12-24 måneder. Vi finner også at det er en liten andel sosialhjelpsmottakere som har sammenhengende stønad i mer enn to år.

Den gjennomsnittlige sosialhjelpsmottaker har en stønadsperiode på 6,9 måneder, kontrollert for personkjennetegn og bydelsforskjeller. Landbakgrunn, alder og hvilke stønader eller inntekt mottaker her, har mest å si for mottakslengden og er de faktorene som i størst grad skiller bydelene fra hverandre. Mellom bydelene varierer mottakslengden mellom 5 og 8 måneder i gjennomsnitt. Avgrenser vi mottakergruppen til dem med full økonomisk sosialhjelp, varierer mottakslengden mellom 6 og 10 måneder, kontrollert for andre forhold.

Nærmere halvparten av mottakere på sosialhjelp kommer tilbake på sosialhjelp etter første stønadsperiode. Det ikke er noen nær sammenheng mellom hvor lang periode man mottar sosialhjelp og sannsynligheten for å komme tilbake. Andel gjengangere på sosialhjelp er mer avhengig av om utbetalt sosialhjelp er gitt som full eller supplerende stønad. Et hovedfunn i analysen er at mottakere med supplerende sosialhjelp har i gjennomsnitt 7 prosentpoeng høyere sannsynlighet enn full sosialhjelp for å komme tilbake på sosialhjelp."

Andre vil kanskje fram andre informasjoner. Hva tenker du?

Les notatet her.

Hvem kan redde Ole?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert fredag 23. oktober 2020 03:02

Det tok tre uker før noen oppdaget at Anne Wold lå død i den kommunale leiligheten hun bodde i Brønnøysund. Hun var avmagret, og leiligheten var rensket for mat. Trygden var stoppet, bankkortet utgått og strømmen på vei til å bli stengt. I august 2019 låste politiet seg inn i leiligheten. 64-åringen hadde da ligget død i leiligheten i tre uker. Hun var 169 cm lang og veide 44 kg, det vil si alvorlig undervektig. Hun hadde ikke mat i magen. Kjøleskapet og fryseren var tom. I kjøkkenskapene var det ikke stort mer enn krydder. Hun hadde verken seng eller postkasse.

Onsdagens sak i NRK Brennpunkt ga oss innblikk i en fryktelig skjebne.  

"Anita", bosatt i Oslo, skriver til meg, og frykter at hun skal oppleve det samme:   "Jeg har et nært familiemedlem i samme situasjon som Anne var i startfasen, og skremmende tanke at det kan (og vil) eskalere og bli slik som med Anne, hvis ikke jeg spiller mine kort riktig.  

Mitt familiemedlem bor i samme bolig hos meg. Han tror mange er ute etter ham, overvåker ham konstant, han har byttet navn og anmelder de fleste til politiet. Han mener at han ikke er syk og blir rasende om noen antyder noe eller ikke er enig i hans virkelighets oppfatning. Han ser, hører og lukter ting som andre ikke opplever. Dette forteller han ikke til legen. Ved minste mistanke bytter han fastlege og flytter. Derfor får han ikke den hjelpen han trenger. Han ble tvangsinnlagt av en lege en gang men pratet seg ut igjen raskt.   Det er en svært vanskelig situasjon.

Jeg har god dialog med hans fastlege og bydel, men de sier at de kan ikke gjøre noe så lenge han ikke er enig. Samtidig får han ikke nødvendig hjemmesykepleie og hjemmehjelp fordi han bor hos meg, så det er en uhygienisk, rotete og uverdig livssituasjon. Han har mange fysiske sykdommer og klarer lite selv. Vi har ikke kapasitet til så mye rydding og renhold m.m. Det er en fastlåst situasjon. Vi passer på han men vi må være varsomme, for han blir raskt sint og legger oss for hat, da vil han flytte til ukjent sted om vi sier noe feil. (Vi: meg og min familie). Da vet vi at han vil lide samme skjebne som Anne. Så vi må bare jatte med han. Heldigvis har vi gode og forståelsesfulle naboer, men de har små barn som dette går utover.  

Det er ikke godt å vite hvordan historien vår ender, men å lese Annes historie var virkelig en oppvekker. Håpet om at det finnes hjelp svinner bort. Det er dilemma i grensen mellom frivillighet og tvang, samt at man slipper ut på feil grunnlag i tvangsbehandlingen, samt dilemma med taushetsplikten og aller viktigst: manglende samarbeid med og tillit til pårørende. Leger og bydel bruker for lite skjønnsvurderinger. Enhver regel passer ikke for alle. Selv om det er systemsvikt også, så er det aller mest menneskelig svikt blant leger og ansatte i bydelen. Vi trenger flere som tar kloke vurderinger og finner gode løsninger."  

En svært vanskelig situasjon først og fremst for den det gjelder. Men også for familie, nærmiljø og hjelpeapparatet. Hvem kan redde "Ole"? Kloke råd til Anita ?

Aktivitetsplikt eller tvangsarbeid?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert tirsdag 20. oktober 2020 03:22

Oddny Miljeteig er klar:"Tvangsarbeid skulle høyra historia til. Det skulle lukta 1700-talet og 1800-talet lang veg. Tvangsarbeidet skulle ha vore kasta på historias skraphaug i det det moderne Noreg såg dagens ljos.  Så lever det diverre i verste velgåande.

Tvangsarbeid har vore nett det. Dei utsette har vore fattigfolket, dei som ikkje eingong fekk røysterett før sommaren 1919. Etter andre verdskrigen vart tvangsarbeid nytta som straff for lausgjengeri og alkoholmisbruk – og diverre meir og mindre direkte over skamfarne krigsseglarar i handelsflåten. Dei som Noreg kanskje skulda mest av alle. Dei som hadde høgast tapsprosent av alle under krigen. Etterkvart som alkoholistomsorga vart betre utbygd, gjekk talet på personar i tvangsarbeid ned. Passusen om tvangsarbeid i lausgjengarlova vart oppheva i 1970. Men sjølve lova vart ikkje oppheva før i 2005 etter forslag frå stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, SV, skriver hun blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

Aktivitetsplikt, en pisk?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Sosialpolitikk

Publisert søndag 27. september 2020 03:32

Høyre ønsker aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere. I dag er det kun mottakere under 30 år som har aktivitetsplikt. Erfaringer viser at aktivitetsplikt kan "skremme" mottakerne over i midlertidig og utrygt arbeid, sier Lars Inge Terum.

"Er det så grunn til å tro at aktivitetsplikt for Robert, og dem over 50 år, vil være noe annet enn for Robin og de unge?  

Robert og de andre mottakerne på rundt 50 år har oftere over lengre tid gått inn og ut av arbeid, enn de unge. De har oftere mer omfattende helseplager og sliter med flere utfordringer. I tillegg har de oftere ansvar for barn. Det vil derfor være mer krevende å finne relevante aktivitetskrav og skal de være hensiktsmessige må de tilpasses den enkelte. Faren er at det kan bli viktigere å stille krav om aktivitet, enn å sikre at kravet som ble stilt er meningsfullt og relevant.  

Det kan få som konsekvens at Robert og de over 30 år i større grad skal bli sendt fra tiltak til tiltak, uten at det er hensiktsmessig ut fra deres situasjon. I tillegg kan det bli mer krevende å vurdere om manglende innfrielse skal føre til trekk i ytelsen, når barn er involvert. I hvilken grad aktivitetsplikten blir en pisk mot dem som sliter, vil være avhengig av hvilke krav som stilles og hvilke prosedyrer som følges når mottakere over 30 år ikke innfrir kravene," skriver Terum blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."