Åpenhet

Militære anlegg kan ikke framstilles som hemmelige hver gang de blir offentliggjort

Miltære anlegg kan ikke framstilles som hemmelige hver gang de blir offentliggjort

"Det har den siste dagene kommet reaksjoner på at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har publisert kart med områder der man forbyr bruk av droner ved visse av forsvarets anlegg. Det hevdes fra flere ”eksperter” at dette er en fare for rikets sikkerhet.

Det er en gammeldags tanke at plasseringen av faste militære installasjoner kan holdes hemmelige. Viktigere er at det er kun for den egne befolkningen at et forsøk på hemmelighold kan fungere. De stater som betegnes som våre fiender i dag har en lengt bedre oversikt enn hva det norske folket og selv folkevalgte har. Vi hadde mange eksempler gjennom vitner i rettssakene mot oss iIkkevold-redaksjonen på at Stortingets representanter hadde veldig liten kunnskap om dette.

Det ville være godt for det norske demokratiet og den offentlige debatten om kunnskapsnivået om disse anleggenes plassering, funksjon og hvilke stater de tjener, var høyere.

Jeg håper vi får større åpenhet og at det hysteriske hemmeligholdet kan forkastes dit den hører hjemme: historiens søppelhaug," skriver Jørgen Johansen blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor, under "les mer."

 

Hemmelig for den norske befolkningen?

Militære anlegg kan ikke framstilles som hemmelige hver gang de blir offentliggjort

Av Jørgen Johansen

Det har den siste dagene kommet reaksjoner på at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har publisert kart med områder der man forbyr bruk av droner ved visse av forsvarets anlegg. Det hevdes fra flere ”eksperter” at dette er en fare for rikets sikkerhet.

Dette er en debatt som dukker opp med ujevne mellomrom. Siste gangen omfattende kartlegging og publisering av norske militære anlegg skapte stort oppstyr, var for 35 år siden. Da gikk myndighetene ut med storslegga og lot POT (nåværende PST) gå till politirazzia mot avisredaksjonen til bladet Ikkevold og redaksjons private hjem og arbeidsplasser. Dette var den første politirazzia mot en avisredaksjon siden Quisling var ”ministerpresident” i Norge.

Tiltalepunktene inkluderte §90 og §91, de såkalte ”spionparagrafene” i straffeloven, med en strafferamme på 21 år.

Vi som var i redaksjonen kunne påvise at all informasjonen var tilgjengelig fra åpne kilder og Høyesterett konkluderte til slutt med at vi ikke var skyldige; rett nok med 3 mot 2 stemmer. Vi som var tiltalte hevdet at dette var basert på helt ordinære journalistiske gravemetoder; sammenstille åpne kilder, ringe til forsvarets stasjoner og reise rundt i landet for å snakke med lokalbefolkningen. Dette har i ettertid fått betegnelsen ”puslespill metoden”; det var som å legge et puslespill der ”det nye helhetlige bildet” gav ny informasjon. Aktoratet hevdet at dette var utspekulerte metoder, som utsatte landet og forsvarets ansatte for stor fare. Det skulle koste mange titalls milioner å rette opp skaden, hevdet forsvarets vitner i retten.

Den prinsipielle debatten handlet blant annet om hvor grensen skal dras for journalistisk virksomhet. Høyesterett gav landets journalister en viktig prejudiserende dom den gangen. Den militære og politiske ledelsen fikk ikke gjennomslag for sin tolkning av loven.

Vi i redaksjonen publiserte våre artikler og kart som endel av en kampanje vi kalte ”Bombemålet Norge”. Viktige militære installasjoner er åpenbart utsatte som mål for en eventuell fiende i en tilspisset situasjon og vi mente at de som bodde nærheten burde ha rett til å vite hva som fantes i nabolaget. Det var nødvendig for å kunne ta stilling i den sikkerhetspolitiske debatten under den kalde krigen. Og flere av anleggene var betalt og drevet av det amerikanske forsvaret. Dette var strid med Norges baseavtale med NATO om hva som skulle få finnes på norsk territorium. Det var, den gang som nå, politiskt følsomt å fortelle den egne befolkningen om hva vi lot amerikanerne plassere på norsk jord. Det er enda viktigere med stor åpenhet i dag når det på nytt trues med ”russer-faren”, og militær opprustning er på dagsordenen.

Det gjelder foreksempel National Security Agency (NSAs) anlegg på  Eggemoen ved Hønefoss, og radaranleggene i Finmark og på Svalbard.

En av de tydeligste konklusjonene fra våre rettssaker på 80-tallet, er at det var den norske almenheten som var uvitende om de forskjellige anleggenes eksistens; lokalbefolkningen og ikke minst russeren visste meget godt hva det var som fantes av anlegg langs norskekysten. Og det skulle bare mangle at ikke KGB og GRU skulle vite mer enn hva en liten gjeng pasifister kunne samle av informasjon via telefonkatalogen og offentlige dokumenter. Det henger ikke på grep at den ”store fienden” i øst ikke hadde langt mer detaljert og oppdatert informasjon enn hva vi kunne samle sammen. Mye kunskap om hva russerne visste kom fram i rettens behandling (delvis bak lukke dører) og enda mer har blitt kjent etter at kommunistregimet kollapset. Jeg har hatt flere samtaler med tidligere russiske offiserer, som smiler av at det vi skrev skulle være nyheter for dem. Og slik er det selvsagt fortsatt.

Noen har nevnt Regjeringens Krigshovedkvarter som et eksempel på anlegg som ikke tidligere har vært kjent før NSM publiserte sitt kart. Jeg skrev selv en egen artikkel om dette anlegget den gangen. Og det er selvsagt ikke mulig å gjemme et anlegg der det er sprengt ut og transportert bort flere tusen kubikkmeter av Krokskogens berggrunn.  Bygging av alle slike anlegg er selvsagt godt synlig fra såvel satellitter som fra offentlige veier. Det aller meste som er inkludert på kartet til NSM hadde vi beskrevet allerede på åttitallet og vi ble som sagt frikjent for publiseringen. Er det noen som på alvor tror at russerne, eller andre, har ”glemt” hva som ble offentliggjort og diskutert for noen år siden?

Det er en gammeldags tanke at plasseringen av faste militære installasjoner kan holdes hemmelige. Viktigere er at det er kun for den egne befolkningen at et forsøk på hemmelighold kan fungere. De stater som betegnes som våre fiender i dag har en lengt bedre oversikt enn hva det norske folket og selv folkevalgte har. Vi hadde mange eksempler gjennom vitner i rettssakene mot oss på at Stortingets representanter hadde veldig liten kunnskap om dette.

Det ville være godt for det norske demokratiet og den offentlige debatten om kunnskapsnivået om disse anleggenes plassering, funksjon og hvilke stater de tjener, var høyere.

Jeg håper vi får større åpenhet og at det hysteriske hemmeligholdet kan forkastes dit den hører hjemme: historiens søppelhaug.


Kommentarer   

0 #1 Trine Eklund 09-10-2018 17:13
Les Bård Wormdals bok "Spionbasen" Pax 2015 for å bli bedre informert om norsk sikkerhetstjene ste og hvor sterkt Norge har solgt seg til USA hva angår spionasje og etterretning. Dette "samarbeidet" har vart siden 1952, og USA er fortsatt sterkt involvert i norsk radar- og satellitt virksomhet og betaler mye av omkostningene bla gjennom flere generasjoner "Marjatta" spionskip som opererer i Barentshavet 7/365

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode